Hvordan skal jeg reagere på dette?

[Kayia]

Er det ikke lov til å trenge tid på å forberede seg? Er det så uvanlig? 

Du har hatt lang tid siden møtet ble avtalt og det er ennå tre dager fram til møtet. Hvilke konkrete forberedelser er det du ønsker å gjøre? Hvor lang tid ser du for deg at du trenger?

[AnonymBruker]

 

Hvilke forberedelser trenger du å gjøre?

Hva skal til for at du blir klar?

Når blir du klar? Tirsdag? Neste mandag? En måned?

Hva skjer om du møter opp uten å være tilstrekkelig forberedt? Ramler jorda sammen?

Anonymous poster hash: e19dc...01e

 

 

Jeg har ikke svar på det du spør om. Hadde jeg hatt det, så hadde det kanskje vært lettere for meg å tilpasse situasjonen slik at det ikke ville vært et problem for meg...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Det er samme hvilken ukedag det er, blir ikke bedre for det. Jeg trenger mer tid bare, jeg orker ikke dette nå...

 

Det er forståelig at dette er en vanskelig situasjon for deg. Jeg aner ingenting om hvilke vanskeligheter du har, eller hva som gjør at du ikke orker å komme på et slikt møte akkurat nå.

 

Jeg tror imidlertid alle her ønsker det som er best for deg. Jeg skjønner selvsagt at det kan være vanskelig å møte når man føler man ikke er forberedt og verden raser rundt en. Slik jeg forstår det du skriver, er imidlertid dette møtet mer for å bli kjent og planlegge litt hva som skal skje. Det er sikkert ikke forventet at du skal være forberedt eller være på ditt beste. Av og til vil den beste måten å takle noe vanskelig på være å hoppe i det, selv om det kan virke umulig. Verden går heldigvis stort sett ikke under uansett hva man gjør

 

 

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

Du har hatt lang tid siden møtet ble avtalt og det er ennå tre dager fram til møtet. Hvilke konkrete forberedelser er det du ønsker å gjøre? Hvor lang tid ser du for deg at du trenger?

 

Det kan jeg ikke svare på, for jeg vet ikke selv. Føler at alle som svarer bare er negative til meg, at jeg er helt håpløs og utakknemlig. Hadde det ikke vært et problem for meg så ville jeg selvfølgelig møtt på mandag, men nå er det et problem da...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Jeg vet jeg er håpløs, takk for påminnelsen!

 

Er det ikke lov til å trenge tid på å forberede seg? Er det så uvanlig? 

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Du har hatt noen måneder til å tenke på at en endring skulle innføres.

 

Jeg synes det er meningsløst å ikke møte opp til de møter man blir innkalt til dersom man ønsker bedring.

[Solemnity]

Du er voksen og ikke barn.

 

Jeg vil fortelle deg om noen jeg er glad i, etter å ha lest en rekke av dine innlegg: Jeg har en venninne som har levd med generalisert- og panikkangst hele livet. Bare en tur på butikken er særdeles ubehagelig for henne, hun kan noen ganger være lenket til hjemmet i dagesvis på grunn av sykdommen. Vet du hva legene sier til henne når hun ber om hjelp? "Du er ikke syk nok." Slik er det for svært mange som bor i enkelte deler av Norge.

 

Men hun biter tennene sammen. Hun går på skolen, hun setter seg på et fly, hun tvinger seg selv ut døra så snart hun har minimum av krefter som kreves, men hun er alltid veldig sliten.

 

Og her er du igjen, og motsetter deg den behandlingen du blir tilbudt. Det gjør meg faktisk irritert.

[frosken]

 

Det kan jeg ikke svare på, for jeg vet ikke selv. Føler at alle som svarer bare er negative til meg, at jeg er helt håpløs og utakknemlig. Hadde det ikke vært et problem for meg så ville jeg selvfølgelig møtt på mandag, men nå er det et problem da...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Vi skjønner at det er et problem for deg. Din tendens til å tenke at det er riktig av deg å unnvike ting som vekker sterkt ubehag er et stort problem for deg, noe som hindrer deg i konstruktiv utvikling mot et bedre liv. Poenget er at du selvfølgelig skal delta når det skal være et møte som har til hensikt å hjelpe deg til å bli mindre unnvikende i fremtiden. Du skal møte - selv om det er vanskelig - og du skal møte nettopp fordi det er vanskelig.

[AnonymBruker]

 

Det er forståelig at dette er en vanskelig situasjon for deg. Jeg aner ingenting om hvilke vanskeligheter du har, eller hva som gjør at du ikke orker å komme på et slikt møte akkurat nå.

 

Jeg tror imidlertid alle her ønsker det som er best for deg. Jeg skjønner selvsagt at det kan være vanskelig å møte når man føler man ikke er forberedt og verden raser rundt en. Slik jeg forstår det du skriver, er imidlertid dette møtet mer for å bli kjent og planlegge litt hva som skal skje. Det er sikkert ikke forventet at du skal være forberedt eller være på ditt beste. Av og til vil den beste måten å takle noe vanskelig på være å hoppe i det, selv om det kan virke umulig. Verden går heldigvis stort sett ikke under uansett hva man gjør

 

 

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

 

Takk for svar. Kjenner jeg bare blir mer motløs jo mer jeg tenker på det. Ville bare utsette det litt, ikke at situasjonen skulle bli slik den er nå. Vet ikke hvordan jeg skal orke å møte.

Anonymous poster hash: b614d...b01

[Solemnity]

 

Vet ikke hvordan jeg skal orke å møte.

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Du står opp, pusser tennene/dusjer (alt ettersom hva du orker), kler på deg, går ut døra og reiser til møtet. Ta taxi om du må.

[frosken]

 

Takk for svar. Kjenner jeg bare blir mer motløs jo mer jeg tenker på det. Ville bare utsette det litt, ikke at situasjonen skulle bli slik den er nå. Vet ikke hvordan jeg skal orke å møte.

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

"Just do it" - er det eneste som funker.  Nekt deg selv å la være.

[AnonymBruker]

 

Takk for svar. Kjenner jeg bare blir mer motløs jo mer jeg tenker på det. Ville bare utsette det litt, ikke at situasjonen skulle bli slik den er nå. Vet ikke hvordan jeg skal orke å møte.

 

Det er helt forståelig. Dette er slik jeg har forstått deg ut fra det du skriver en kjempevanskelig situasjon for deg. Det tror jeg alle har forståelse for.

 

Det jeg opplever at andre prøver å formidle til deg er at det nok ikke blir bedre av å utsette dette. Verden går ikke under uansett hva du gjør, tiden stopper ikke, du vil fortsatt leve på mandag etter at du har vært på møtet.

 

Dessuten tror jeg det er viktig at du tar inn over deg at hjelpeapparatet ikke forventer at du skal være på ditt beste. De har sikkert sett det meste, og opplevd det meste. Du er ikke verre enn alle andre pasienter de har hatt. Du kan sikkert gjøre stort sett alt i det møtet uten å sjokkere dem eller få dem til å tro du er håpløs. Du har ingenting å tape på å møte opp. 

 

 

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

Beklager at jeg startet tråden. Vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men nå føler jeg meg bare enda verre enn tidligere. Ikke meningen å irritere noen med måten jeg tenker/handler på, selv om jeg forstår jeg har gjort det. Beklageligvis har jeg problemer med å tilpasse meg nye og ukjente situasjoner og det er det som gjør det vanskelig for meg nå. Forstår at det kan være vanskelig for enkelte her inne å forstå meg, hadde dette ikke vært et problem for meg så skulle jeg selvfølgelig møtt opp, nå er jeg mer usikker på hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Beklager at jeg startet tråden. Vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men nå føler jeg meg bare enda verre enn tidligere. Ikke meningen å irritere noen med måten jeg tenker/handler på, selv om jeg forstår jeg har gjort det. Beklageligvis har jeg problemer med å tilpasse meg nye og ukjente situasjoner og det er det som gjør det vanskelig for meg nå. Forstår at det kan være vanskelig for enkelte her inne å forstå meg, hadde dette ikke vært et problem for meg så skulle jeg selvfølgelig møtt opp, nå er jeg mer usikker på hva jeg skal gjøre...

 

Vær så snill og forsøk å ikke tenke på denne måten. Jeg er overbevist om at alle råd som er blitt gitt deg er gitt for å hjelpe, ikke for å støte deg eller gjøre deg verre. 

 

Jeg har selv erfaring med hvor vanskelig det kan være å gå for å få hjelp. Jeg har nærmest ligget pal på gulvet i to dager og forsøkt å puste rolig og tenkt på hvor håpløs jeg selv er som faktisk ba om hjelp. Poenget tror jeg imidlertid er at ting stort sett ikke blir bedre om man utsetter dem, uansett hvor umulig det kan virke å gjennomføre. 

 

Og en ting jeg også har erfart er at de fleste som forsøker å hjelpe, faktisk mener det godt Jeg håper virkelig du går på møtet uansett hvor vanskelig det er for deg. Jeg tror du vil føle deg mye lettere uansett hvordan møtet går. 

 

Anonymous poster hash: ae50e...500

[frosken]

 

Beklager at jeg startet tråden. Vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men nå føler jeg meg bare enda verre enn tidligere. Ikke meningen å irritere noen med måten jeg tenker/handler på, selv om jeg forstår jeg har gjort det. Beklageligvis har jeg problemer med å tilpasse meg nye og ukjente situasjoner og det er det som gjør det vanskelig for meg nå. Forstår at det kan være vanskelig for enkelte her inne å forstå meg, hadde dette ikke vært et problem for meg så skulle jeg selvfølgelig møtt opp, nå er jeg mer usikker på hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Du skal ikke beklage tråden, men derimot ta innover deg at vi mener du skal møte opp på mandag. Ikke fordi vi ikke forstår at du har det vanskelig, men fordi vi er uenig i ditt valg.

 

Det er i grunnen greit at du har det vanskeligere nå enn da du startet tråden, kanskje det gjør noe med deg å se at mange mener du er i ferd med å ta et dårlig valg.

 

Gå deg en tur, tenk deg om, og bestem deg for å møte opp på mandag. Du har klart å gjøre om dårlige beslutninger før, håper du gjør det denne gangen også:-)

[Kayia]

Det kan jeg ikke svare på, for jeg vet ikke selv. Føler at alle som svarer bare er negative til meg, at jeg er helt håpløs og utakknemlig. Hadde det ikke vært et problem for meg så ville jeg selvfølgelig møtt på mandag, men nå er det et problem da...

Jeg ser ikke at noen er negative til deg i denne tråden. Derimot ser det ut som du tar folks meninger om prosessen personlig. Det er det ingen grunn til at du skal gjøre.

 

Du må nok bare ta konsekvensen av at du ikke er klar, og det innebærer at du meddeler at du ønsker å avbryte prosessen i denne omgangen, for så å be om ny henvisning om/ når du føler deg klar. Siden det er opprettet en sak må du ellers forholde deg til at de andre partene avholder møtet for å diskutere hendelsesforløpet, evt avslutte saken.

[AnonymBruker]

Du skal ikke beklage tråden, men derimot ta innover deg at vi mener du skal møte opp på mandag. Ikke fordi vi ikke forstår at du har det vanskelig, men fordi vi er uenig i ditt valg.

 

Det er i grunnen greit at du har det vanskeligere nå enn da du startet tråden, kanskje det gjør noe med deg å se at mange mener du er i ferd med å ta et dårlig valg.

 

Gå deg en tur, tenk deg om, og bestem deg for å møte opp på mandag. Du har klart å gjøre om dårlige beslutninger før, håper du gjør det denne gangen også:-)

 

Nå har jeg tenkt mye og lest gjennom tråden på nytt. Forstår at dere er uenige med meg, men jeg er usikker på om dere som ikke sliter med noe selv kan forstå de som gjør det. Det er så lett å bare si at jeg skal møte opp, selvfølgelig er det mest hensiktsmessig for meg, det forstår jeg. Hadde det ikke vært for at jeg har vanskelig for å tilpasse meg ukjente situasjoner og vanskelig for å stole på folk, så hadde jeg sikkert møtt opp uten å tenke mer på det, men det klarer jeg ikke...

 

Selv om jeg har vært klar over at det skulle komme en endring, så er det ikke før de siste dagene (når jeg fikk beskjed om tid og dag) at jeg har kjent panikktankene komme, har vel bare hatt det på litt avstand til nå og ikke tatt det inn over meg før nå. Derfor føler jeg at det er for tidlig og at jeg trenger mer tid på å vende meg til tanken... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Vær så snill og forsøk å ikke tenke på denne måten. Jeg er overbevist om at alle råd som er blitt gitt deg er gitt for å hjelpe, ikke for å støte deg eller gjøre deg verre. 

 

Jeg har selv erfaring med hvor vanskelig det kan være å gå for å få hjelp. Jeg har nærmest ligget pal på gulvet i to dager og forsøkt å puste rolig og tenkt på hvor håpløs jeg selv er som faktisk ba om hjelp. Poenget tror jeg imidlertid er at ting stort sett ikke blir bedre om man utsetter dem, uansett hvor umulig det kan virke å gjennomføre. 

 

Og en ting jeg også har erfart er at de fleste som forsøker å hjelpe, faktisk mener det godt Jeg håper virkelig du går på møtet uansett hvor vanskelig det er for deg. Jeg tror du vil føle deg mye lettere uansett hvordan møtet går. 

 

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

 

Takk for svar. Føler du er den eneste som virkelig forstår hvordan jeg har det nå... Vet det høres ut som en bagatell for de fleste, men for meg er det et reelt problem dessverre.

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke at noen er negative til deg i denne tråden. Derimot ser det ut som du tar folks meninger om prosessen personlig. Det er det ingen grunn til at du skal gjøre.

 

Du må nok bare ta konsekvensen av at du ikke er klar, og det innebærer at du meddeler at du ønsker å avbryte prosessen i denne omgangen, for så å be om ny henvisning om/ når du føler deg klar. Siden det er opprettet en sak må du ellers forholde deg til at de andre partene avholder møtet for å diskutere hendelsesforløpet, evt avslutte saken.

 

Mulig du har rett i at jeg ikke er klar for det, jeg vet ikke selv. Det er andre gang på under et år hvor jeg skal i gang med oppfølging fra kommunen, hadde det noe uke i høst også, men sa det fra meg fordi det ble for vanskelig for meg da...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Takk for svar. Føler du er den eneste som virkelig forstår hvordan jeg har det nå... Vet det høres ut som en bagatell for de fleste, men for meg er det et reelt problem dessverre.

 

Jeg vil veldig gjerne at du også tar med deg den lettelsen jeg hadde etter at jeg faktisk gikk til legen. Jeg håper og tror at også du vil få den om du faktisk går. Det var rett og slett et helvete før jeg gikk, og jeg følte heller aldri at jeg ble klar.

 

Jeg synes du skal tenke godt over det før du sier fra deg noe tilbud. Du har vært så modig at du har bedt om hjelp, det er viktig å holde fast i det. Noen mennesker vil aldri føle seg klare, og vil alltid føle at de må forberede seg mer. Hvis du utsetter dette, er jeg likevel redd for at du vil legge dette til din byrde, og det kan også gjøre det enda vanskeligere å gå neste gang.

 

Jeg vet det sikkert føles helt umulig, men jeg håper du gir absolutt alt du har for å prøve å gå på dette møtet. Det fortjener du!

Anonymous poster hash: ae50e...500

[frosken]

 

Nå har jeg tenkt mye og lest gjennom tråden på nytt. Forstår at dere er uenige med meg, men jeg er usikker på om dere som ikke sliter med noe selv kan forstå de som gjør det. Det er så lett å bare si at jeg skal møte opp, selvfølgelig er det mest hensiktsmessig for meg, det forstår jeg. Hadde det ikke vært for at jeg har vanskelig for å tilpasse meg ukjente situasjoner og vanskelig for å stole på folk, så hadde jeg sikkert møtt opp uten å tenke mer på det, men det klarer jeg ikke...

 

Selv om jeg har vært klar over at det skulle komme en endring, så er det ikke før de siste dagene (når jeg fikk beskjed om tid og dag) at jeg har kjent panikktankene komme, har vel bare hatt det på litt avstand til nå og ikke tatt det inn over meg før nå. Derfor føler jeg at det er for tidlig og at jeg trenger mer tid på å vende meg til tanken... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Hvis du hadde vært fornøyd med det livet du har nå, så hadde det ikke vært noe poeng i forsøke å få deg til å følge opp de behandlingsmulighetene du får. Men du er jo ikke fornøyd, så vidt jeg har forstått? Jeg tenker at du på sett og vis står ved et veiskille nå, enten må du begynne å presse deg til å gjøre ting du ikke har lyst til når det er hensiktsmessig, eller så tror jeg du risikerer å forbli i en låst tilværelse.