Barn og nye kjærester

[morsan]

  Togli skrev (På 8.1.2014 den 21.49):

Jeg har mange ganger fått høre at jeg ser så lykkelig ut etter skilsmissen - og at de rundt meg ser at "jeg" har kommet ut og nå er meg selv. Det er kjekt å høre Tror nok dette handler mye om at jeg brukte så enormt mye energi på å hente fram følelser jeg ikke hadde, og på å holde familielivet sammen så godt jeg kunne. Alene slapp jeg dette, og kunne bruke energien min på barna mine og meg selv

Ja nettopp

Og re dette med å fikse selv: Jeg var stort sett fiskeren som gift også. Unntatt mye på båten og veteranbiler, som jeg uansett ikke eier lenger

Og trives i eget selskap har jeg alltid gjort.

[Nicklusheletida]

  Togli skrev (På 8.1.2014 den 21.49):

Kjenner meg faktisk godt igjen i dette Jeg følte meg "alene" i så mange år at det ikke føltes så annerledes å bli alene. Jeg valgte ikke å være singel de tre første årene etter skilsmissen, men det ble slik fordi jeg ikke fant den jeg skulle leve sammen med før etter tre år - og jeg stressa absolutt ikke. Hadde jeg funnet ham noen mnd etter skilsmissen, så hadde det sikkert gått helt fint det også - men jeg kjente på at det var gøy å fikse ting selv.. selvtilliten økte og jeg fant ut at jeg stortrivdes også i mitt eget selskap

 

Jeg har mange ganger fått høre at jeg ser så lykkelig ut etter skilsmissen - og at de rundt meg ser at "jeg" har kommet ut og nå er meg selv. Det er kjekt å høre Tror nok dette handler mye om at jeg brukte så enormt mye energi på å hente fram følelser jeg ikke hadde, og på å holde familielivet sammen så godt jeg kunne. Alene slapp jeg dette, og kunne bruke energien min på barna mine og meg selv

Det tror jeg dessverre ikke noen ville sagt om meg rett etter skilsmissen. Jeg var fullstendig nedkjørt en periode. Hadde absolutt ingen krefter. Jeg spiste ikke og gjorde ingenting. Satt og stirret tomt i lufta i noen uker. Ikke rett etter skilsmissen. Da " flyktet " jeg på min måte.Nedturen kom litt senere, men siden har det gått gradvis fremover. At skilsmissen var riktig har jeg aldri vært i tvil om, men jeg kan fortsatt kjenne en sorg over at vi ikke er en familie lenger. Målet mitt var at vi skulle holde sammen for bestandig, bli besteforeldre sammen osv. Jeg har brukt alt for mange år på å innse at det ikke går.

 

Jeg kan gråte en skvett og kjenne savn når jeg tenker på de gode stundene, alle reisene verden rundt. Men disse stundene blir færre og færre og de varer ikke lenge. Jeg må da minne meg selv på hvordan han egentlig var mesteparten av tiden i hverdagen. Hvor utmattende det var å leve meg en sinna mann som aldri ble fornøyd med livet og menneskene rundt seg.

Dessuten hjelper det på jo nærmere kjent og trygg jeg føler meg på kjæresten. Nå ser hvordan en kjæreste kan være. Kontrasten er enorm.

[laban]

  morsan skrev (På 8.1.2014 den 22.05):

Og re dette med å fikse selv: Jeg var stort sett fiskeren som gift også. Unntatt mye på båten og veteranbiler, som jeg uansett ikke eier lenger

Morsom trykkfeil. Du får fiske fra land heretter

[morsan]

  laban skrev (På 9.1.2014 den 7.19):

Morsom trykkfeil. Du får fiske fra land heretter

Ha ha!

[mariaflyfly]

  laban skrev (På 9.1.2014 den 7.19):

Morsom trykkfeil. Du får fiske fra land heretter

 

Enig! Men med høye vadere, som gjør henne robust og rede for all slags vær.

 

Patetisk metaforforsøk!

 

Høhøh!

[morsan]

  mariaflyfly skrev (På 9.1.2014 den 12.33):

Enig! Men med høye vadere, som gjør henne robust og rede for all slags vær.

Patetisk metaforforsøk!

Høhøh!

Foretrekker fiske med stang og ikke dorg.

[Kayia]

  morsan skrev (På 9.1.2014 den 12.37):

Foretrekker fiske med stang og ikke dorg.

*Fnis*

[Togli]

  Nicklusheletida skrev (På 8.1.2014 den 23.53):

Det tror jeg dessverre ikke noen ville sagt om meg rett etter skilsmissen. Jeg var fullstendig nedkjørt en periode. Hadde absolutt ingen krefter. Jeg spiste ikke og gjorde ingenting. Satt og stirret tomt i lufta i noen uker. Ikke rett etter skilsmissen. Da " flyktet " jeg på min måte.Nedturen kom litt senere, men siden har det gått gradvis fremover. At skilsmissen var riktig har jeg aldri vært i tvil om, men jeg kan fortsatt kjenne en sorg over at vi ikke er en familie lenger. Målet mitt var at vi skulle holde sammen for bestandig, bli besteforeldre sammen osv. Jeg har brukt alt for mange år på å innse at det ikke går.

 

Jeg kan gråte en skvett og kjenne savn når jeg tenker på de gode stundene, alle reisene verden rundt. Men disse stundene blir færre og færre og de varer ikke lenge. Jeg må da minne meg selv på hvordan han egentlig var mesteparten av tiden i hverdagen. Hvor utmattende det var å leve meg en sinna mann som aldri ble fornøyd med livet og menneskene rundt seg.

Dessuten hjelper det på jo nærmere kjent og trygg jeg føler meg på kjæresten. Nå ser hvordan en kjæreste kan være. Kontrasten er enorm.

Jeg var også i følelsesmessig opprør de første ukene etter at avgjørelsen var tatt. Det kjentes vondt, vanskelig og samtidig godt fordi jeg visste jeg hadde gjort det rette overfor meg selv , ham (og kanskje også barna?). Jeg gråt masse og greide ikke å snakke om skilsmissen uten å begynne å tute..... Mat var det vanskelig å få i seg i starten, og vekta raste nedover på meg som egentlig ikke hadde særlig å ta av :/

 

Etter noen uker roa det seg og jeg begynte å kjenne på en sjelden lykkefølelse fordi jeg hadde turt å gjøre det jeg aldri hadde trodd jeg skulle våge meg på...  jeg bestemte meg for å velge positivt fokus og det var at fremtiden var superspennende nå som den ikke lenger var lina foran meg (jeg har alltid vært litt kontrollfreak )

[morsan]

Jeg hadde det verst følelsesmessig før beslutning var tatt. Var nesten euforisk til å begynne med, faktisk. Men fryktelig sliten. Fikk pepptalk de luxe fra venninne om å mobilisere alle kreftene for å komme ut av dette og få igjennom rettferdig skifte osv.