ro og fred ønsks

[Togli]

Madelenemie: Jeg oppfatter det mer som at du har fått en psykisk knekk nå og at du sliter med å holde hodet over vannet pga den urolige situasjonen hjemme og alt du må håndtere i livet ditt. Selv for mennesker uten asperger ville dette føltes tøft, men for deg blir det sikkert ekstra tøft. Når man har asperger har man behov for faste rutiner og forutsigbarhet, og da blir dette så mye vanskeligere for deg enn det ellers ville blitt.

 

Nå lengter du etter endringer som kan få livet til å roe seg ned og det eneste "håndfaste" du kan greie å endre, er ekteskapet ditt. Slik som det er nå, så tror jeg det viktigste for deg er å stoppe å tenke på ekteskapet ditt for en periode. Fokuser heller på barna deres og på å få ro rundt dem på best mulg måte, og let etter de tingene i livet som gir deg glede, ikke de tingene som er vanskelige å håndtere.

 

Etter en tid, når du kjenner at ting begynner å roe seg ned på hjemmebane, så kan du ta tak i deg selv og kjenne på hva du egentlig føler rundt din egen situasjon og rundt ekteskapet ditt. Da vil du se ting klarere og det blir lettere å ta en avgjørelse rundt hva du bør gjøre videre.

 

Klem

[morsan]

Kunne det tenkes andre løsninger for dere enn skilsmisse? Kunne du oppnådd noe av den roen du søker ved å fx ha en hybel/liten leilighet du kan trekke deg tilbake til? Det koster jo penger, men skilsmisse og deling av bo er heller ikke billig.

Det er jo ikke uvanlig at barn med spesielle behov er i avlastningshjem eller -bolig. Kunne dere laget en tilsvarende løsning, men der du bor alene i din "avlastningsbolig"? Mann og barn bor på fulltid i huset - du bor der sammen med dem ene uka, alene på hybel andre uka.

[AnonymBruker]

Leit å høre at du sliter! Håper det ordner seg for deg - på ene eller andre måten! Klem!

 

Takk for det. En ting er i alle fall sikkert: en skilsmisse er ikke alltid en enkel løsning. Hadde jeg kun tenkt på meg selv, ville nok skilsmisse vært mye mer aktuelt.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

[AnonymBruker]

Så lenge begge parter er innstilte på å gjøre en innsats for å få ting til å fungere, tror jeg det alltid vil være håp. Dersom man klarer å være ærlige og åpne på at problemene finnes, og ikke bare feie dem under teppet og late som at de ikke finnes, har man et godt grunnlag for å arbeide videre sammen. 

 

 Men det er langt, langt enklere å takle det når man ikke har en hverdag fylt med intense krangler, diskusjoner og en evig runddans der jeg må forsvare meg selv, mine valg og mine meninger. 

 

Hvorvidt det er skadelig for dine barn eller ikke at du blir i et halvhjerta ekteskap, skal jeg ikke uttale meg om. Men dersom du virkelig tror det kan være tilfelle, kan det kanskje være en idé å snakke åpent om dette også med partneren. Jeg har trua på å ta opp ting i god tid før det blir for seint. Å få hjelp til å sortere ting sammen med en nøytral tredjepart er kanskje det mest bærekraftige man kan gjøre i en situasjon der begge er innstilt på å få ting på skinner igjen. Men det bør gjøres på et så tidlig tidspunkt som mulig. Hvis man bare lar det skure og gå i for mange år, tror jeg man sjøl legger opp til en blindvei.

 

Ønsker deg lykke til. Jeg håper det ordner seg til det beste for dere, hva nå det måtte være.

 

Takk for kloke tanker. Merker at både jeg og barna slapper mye mer av når han er bortreist noen dager enn når han er hjemme. Det er vel et dårlig tegn. Vanskelig å vite hva som er best mulig løsning. Kan ikke velge mer enn en løsning på en gang, og jeg vil aldri få vite om situasjonen hadde blitt bedre dersom jeg hadde valgt annerledes.

 

Skal kontakte familiekontoret og se om vi kan få noen å snakke med.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

[mariaflyfly]

 

Takk for kloke tanker. Merker at både jeg og barna slapper mye mer av når han er bortreist noen dager enn når han er hjemme. Det er vel et dårlig tegn. Vanskelig å vite hva som er best mulig løsning. Kan ikke velge mer enn en løsning på en gang, og jeg vil aldri få vite om situasjonen hadde blitt bedre dersom jeg hadde valgt annerledes.

 

Skal kontakte familiekontoret og se om vi kan få noen å snakke med.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

 

 

At du slapper av aleine i huset når din mann er bortreist, synes jeg ikke er så rart. Du sier jo selv at du lever i en lengsel etter frihet og aleinetid. Når man er i jobb og har unger, med alt det medfølger av ansvar og oppfølging, er det helt naturlig at man er sultefora på stilletid og indre reise. Min eldste elsker å være aleine hjemme. Han lager seg mat, har musikken på full guffe og slapper totalt av. Jeg har tatt utgangspunkt i dette når jeg har forklart ham at jeg er like glad i å være aleine hjemme som ham. Har hatt en del episoder det siste året der faren til ungene har avlyst samvær, noe som fører til at jeg aldri har tid for meg selv. Det er kanskje slik at når man først har satt barn til verden, skal man ikke klage over å måtte tilbringe tid sammen med dem, men gudhjælpe meg så vidunderlig det er å ha huset for seg sjøl. Såpass intense hverdager har jeg, at jeg ikke har dårlig samvittighet for å tenke dette! Jeg tror altså ikke det er unormalt å ønske seg fred og ro rundt seg!

 

Men når du sier at ungene slapper mer av når ikke faren er hjemme, synes jeg det er bekymringsverdig - og kanskje også litt underlig. Hvordan kan du vite at de ikke er like avslappa når du er ute av huset? Kanskje de slapper av på en annen måte - ved å ha putekrig, spise is til middag og hoppe i sofaen,for alt du veit? Dette er også noe som kanskje bør opp og ut i lyset dersom dere skal fortsette. Mannen er sikkert overhodet ikke klar over at du opplever det som at hans nærvær påvirker barnas adferd, og det er vil være urettferdig å ikke la ham få muligheten til å endre seg dersom han ønsker dette. 

 

Lurt å kontakte noen som er gode på dette.

[Kayia]

Takk for kloke tanker. Merker at både jeg og barna slapper mye mer av når han er bortreist noen dager enn når han er hjemme. Det er vel et dårlig tegn. Vanskelig å vite hva som er best mulig løsning. Kan ikke velge mer enn en løsning på en gang, og jeg vil aldri få vite om situasjonen hadde blitt bedre dersom jeg hadde valgt annerledes.

 

Skal kontakte familiekontoret og se om vi kan få noen å snakke med.

Blander meg inn i en samtale mellom deg og flyfly jeg nå, men veldig enig med henne - ta kontakt med noen, helst i dag. Og ta en ordentlig prat med mannen din også, men ikke når du er sur og lei. Få han på tomannshånd, og fortell hvordan du har det - i klartekst. Mange menn skjønner ikke hint og antydninger. Fortell at du stadig vekk lurer på om ekteskapet er godt for dere, at du stadig oftere tenker på skilsmisse, og at du egentlig ikke ønsker dette. Dersom han deler ønsket om å fortsatt leve sammen må han på banen, dere må kommunisere bedre og han kan ikke bare stikke hodet i sanden og bli sur når ting ikke går hans veg. Jeg tror mange faktisk kan redde ekteskapet om man tar taki problemene på det tidspunktet dere er på nå - men man må gjøre noe. Modum bad har gode samlivs/ kommunikasjonskurs - kanskje dere skal unne dere en helg der?

[AnonymBruker]

At du slapper av aleine i huset når din mann er bortreist, synes jeg ikke er så rart. Du sier jo selv at du lever i en lengsel etter frihet og aleinetid. Når man er i jobb og har unger, med alt det medfølger av ansvar og oppfølging, er det helt naturlig at man er sultefora på stilletid og indre reise. Min eldste elsker å være aleine hjemme. Han lager seg mat, har musikken på full guffe og slapper totalt av. Jeg har tatt utgangspunkt i dette når jeg har forklart ham at jeg er like glad i å være aleine hjemme som ham. Har hatt en del episoder det siste året der faren til ungene har avlyst samvær, noe som fører til at jeg aldri har tid for meg selv. Det er kanskje slik at når man først har satt barn til verden, skal man ikke klage over å måtte tilbringe tid sammen med dem, men gudhjælpe meg så vidunderlig det er å ha huset for seg sjøl. Såpass intense hverdager har jeg, at jeg ikke har dårlig samvittighet for å tenke dette! Jeg tror altså ikke det er unormalt å ønske seg fred og ro rundt seg!

 

Men når du sier at ungene slapper mer av når ikke faren er hjemme, synes jeg det er bekymringsverdig - og kanskje også litt underlig. Hvordan kan du vite at de ikke er like avslappa når du er ute av huset? Kanskje de slapper av på en annen måte - ved å ha putekrig, spise is til middag og hoppe i sofaen,for alt du veit? Dette er også noe som kanskje bør opp og ut i lyset dersom dere skal fortsette. Mannen er sikkert overhodet ikke klar over at du opplever det som at hans nærvær påvirker barnas adferd, og det er vil være urettferdig å ikke la ham få muligheten til å endre seg dersom han ønsker dette. 

 

Lurt å kontakte noen som er gode på dette.

 

Han er nok litt strengere enn det jeg er, særlig med hensyn til leggetider og "herjing". Jeg leker mer med barna, snakker mer med dem, og deler flere interesser med dem (både fritidsaktiviteter og TV-smak) enn det faren gjør. Så når han ikke er hjemme, er vi mer enige om hva vi skal gjøre/se på/snakke om og når det er rimelig å legge seg, enn når han er hjemme.

 

Han har sagt at han føler seg litt tilsidesatt og at vi andre er allierte mot ham i noen konkrete saker, og jeg innser jo at det ikke er helt heldig. Vi hadde en skikkelig prat i går, og jeg sa at han må engasjere seg og involvere seg mer i familien og spesielt i barna, slik at han ikke blir værende på sidelinjen, og det var han egentlig enig i.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

[AnonymBruker]

Fortell at du stadig vekk lurer på om ekteskapet er godt for dere, at du stadig oftere tenker på skilsmisse, og at du egentlig ikke ønsker dette. Dersom han deler ønsket om å fortsatt leve sammen må han på banen, dere må kommunisere bedre og han kan ikke bare stikke hodet i sanden og bli sur når ting ikke går hans veg. Jeg tror mange faktisk kan redde ekteskapet om man tar taki problemene på det tidspunktet dere er på nå - men man må gjøre noe. Modum bad har gode samlivs/ kommunikasjonskurs - kanskje dere skal unne dere en helg der?

Jeg tror han ville reagere veldig negativt hvis jeg sa det. Men vi er begge enige om at vi må bli flinkere til å kommunisere med hverandre. Hadde en skikkelig prat i går.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

[morsan]

Jeg tror han ville reagere veldig negativt hvis jeg sa det. Men vi er begge enige om at vi må bli flinkere til å kommunisere med hverandre. Hadde en skikkelig prat i går.

Anonymous poster hash: 9496c...be2

Kjempefint om dere kan bli enige om å jobbe med dette ihvertfall. Lykke til:)

[Kayia]

Jeg tror han ville reagere veldig negativt hvis jeg sa det. Men vi er begge enige om at vi må bli flinkere til å kommunisere med hverandre. Hadde en skikkelig prat i går.

Jeg tror du taper på sikt på å ikke tørre risikere at han får reaksjoner på ditt budskap. Det er jo naturlig at man reagerer om man får vite at partneren føler på tvil om forholdet sant, de aller fleste vil jo føle seg truet og frustrert om man man får vite at samlivet står på spill. Likevel sier svært mange menn at de skulle ønske det hadde visst, at de skulle ønske de hadde fått sjansen til å justere seg før det var for sent, og uttrykker frustrasjon over at kvinnen sier at det er for seint når hun tilslutt meddeler at hun ønsker å ta ut separasjon. Jeg sier ikke at det er sånn for dere, men dette skjer ofte, og det har vi sett ofte her på dol også.

 

Dersom du sier at "du må justere deg mer mot barna" eller "jeg orker ikke mer av surmulingen din, vi må kommunisere bedre" er det ikke engang sikkert han skjønner hva du mener. Om han mot formodning skulle forstå hva du mener og justere seg, er det neppe nok for deg. Det du sier her er jo nemlig at han må justere seg i forhold til barna, familielivet og ikke minst DEG for at du skal kjenne at du har det bra. Det er noe helt annet. Dessuten; Når du sier justering i forhold til barna og kommunikasjon tenker han neppe at familieterapaut er løsningen.. Han ser sikkert med en gang for seg at "en annen sosionombærte" skal ta parti med deg og rakke ned på hans evne til å kommunisere og leke med ungene. Hvem ønsker vel å bruke tid på et slikt opplegg?

 

Om du sier at det er dere, dine følelser for han, din lyst på han som mann og kjæreste, og din tvil om hvordan dere egentlig har det som par som er begrunnelsen er saken en annen, sannsynligvis også for han. Fortell også gjerne at familievernkontor/ psykologer/ coacher etc ikke tar side, men prøver å finne ut hvordan dere - basert på hver enkelts personlighet - kan nærme dere hverandre pånytt og vekke til live det som engang var der av varme og nærhet.

 

Du må selvfølgelig gjøre som du føler for, men det jeg sier her er det sammen som jeg har prøvd å uttrykke i den andre samlivstråden nå på nyåret også. Jeg tror nemlig veldig mange forhold kunne vært reddet om man jobbet med å justere kursen på et tidlig stadie. Det fordrer at man ser følelsene sine i hvitøyet (og det gjør du nå) men at man dessuten tar mot til seg og diskuterer dette med partneren. Om man lar det skure så lenge at man tilslutt føler aversjon mot partneren både som kjæreste og sexpartner er det en svært vrien oppgave for en tredjepart å hjelpe dere å justere kursen.

 

*Varm klem*

[IngridSletten]

Jeg tror du taper på sikt på å ikke tørre risikere at han får reaksjoner på ditt budskap. Det er jo naturlig at man reagerer om man får vite at partneren føler på tvil om forholdet sant, de aller fleste vil jo føle seg truet og frustrert om man man får vite at samlivet står på spill. Likevel sier svært mange menn at de skulle ønske det hadde visst, at de skulle ønske de hadde fått sjansen til å justere seg før det var for sent, og uttrykker frustrasjon over at kvinnen sier at det er for seint når hun tilslutt meddeler at hun ønsker å ta ut separasjon. Jeg sier ikke at det er sånn for dere, men dette skjer ofte, og det har vi sett ofte her på dol også.

Dersom du sier at "du må justere deg mer mot barna" eller "jeg orker ikke mer av surmulingen din, vi må kommunisere bedre" er det ikke engang sikkert han skjønner hva du mener. Om han mot formodning skulle forstå hva du mener og justere seg, er det neppe nok for deg. Det du sier her er jo nemlig at han må justere seg i forhold til barna, familielivet og ikke minst DEG for at du skal kjenne at du har det bra. Det er noe helt annet. Dessuten; Når du sier justering i forhold til barna og kommunikasjon tenker han neppe at familieterapaut er løsningen.. Han ser sikkert med en gang for seg at "en annen sosionombærte" skal ta parti med deg og rakke ned på hans evne til å kommunisere og leke med ungene. Hvem ønsker vel å bruke tid på et slikt opplegg?

Om du sier at det er dere, dine følelser for han, din lyst på han som mann og kjæreste, og din tvil om hvordan dere egentlig har det som par som er begrunnelsen er saken en annen, sannsynligvis også for han. Fortell også gjerne at familievernkontor/ psykologer/ coacher etc ikke tar side, men prøver å finne ut hvordan dere - basert på hver enkelts personlighet - kan nærme dere hverandre pånytt og vekke til live det som engang var der av varme og nærhet.

Du må selvfølgelig gjøre som du føler for, men det jeg sier her er det sammen som jeg har prøvd å uttrykke i den andre samlivstråden nå på nyåret også. Jeg tror nemlig veldig mange forhold kunne vært reddet om man jobbet med å justere kursen på et tidlig stadie. Det fordrer at man ser følelsene sine i hvitøyet (og det gjør du nå) men at man dessuten tar mot til seg og diskuterer dette med partneren. Om man lar det skure så lenge at man tilslutt føler aversjon mot partneren både som kjæreste og sexpartner er det en svært vrien oppgave for en tredjepart å hjelpe dere å justere kursen.

*Varm klem*

Dette var et meget klokt svar:-)

[mariaflyfly]

Jeg tror du taper på sikt på å ikke tørre risikere at han får reaksjoner på ditt budskap. Det er jo naturlig at man reagerer om man får vite at partneren føler på tvil om forholdet sant, de aller fleste vil jo føle seg truet og frustrert om man man får vite at samlivet står på spill. Likevel sier svært mange menn at de skulle ønske det hadde visst, at de skulle ønske de hadde fått sjansen til å justere seg før det var for sent, og uttrykker frustrasjon over at kvinnen sier at det er for seint når hun tilslutt meddeler at hun ønsker å ta ut separasjon. Jeg sier ikke at det er sånn for dere, men dette skjer ofte, og det har vi sett ofte her på dol også.

Dersom du sier at "du må justere deg mer mot barna" eller "jeg orker ikke mer av surmulingen din, vi må kommunisere bedre" er det ikke engang sikkert han skjønner hva du mener. Om han mot formodning skulle forstå hva du mener og justere seg, er det neppe nok for deg. Det du sier her er jo nemlig at han må justere seg i forhold til barna, familielivet og ikke minst DEG for at du skal kjenne at du har det bra. Det er noe helt annet. Dessuten; Når du sier justering i forhold til barna og kommunikasjon tenker han neppe at familieterapaut er løsningen.. Han ser sikkert med en gang for seg at "en annen sosionombærte" skal ta parti med deg og rakke ned på hans evne til å kommunisere og leke med ungene. Hvem ønsker vel å bruke tid på et slikt opplegg?

Om du sier at det er dere, dine følelser for han, din lyst på han som mann og kjæreste, og din tvil om hvordan dere egentlig har det som par som er begrunnelsen er saken en annen, sannsynligvis også for han. Fortell også gjerne at familievernkontor/ psykologer/ coacher etc ikke tar side, men prøver å finne ut hvordan dere - basert på hver enkelts personlighet - kan nærme dere hverandre pånytt og vekke til live det som engang var der av varme og nærhet.

Du må selvfølgelig gjøre som du føler for, men det jeg sier her er det sammen som jeg har prøvd å uttrykke i den andre samlivstråden nå på nyåret også. Jeg tror nemlig veldig mange forhold kunne vært reddet om man jobbet med å justere kursen på et tidlig stadie. Det fordrer at man ser følelsene sine i hvitøyet (og det gjør du nå) men at man dessuten tar mot til seg og diskuterer dette med partneren. Om man lar det skure så lenge at man tilslutt føler aversjon mot partneren både som kjæreste og sexpartner er det en svært vrien oppgave for en tredjepart å hjelpe dere å justere kursen.

*Varm klem*

Veldig bra svar. Jeg er helt enig.

Hvis man virkelig mener at man vil jobbe for å få det bedre, må alt grums opp i dagen. Tror jeg.

[Kayia]

Hvis man virkelig mener at man vil jobbe for å få det bedre, må alt grums opp i dagen. Tror jeg.

Det tror jeg også. Om han stikker når han blir konfrontert med gruff har man uansett ikke tapt noe tenker jeg, men derimot vunnet år som er vonde og går på selvtillitten løs både for mann, kvinne og unger.

[Babette]

Jeg tror du taper på sikt på å ikke tørre risikere at han får reaksjoner på ditt budskap. Det er jo naturlig at man reagerer om man får vite at partneren føler på tvil om forholdet sant, de aller fleste vil jo føle seg truet og frustrert om man man får vite at samlivet står på spill. Likevel sier svært mange menn at de skulle ønske det hadde visst, at de skulle ønske de hadde fått sjansen til å justere seg før det var for sent, og uttrykker frustrasjon over at kvinnen sier at det er for seint når hun tilslutt meddeler at hun ønsker å ta ut separasjon. Jeg sier ikke at det er sånn for dere, men dette skjer ofte, og det har vi sett ofte her på dol også.

 

Dersom du sier at "du må justere deg mer mot barna" eller "jeg orker ikke mer av surmulingen din, vi må kommunisere bedre" er det ikke engang sikkert han skjønner hva du mener. Om han mot formodning skulle forstå hva du mener og justere seg, er det neppe nok for deg. Det du sier her er jo nemlig at han må justere seg i forhold til barna, familielivet og ikke minst DEG for at du skal kjenne at du har det bra. Det er noe helt annet. Dessuten; Når du sier justering i forhold til barna og kommunikasjon tenker han neppe at familieterapaut er løsningen.. Han ser sikkert med en gang for seg at "en annen sosionombærte" skal ta parti med deg og rakke ned på hans evne til å kommunisere og leke med ungene. Hvem ønsker vel å bruke tid på et slikt opplegg?

 

Om du sier at det er dere, dine følelser for han, din lyst på han som mann og kjæreste, og din tvil om hvordan dere egentlig har det som par som er begrunnelsen er saken en annen, sannsynligvis også for han. Fortell også gjerne at familievernkontor/ psykologer/ coacher etc ikke tar side, men prøver å finne ut hvordan dere - basert på hver enkelts personlighet - kan nærme dere hverandre pånytt og vekke til live det som engang var der av varme og nærhet.

 

Du må selvfølgelig gjøre som du føler for, men det jeg sier her er det sammen som jeg har prøvd å uttrykke i den andre samlivstråden nå på nyåret også. Jeg tror nemlig veldig mange forhold kunne vært reddet om man jobbet med å justere kursen på et tidlig stadie. Det fordrer at man ser følelsene sine i hvitøyet (og det gjør du nå) men at man dessuten tar mot til seg og diskuterer dette med partneren. Om man lar det skure så lenge at man tilslutt føler aversjon mot partneren både som kjæreste og sexpartner er det en svært vrien oppgave for en tredjepart å hjelpe dere å justere kursen.

 

*Varm klem*

Men finnes det ikke en mellomting mellom å la det skure og gå og å si at man stadig tenker på skilsmisse og lurer på om ekteskapet er bra for en? Jeg tror sistnevnte utsagn kan slå den andre helt ut, og gjøre så vondt at det blir liggende der og verke. Det er viktig å gi klare signaler, men men de bør fokusere på å utløse konstruktiv innsats for å gjøre forholdet bedre.

 

Når det gjelder dette med å stikke når han blir konfrontert med gruff, har jeg ennå til gode å treffe en mann som ikke er en smule konfliktsky.

 

Og jeg tror hun takler dette klokt ved å fokusere på at de må bli flinkere til å kommunisere.

[Nicklusheletida]

Resultat kan vel også avhenge av formulering av spørsmål/tolkning av svar.

Hvis du spør meg om jeg aller helst ville unngått skilsmisse er svaret "ja". Rent ideelt synes jeg det beste - for meg - ville vært det livsvarige ekteskapet med faren til mitt barn. Og disse tankene var medvirkende til at jeg "holdt ut" så lenge - verre å gi slipp på dette idealet enn på mannen.

Men jeg kommer aldri til å angre på skilsmissen. Det er noe helt annet, fordi det valget er basert på faktum. Svar som nevnt i forrige avsnitt er derimot basert på et annet faktum - at han var en annen enn den han viste seg å være osv.

Det du skriver her om at det var vanskeligere å gi slipp på idealet enn på mannen, slik var det også for meg.

[morsan]

Det du skriver her om at det var vanskeligere å gi slipp på idealet enn på mannen, slik var det også for meg.

Ja, man tenker ut i fra en idealsituasjon der man er gift med en som egentlig er en annen enn den man faktisk er gift med.

[Madelenemie]

Madelenemie: Jeg oppfatter det mer som at du har fått en psykisk knekk nå og at du sliter med å holde hodet over vannet pga den urolige situasjonen hjemme og alt du må håndtere i livet ditt. Selv for mennesker uten asperger ville dette føltes tøft, men for deg blir det sikkert ekstra tøft. Når man har asperger har man behov for faste rutiner og forutsigbarhet, og da blir dette så mye vanskeligere for deg enn det ellers ville blitt.

 

Nå lengter du etter endringer som kan få livet til å roe seg ned og det eneste "håndfaste" du kan greie å endre, er ekteskapet ditt. Slik som det er nå, så tror jeg det viktigste for deg er å stoppe å tenke på ekteskapet ditt for en periode. Fokuser heller på barna deres og på å få ro rundt dem på best mulg måte, og let etter de tingene i livet som gir deg glede, ikke de tingene som er vanskelige å håndtere.

 

Etter en tid, når du kjenner at ting begynner å roe seg ned på hjemmebane, så kan du ta tak i deg selv og kjenne på hva du egentlig føler rundt din egen situasjon og rundt ekteskapet ditt. Da vil du se ting klarere og det blir lettere å ta en avgjørelse rundt hva du bør gjøre videre.

 

Klem

Hei!

 

Jeg tenker lite på ekteskapet mitt.

 

Jeg har gitt opp.

 

Jeg leser og arbeider mye og er mindre og mindre hjemme.

 

bare jeg ikke er hjemme så har jeg det ok :-)

 

Når jeg kommer hjem går jeg relativt rett på mitt rom så slipper jeg få tanker.

 

Her inne kan barna komme, og når min mann ikke er hjemme er jeg ute i huset mitt.

 

Jeg gjør mine rutiner og plikter, står tidligere opp, da jeg prøver gjøre visse plikter før min mann står opp.

[Madelenemie]

Kunne det tenkes andre løsninger for dere enn skilsmisse? Kunne du oppnådd noe av den roen du søker ved å fx ha en hybel/liten leilighet du kan trekke deg tilbake til? Det koster jo penger, men skilsmisse og deling av bo er heller ikke billig.

Det er jo ikke uvanlig at barn med spesielle behov er i avlastningshjem eller -bolig. Kunne dere laget en tilsvarende løsning, men der du bor alene i din "avlastningsbolig"? Mann og barn bor på fulltid i huset - du bor der sammen med dem ene uka, alene på hybel andre uka.

Hei!

 

Det ville jeg likt:-)

 

Men dessverre vi har ikke råd, det går sånn akkurat i balanse, økonomien:-)

 

Jeg er imidlertid lite hjemme for tiden, jeg tilbringer tiden/kveldene med å arbeide, jeg gjør mine plikter likevel, noen ganger står jeg opp på natten, og bretter tøy/rydder, så dusjer jeg, legger meg og står opp litt senere, jeg har jo jobbet på natten. Kl 08.15 kjører jeg fast hjemmefra, i dag måkte jeg snø i nesten 20 min før jeg dro, jeg var likevel kun 5 min forsinket og på plass, det syns jeg var overkommelig, med tanke på det synet som møtte meg da jeg gikk ut, det var snø, ja, og det hadde jeg regnet med, men at måkemannen hadde brøytet meg inne, var uforberedet, jeg satte da inn, ekstra joule og fikk i løpet av forholdsvis lite tid, snøen vekk. Det kunne vært artig og gjort mer presise energiberegninger, men om morgenen tenker jeg mye på klokken, på at det er viktig for meg å kjøre kl 08.15. jeg kan bli i dårlig humør om tidene mine blir feil minutter er viktige.

[morsan]

Jeg ønsker deg der beste! Klem.