Be om hjelp eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg må bare spørre igjen da det er noe jeg ikke finner ut av og ikke klarer slutte å tenke på, forstår bare ikke helt…

 

Når jeg har selvmordstanker og er så deprimert at jeg vurderer om det er til det beste for alle om jeg bare forsvinner, men ikke klarer å gi slipp på «kontrollen over eget liv», er det riktig av meg å be om hjelp? Vet ikke om det er meg som ikke er villig til å samarbeide eller om det er sykdomstanker som gjør at jeg ikke klarer det, hvordan kan jeg vite forskjellen eller er det kanskje begge deler?

 

Fortjener jeg hjelp på lik line som de som er villige til å motta hjelp/samarbeide med helsepersonell? Kan de egentlig hjelpe meg eller må jeg løse det på egenhånd og hvordan gjør jeg egentlig det?    

Anonymous poster hash: 63937...50d

Anonymous poster hash: 63937...50d

Anonymous poster hash: 63937...50d

[ISW]

Jeg synes absolutt du skal be om hjelp.

 

Husk at tankene dine om at "det er det beste for alle om du forsvinner" rett og slett er et symptom på depresjon, akkurat som at brystsmerter er et symptom ved hjerteinfarkt. Når du får hjelp, og depresjonen letter, så forsvinner disse tankene.

 

Du fortjener absolutt å få hjelp. Du har bare en sykdom som forteller deg noe annet.

[AnonymBruker]

Jeg synes absolutt du skal be om hjelp.

 

Husk at tankene dine om at "det er det beste for alle om du forsvinner" rett og slett er et symptom på depresjon, akkurat som at brystsmerter er et symptom ved hjerteinfarkt. Når du får hjelp, og depresjonen letter, så forsvinner disse tankene.

 

Du fortjener absolutt å få hjelp. Du har bare en sykdom som forteller deg noe annet.

 

Fortjener jeg egentlig hjelp?

 

NHD skrev dette til meg i går: Generelt er det slik at hvis en mener alvor med at en ønsker hjelp, må en spille på lag og følge de anbefalinger en får.

 

Men om jeg er usikker på om jeg klarer å følge det de sier jeg skal gjøre, er det da noe vits i å prøve og er det ikke feil av meg å ta opp deres tid og energi om jeg er usikker på om jeg klarer følge de anbefalingene jeg vet jeg får? Vet ærlig talt ikke om jeg klarer å gi slipp på det eneste jeg har av «trygghet og sikkerhet» akkurat nå. Jeg forstår at det ikke er konstruktivt å tenke slik jeg gjør, men så er jeg ikke sikker på om det er «sykdomstanker» eller meg selv som tenker slik, tror det er meg selv (at jeg ikke er syk) og da er det vel ikke mulig å hjelpe meg (om jeg ikke klarer å samarbeide)? Mulig jeg egentlig ikke ønsker hjelp, at jeg bare tror jeg trenger det, men egentlig så har jeg gitt meg selv opp. Huff, er vanskelig dette her, blir bare mer forvirret og finner ikke svaret på mine egne tanker en gang. Om jeg bare klarer å slutte å tenke så mye og så innviklet på en gang, så kanskje jeg finner svarene jeg leter etter i meg selv…  

Anonymous poster hash: 63937...50d

[XbellaX]

 

Fortjener jeg egentlig hjelp?

 

NHD skrev dette til meg i går: Generelt er det slik at hvis en mener alvor med at en ønsker hjelp, må en spille på lag og følge de anbefalinger en får.

 

Men om jeg er usikker på om jeg klarer å følge det de sier jeg skal gjøre, er det da noe vits i å prøve og er det ikke feil av meg å ta opp deres tid og energi om jeg er usikker på om jeg klarer følge de anbefalingene jeg vet jeg får? Vet ærlig talt ikke om jeg klarer å gi slipp på det eneste jeg har av «trygghet og sikkerhet» akkurat nå. Jeg forstår at det ikke er konstruktivt å tenke slik jeg gjør, men så er jeg ikke sikker på om det er «sykdomstanker» eller meg selv som tenker slik, tror det er meg selv (at jeg ikke er syk) og da er det vel ikke mulig å hjelpe meg (om jeg ikke klarer å samarbeide)? Mulig jeg egentlig ikke ønsker hjelp, at jeg bare tror jeg trenger det, men egentlig så har jeg gitt meg selv opp. Huff, er vanskelig dette her, blir bare mer forvirret og finner ikke svaret på mine egne tanker en gang. Om jeg bare klarer å slutte å tenke så mye og så innviklet på en gang, så kanskje jeg finner svarene jeg leter etter i meg selv…  

Anonymous poster hash: 63937...50d

 

 

Slik som dette kommer du til å holde på en god stund, uansett om du ber om hjelp eller ikke. Mange syke strever med ambivalens, det er helt vanlig. Du blir ikke bedre av å tenke så mye som du gjør, din situasjon krever handling. Be om hjelp. 

[AnonymBruker]

Slik som dette kommer du til å holde på en god stund, uansett om du ber om hjelp eller ikke. Mange syke strever med ambivalens, det er helt vanlig. Du blir ikke bedre av å tenke så mye som du gjør, din situasjon krever handling. Be om hjelp. 

 

Men hva skal jeg si om jeg ber om hjelp? Kan vel ikke si at jeg ikke vet om jeg vil leve eller ikke, føles helt feil å be om hjelp når jeg ikke vet hva jeg egentlig vil...  

Anonymous poster hash: 63937...50d

[AnonymBruker]

 

Men hva skal jeg si om jeg ber om hjelp? Kan vel ikke si at jeg ikke vet om jeg vil leve eller ikke, føles helt feil å be om hjelp når jeg ikke vet hva jeg egentlig vil...  

Anonymous poster hash: 63937...50d

 

Jeg er ingen ekspert, men

 

Hvis du ikke ønsker å leve eller er i tvil så ligger det vel noen problemer bak som du kanskje kan få hjelp til å arbeide med ?

 

 

Anonymous poster hash: 8e457...ba8

[XbellaX]

 

Men hva skal jeg si om jeg ber om hjelp? Kan vel ikke si at jeg ikke vet om jeg vil leve eller ikke, føles helt feil å be om hjelp når jeg ikke vet hva jeg egentlig vil...  

Anonymous poster hash: 63937...50d

 

 

Du trenger ikke vite noe som helst.

Det er enkelt sagt, men forsøk å tenke mindre. Ikke bruk resten av helgen på å vurdere om du skal skaffe deg hjelp eller ikke, bare gjør det. 

[AnonymBruker]

Du trenger ikke vite noe som helst.

Det er enkelt sagt, men forsøk å tenke mindre. Ikke bruk resten av helgen på å vurdere om du skal skaffe deg hjelp eller ikke, bare gjør det. 

 

Vanskelig å stanse «tankekaoset», tankene gjentar seg selv uten at de kommer noen som helst vei. Er jeg syk? Akkurat nå vet jeg ikke om jeg er trist eller ikke, klarer ikke identifisere hverken tanker eller følelser. Må man nødvendigvis være syk for å ha slike tanker som jeg har? Er vel bare de som er syke som kan få hjelp, vi andre må finne ut av ting på egenhånd, tankekjør eller ikke…

Anonymous poster hash: 63937...50d

[frosken]

 

Vanskelig å stanse «tankekaoset», tankene gjentar seg selv uten at de kommer noen som helst vei. Er jeg syk? Akkurat nå vet jeg ikke om jeg er trist eller ikke, klarer ikke identifisere hverken tanker eller følelser. Må man nødvendigvis være syk for å ha slike tanker som jeg har? Er vel bare de som er syke som kan få hjelp, vi andre må finne ut av ting på egenhånd, tankekjør eller ikke…

Anonymous poster hash: 63937...50d

 

Jeg synes kanskje det er en fordel å tenke relativt likt enten man får symptomer som muligens kan bety at man har en somatisk lidelse eller om man får symptomer som muligens kan bety at man har en psykisk lidelse og trenger behandling. Å oppsøke fastlegen for å drøfte situasjonen vil etter min oppfatning være en god løsning, enten man har vondt i beinet eller sliter med tanker. Hvis du allerede mottar behandling for psykiske vansker, så vil det være fornuftig å drøfte situasjonen med behandler. Vanskelig å se at du har noe å tape på dette, men du kan ha mye å miste.

 

Det er ingen som kan frata deg kontrollen over eget liv (bortsett fra unntaksvis i helt korte perioder), så du mister ikke muligheten til å velge hva du vil, selv om du forsøker å motta hjelp til vurdering og behandling.

Endret 25. januar 2014 av frosken

[XbellaX]

 

Vanskelig å stanse «tankekaoset», tankene gjentar seg selv uten at de kommer noen som helst vei. Er jeg syk? Akkurat nå vet jeg ikke om jeg er trist eller ikke, klarer ikke identifisere hverken tanker eller følelser. Må man nødvendigvis være syk for å ha slike tanker som jeg har? Er vel bare de som er syke som kan få hjelp, vi andre må finne ut av ting på egenhånd, tankekjør eller ikke…

Anonymous poster hash: 63937...50d

 

 

 

På spørsmålet om du er syk eller ikke har du egentlig svar på selv i ditt første innlegg: 

"Når jeg har selvmordstanker og er så deprimert at jeg vurderer om det er til det beste for alle om jeg bare forsvinner" 

Det kan synes umulig å stanse tankekaoset når det koker, jeg vil råde deg til å tvinge fokuset ditt bort i perioder. Gi deg selv pause 30 min, før du vender tilbake til tenkingen. Gjør noe annet, vask gulv, vask baderommet, aller helst noe med aktivitet men jeg vet ikke hvor mye du klarer rent fysisk.

 

Du trenger ikke å ha tatt en beslutning for eller imot livet, det er holder lenge at du sier du er usikker.

Det er aldri en god strategi å ta så alvorlige beslutninger når man er på det stedet du er nå, slikt venter man med til man er stabil.