Hvordan skal jeg reagere på dette?

[AnonymBruker]

Hvis du hadde vært fornøyd med det livet du har nå, så hadde det ikke vært noe poeng i forsøke å få deg til å følge opp de behandlingsmulighetene du får. Men du er jo ikke fornøyd, så vidt jeg har forstått? Jeg tenker at du på sett og vis står ved et veiskille nå, enten må du begynne å presse deg til å gjøre ting du ikke har lyst til når det er hensiktsmessig, eller så tror jeg du risikerer å forbli i en låst tilværelse.

 

Nei jeg er ikke fornøyd med det livet jeg har og jeg har perioder hvor det er ekstra tungt og jeg ikke ser noe positivt og dette er ofte et resultat av en slags sorg over hvordan livet mitt har blitt (var ikke slik jeg så for meg å leve da jeg var yngre). Jeg tror du nok har rett i at jeg på en måte står ved et veiskille, det er nå jeg må begynne å handle i stede for bare å tenke/snakke om ting jeg skal gjøre og det er nytt for meg. Er det som gjør det så vanskelig for meg å gjøre på egenhånd, jeg har ikke viljestyrke nok til å gjennomføre ting og mot til å gjøre noe utfordrende. Jeg blir stående på "stedet hvil", selv om jeg innerst inne ønsker å kunne gjøre noe med det, jeg bare klarer ikke...  

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Jeg vil veldig gjerne at du også tar med deg den lettelsen jeg hadde etter at jeg faktisk gikk til legen. Jeg håper og tror at også du vil få den om du faktisk går. Det var rett og slett et helvete før jeg gikk, og jeg følte heller aldri at jeg ble klar.

 

Jeg synes du skal tenke godt over det før du sier fra deg noe tilbud. Du har vært så modig at du har bedt om hjelp, det er viktig å holde fast i det. Noen mennesker vil aldri føle seg klare, og vil alltid føle at de må forberede seg mer. Hvis du utsetter dette, er jeg likevel redd for at du vil legge dette til din byrde, og det kan også gjøre det enda vanskeligere å gå neste gang.

 

Jeg vet det sikkert føles helt umulig, men jeg håper du gir absolutt alt du har for å prøve å gå på dette møtet. Det fortjener du!

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

 

Tusen takk for oppmuntrende svar. Gir meg litt håp om at det faktisk går an å oppnå bedring, selv om det ikke føles slik for meg nå. Hvordan klarte du å gjennomføre ting når du ikke følte deg klar for det?

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Tusen takk for oppmuntrende svar. Gir meg litt håp om at det faktisk går an å oppnå bedring, selv om det ikke føles slik for meg nå. Hvordan klarte du å gjennomføre ting når du ikke følte deg klar for det?

 

 

Det er vanskelig å gi noe generelt svar på det for alle situasjoner. Jeg antar at dette er et problem for deg i dagliglivet også, ikke bare i forbindelse med akkurat dette møtet? Jeg har dessverre ennå ikke funnet noen formel for hvordan jeg kan roe meg ned, og føle meg mer forberedt til ting jeg skal gjøre.

 

Hvis jeg skulle gi deg råd for å gå til møtet med hjelpeapparatet, ville jeg forsøkt å fokusere på hva du oppnår med å gå. Hvis du går på møtet, er du i gang med å hjelpe deg selv, målet er altså gedigent. La deg selv ligge på gulvet, få panikkanfall, hyle eller hva enn du måtte trenge å gjøre. Husk også at du ikke er den verste de har hatt, tro på at de har sett alt. Husk også at verden ikke går under uansett om du går, tiden vil fortsette å gå, du vil fortsatt være en person. Og du dør ikke av å gå på møtet, uansett hvor ille det er. Når jeg skulle gå til legen, vandret jeg også rundt i området i lang tid i forveien, jeg bare gikk og gikk. 

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

 

Nå har jeg tenkt mye og lest gjennom tråden på nytt. Forstår at dere er uenige med meg, men jeg er usikker på om dere som ikke sliter med noe selv kan forstå de som gjør det. Det er så lett å bare si at jeg skal møte opp, selvfølgelig er det mest hensiktsmessig for meg, det forstår jeg. Hadde det ikke vært for at jeg har vanskelig for å tilpasse meg ukjente situasjoner og vanskelig for å stole på folk, så hadde jeg sikkert møtt opp uten å tenke mer på det, men det klarer jeg ikke...

 

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Vi er nok flere her inne som er eller har vært omtrent du er nå, og som har erfaring med at det eneste som hjelper på sikt er å stå i det, trosse frykten og møte opp, gang på gang, selv om det kan føles som å sette utfor ett stup man ikke ser bunnen av, uten noen sikring. 

Anonymous poster hash: e19dc...01e

[AnonymBruker]

 

Det er vanskelig å gi noe generelt svar på det for alle situasjoner. Jeg antar at dette er et problem for deg i dagliglivet også, ikke bare i forbindelse med akkurat dette møtet? Jeg har dessverre ennå ikke funnet noen formel for hvordan jeg kan roe meg ned, og føle meg mer forberedt til ting jeg skal gjøre.

 

Hvis jeg skulle gi deg råd for å gå til møtet med hjelpeapparatet, ville jeg forsøkt å fokusere på hva du oppnår med å gå. Hvis du går på møtet, er du i gang med å hjelpe deg selv, målet er altså gedigent. La deg selv ligge på gulvet, få panikkanfall, hyle eller hva enn du måtte trenge å gjøre. Husk også at du ikke er den verste de har hatt, tro på at de har sett alt. Husk også at verden ikke går under uansett om du går, tiden vil fortsette å gå, du vil fortsatt være en person. Og du dør ikke av å gå på møtet, uansett hvor ille det er. Når jeg skulle gå til legen, vandret jeg også rundt i området i lang tid i forveien, jeg bare gikk og gikk. 

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

Ja det gjelder nesten uansett hva jeg skal gjøre av utfordrende ting. Det jeg er trygg på klarer jeg å gjennomføre, det er når jeg er utrygg på situasjonen jeg får problemer. Kanskje det å ha fokus på hva jeg oppnår med det valget jeg tar kan hjelpe meg, jeg kan i hvert fall forsøke å tenke på konsekvensen av å gå/ikke gå på møtet. Takk for tipset!

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Vi er nok flere her inne som er eller har vært omtrent du er nå, og som har erfaring med at det eneste som hjelper på sikt er å stå i det, trosse frykten og møte opp, gang på gang, selv om det kan føles som å sette utfor ett stup man ikke ser bunnen av, uten noen sikring. 

Anonymous poster hash: e19dc...01e

 

 

Sorry hvis jeg fornærmet noen her inne med det jeg skrev. Bare følte meg misforstått av noen og tenkte vel at ikke alle vet hvordan det føles å skulle gjøre noe man er redd. At de som ikke har angst for slike ting ikke klarer å forstå hvordan det er og hvordan det påvirker hvordan man tenker/handler... Jeg ser at jeg ikke alltid handler like hensiktsmessig for meg selv, men da er det angsten som får bestemme og ikke jeg.

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Ja det gjelder nesten uansett hva jeg skal gjøre av utfordrende ting. Det jeg er trygg på klarer jeg å gjennomføre, det er når jeg er utrygg på situasjonen jeg får problemer.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Dessverre er det noen situasjoner som det rett og slett er umulig å bli trygg på på forhånd. Den du står overfor nå, er en slik situasjon. Uansett hva du gjør på forhånd vil du ikke bli trygg på denne situasjonen.

 

Et annet tips er å late som man er en annen person før man skal inn på møtet. Det har også hjulpet meg i noen situasjoner. Selvfølgelig skal du ikke gjøre dette i lang tid i forveien, men rett før. Lat som du er en gammel sjømann som ikke er redd for noe, en Oslo-frue som liker å herse med dem hun ser og ikke tar noen kommentarer til seg, eller noen helt andre. Poenget er i alle fall å prøve å få litt distanse fra ens egen dødsangst.

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Dessverre er det noen situasjoner som det rett og slett er umulig å bli trygg på på forhånd. Den du står overfor nå, er en slik situasjon. Uansett hva du gjør på forhånd vil du ikke bli trygg på denne situasjonen.

 

Et annet tips er å late som man er en annen person før man skal inn på møtet. Det har også hjulpet meg i noen situasjoner. Selvfølgelig skal du ikke gjøre dette i lang tid i forveien, men rett før. Lat som du er en gammel sjømann som ikke er redd for noe, en Oslo-frue som liker å herse med dem hun ser og ikke tar noen kommentarer til seg, eller noen helt andre. Poenget er i alle fall å prøve å få litt distanse fra ens egen dødsangst.

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

 

Tusen takk for tipset. Vet ikke om jeg klarer å innbille meg selv at jeg er noen andre i slike situasjoner, angsten setter meg helt ut og jeg klarer ikke flytte fokus, men morsomt var det å lese om i alle fall      

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Tusen takk for tipset. Vet ikke om jeg klarer å innbille meg selv at jeg er noen andre i slike situasjoner, angsten setter meg helt ut og jeg klarer ikke flytte fokus, men morsomt var det å lese om i alle fall      

 

Det er forståelig i slike situasjoner Ofte er det umulig å skifte fokus, men man kan alltids forsøke i blant. Jeg har selv laget flere "karakterer" som jeg forsøker å bruke i vanskelige situasjoner. Noen ganger går det, mens andre ganger går det ikke. Det kunne jo ikke skade å finne seg noen karakterer en gang du føler deg litt bedre

Anonymous poster hash: ae50e...500

[frosken]

 

Nei jeg er ikke fornøyd med det livet jeg har og jeg har perioder hvor det er ekstra tungt og jeg ikke ser noe positivt og dette er ofte et resultat av en slags sorg over hvordan livet mitt har blitt (var ikke slik jeg så for meg å leve da jeg var yngre). Jeg tror du nok har rett i at jeg på en måte står ved et veiskille, det er nå jeg må begynne å handle i stede for bare å tenke/snakke om ting jeg skal gjøre og det er nytt for meg. Er det som gjør det så vanskelig for meg å gjøre på egenhånd, jeg har ikke viljestyrke nok til å gjennomføre ting og mot til å gjøre noe utfordrende. Jeg blir stående på "stedet hvil", selv om jeg innerst inne ønsker å kunne gjøre noe med det, jeg bare klarer ikke...  

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Det er egentlig ganske imponerende hvilken styrke du har når det kommer til å sabotere seg selv.  Bare det å komme på ideen om å ville utsette et oppsatt møte, samt vurdere å "nekte" de andre to å gjennomføre, krever ganske mye styrke. Du viser stor motstandskraft mot endring, sterke krefter i deg sørger for å opprettholde status quo. Hva med å bruke all denne energien til å overstyre motstanden din? Jeg er overbevist om at du er i stand til å møte opp på mandag - selv om jeg skjønner at det vil koste deg mye.  Du har ikke råd til å unnvike ubehag på denne måten, behandlingstilbudet ditt vil neppe vare evig, og konsekvensen blir i verste fall en kronisk "låst" livsstil.

 

Hva må til for at du møter på mandag?

[AnonymBruker]

Det er egentlig ganske imponerende hvilken styrke du har når det kommer til å sabotere seg selv.  Bare det å komme på ideen om å ville utsette et oppsatt møte, samt vurdere å "nekte" de andre to å gjennomføre, krever ganske mye styrke. Du viser stor motstandskraft mot endring, sterke krefter i deg sørger for å opprettholde status quo. Hva med å bruke all denne energien til å overstyre motstanden din? Jeg er overbevist om at du er i stand til å møte opp på mandag - selv om jeg skjønner at det vil koste deg mye.  Du har ikke råd til å unnvike ubehag på denne måten, behandlingstilbudet ditt vil neppe vare evig, og konsekvensen blir i verste fall en kronisk "låst" livsstil.

 

Hva må til for at du møter på mandag?

Dessverre er det slik jeg naturlig tenker (at jeg skal utsette eller avlyse ting) og det fører ofte til at jeg kanskje ikke alltid tar de riktige valgene. Jeg er klar over at de kommer til å gå lei av meg og innse at jeg er håpløs som ikke klarer noen ting. Føler jeg ikke fortjener at noen bryr seg, de skulle bare gitt meg opp - slik at jeg kan få lov til å gi meg selv opp...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[XbellaX]

 

Dessverre er det slik jeg naturlig tenker (at jeg skal utsette eller avlyse ting) og det fører ofte til at jeg kanskje ikke alltid tar de riktige valgene. Jeg er klar over at de kommer til å gå lei av meg og innse at jeg er håpløs som ikke klarer noen ting. Føler jeg ikke fortjener at noen bryr seg, de skulle bare gitt meg opp - slik at jeg kan få lov til å gi meg selv opp...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Du er ikke håpløs i det hele tatt. Du strever, de vet det, og vi ser det. Dette er en beinhard kamp for deg. 

Men, det er nå du har muligheten til å få hjelp til dette. Du blir ikke mer klar om 1 måned eller 3 måneder, mest sannsynlig vil du bli mindre klar jo mer tid det går.

Det er dette (blant annet) de skal hjelpe deg med, hadde det å troppe opp uten betenkeligheter ikke vært noe problem hadde du heller ikke hatt behov for hjelpen. 

 

Det eneste som fungerer er å bare gjøre det, ikke tenke. Bruk noe av de enorme kreftene du bruker til å stritte imot, til å gå ut døren på mandag, hoppe i en bil, en buss, eller en taxi, og kom deg dit. Det vil koste deg ekstremt mye, men du vil overleve det ..og risikoen er skyhøy for at du vil kjenne litt stolthet. Og så skal du begynne å samle på de gangene du kjemper imot, for de gangene skal etterhvert bli flere og flere. Og så skal du huske at dette skal du ikke gjøre alene, du skal få hjelp, men du må våge å stupe i det på mandag.

[AnonymBruker]

 

Dessverre er det slik jeg naturlig tenker (at jeg skal utsette eller avlyse ting) og det fører ofte til at jeg kanskje ikke alltid tar de riktige valgene. Jeg er klar over at de kommer til å gå lei av meg og innse at jeg er håpløs som ikke klarer noen ting. Føler jeg ikke fortjener at noen bryr seg, de skulle bare gitt meg opp - slik at jeg kan få lov til å gi meg selv opp...

 

Det er dessverre vanskelig å endre sin naturlige tankegang. Men vær så snill å forsøk å ikke gå deg fast i tankene om at du er håpløs og at hjelpeapparatet vil gå lei deg. DU er ikke håpløs, DU fortjener at noen bryr seg om deg og DU har en enorm styrke i deg som har kommet deg til der du er nå. Jeg vet ingenting om hvordan du er, men akkurat dette vet jeg.

 

Hva vil det si for deg å gi seg selv opp? 

Anonymous poster hash: ae50e...500

[Bella Dotte]

Du skal få spørsmålet jeg selv elsker å hate: Hva er det verste som kan skje??

[AnonymBruker]

Du er ikke håpløs i det hele tatt. Du strever, de vet det, og vi ser det. Dette er en beinhard kamp for deg. 

Men, det er nå du har muligheten til å få hjelp til dette. Du blir ikke mer klar om 1 måned eller 3 måneder, mest sannsynlig vil du bli mindre klar jo mer tid det går.

Det er dette (blant annet) de skal hjelpe deg med, hadde det å troppe opp uten betenkeligheter ikke vært noe problem hadde du heller ikke hatt behov for hjelpen. 

 

Det eneste som fungerer er å bare gjøre det, ikke tenke. Bruk noe av de enorme kreftene du bruker til å stritte imot, til å gå ut døren på mandag, hoppe i en bil, en buss, eller en taxi, og kom deg dit. Det vil koste deg ekstremt mye, men du vil overleve det ..og risikoen er skyhøy for at du vil kjenne litt stolthet. Og så skal du begynne å samle på de gangene du kjemper imot, for de gangene skal etterhvert bli flere og flere. Og så skal du huske at dette skal du ikke gjøre alene, du skal få hjelp, men du må våge å stupe i det på mandag.

 

Du er ikke håpløs i det hele tatt. Du strever, de vet det, og vi ser det. Dette er en beinhard kamp for deg. 

Men, det er nå du har muligheten til å få hjelp til dette. Du blir ikke mer klar om 1 måned eller 3 måneder, mest sannsynlig vil du bli mindre klar jo mer tid det går.

Det er dette (blant annet) de skal hjelpe deg med, hadde det å troppe opp uten betenkeligheter ikke vært noe problem hadde du heller ikke hatt behov for hjelpen. 

 

Det eneste som fungerer er å bare gjøre det, ikke tenke. Bruk noe av de enorme kreftene du bruker til å stritte imot, til å gå ut døren på mandag, hoppe i en bil, en buss, eller en taxi, og kom deg dit. Det vil koste deg ekstremt mye, men du vil overleve det ..og risikoen er skyhøy for at du vil kjenne litt stolthet. Og så skal du begynne å samle på de gangene du kjemper imot, for de gangene skal etterhvert bli flere og flere. Og så skal du huske at dette skal du ikke gjøre alene, du skal få hjelp, men du må våge å stupe i det på mandag.

Du har sikkert rett i at det eneste som hjelper er å bare gjøre det, men nå har jeg jo alt sagt at jeg ikke vil komme på mandag og da er det enda vanskeligere for meg å skulle komme meg dit likevel...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[XbellaX]

 

Du har sikkert rett i at det eneste som hjelper er å bare gjøre det, men nå har jeg jo alt sagt at jeg ikke vil komme på mandag og da er det enda vanskeligere for meg å skulle komme meg dit likevel...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Klart det ER vanskelig, men det er ikke umulig. "Vanskelig" kommer du til å støte på mange ganger i et behandlingsopplegg, vel et BRA behandlingsopplegg ihvertfall. Skal man bli bedre er man nødt til å pine seg gjennom det, dessverre finnes det ingen mirakelkur

[AnonymBruker]

 

Det er dessverre vanskelig å endre sin naturlige tankegang. Men vær så snill å forsøk å ikke gå deg fast i tankene om at du er håpløs og at hjelpeapparatet vil gå lei deg. DU er ikke håpløs, DU fortjener at noen bryr seg om deg og DU har en enorm styrke i deg som har kommet deg til der du er nå. Jeg vet ingenting om hvordan du er, men akkurat dette vet jeg.

 

Hva vil det si for deg å gi seg selv opp? 

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

Å gi seg selv opp vil si å rettferdiggjøre for seg selv tanken om at verden er et bedre sted uten meg og at jeg skal slippe å være den belastningen jeg er for mine nærmeste...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Du har sikkert rett i at det eneste som hjelper er å bare gjøre det, men nå har jeg jo alt sagt at jeg ikke vil komme på mandag og da er det enda vanskeligere for meg å skulle komme meg dit likevel...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Kanskje kan du se det på en annen måte. Du reagerte impulsivt og sa du ikke ville komme, i løpet av helgen har du fått tenkt deg om, og du sørger derfor å bidra selv på møtet slik meningen var at du skulle.

[AnonymBruker]

Kanskje kan du se det på en annen måte. Du reagerte impulsivt og sa du ikke ville komme, i løpet av helgen har du fått tenkt deg om, og du sørger derfor å bidra selv på møtet slik meningen var at du skulle.

 

Ja kanskje det går an å si. Føler jeg har rotet det til for meg selv...igjen.

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Å gi seg selv opp vil si å rettferdiggjøre for seg selv tanken om at verden er et bedre sted uten meg og at jeg skal slippe å være den belastningen jeg er for mine nærmeste...

 

Det er en veldig vanskelig og fryktelig følelse å sitte inne med. Hadde bare andre gitt deg opp, så hadde du kunnet rettferdiggjøre at verden er et bedre sted uten deg. Jeg unner absolutt ingen å ha det slik, og det er vel slike grunnleggende negative synspunkter på deg selv du skal forsøke å endre ved å få hjelp for dem.

Tenker du ikke at du kunne gjort noe verre enn det du gjør nå? Er du etter ditt syn på den aller laveste verdien du kan ha? 

Anonymous poster hash: ae50e...500