Hvordan skal jeg reagere på dette?

[AnonymBruker]

Klart det ER vanskelig, men det er ikke umulig. "Vanskelig" kommer du til å støte på mange ganger i et behandlingsopplegg, vel et BRA behandlingsopplegg ihvertfall. Skal man bli bedre er man nødt til å pine seg gjennom det, dessverre finnes det ingen mirakelkur

 

Nei du har vel rett i at det ikke finnes noen mirakelkur for å bli kvitt angst. Men jeg burde vel ikke la angsten få bestemme så mye over meg som jeg lar den få gjøre... tror det er litt av problemet mitt, at jeg kjenner for mye etter hva jeg tenker/føler om ting jeg skal gjøre i stedet for å bare gjøre det... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[XbellaX]

 

Nei du har vel rett i at det ikke finnes noen mirakelkur for å bli kvitt angst. Men jeg burde vel ikke la angsten få bestemme så mye over meg som jeg lar den få gjøre... tror det er litt av problemet mitt, at jeg kjenner for mye etter hva jeg tenker/føler om ting jeg skal gjøre i stedet for å bare gjøre det... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Enig. Og dette er garantert noe de ønsker å forsøke hjelpe deg på vei med, men da må du også velge å gå dit. Det kommer ikke til å skje noe annet enn at du bruker uhorvelig med krefter og energi på å grue deg, og på å synes at dette er helt forferdelig. Det er det eneste som kommer til å skje. 

[AnonymBruker]

 

Det er en veldig vanskelig og fryktelig følelse å sitte inne med. Hadde bare andre gitt deg opp, så hadde du kunnet rettferdiggjøre at verden er et bedre sted uten deg. Jeg unner absolutt ingen å ha det slik, og det er vel slike grunnleggende negative synspunkter på deg selv du skal forsøke å endre ved å få hjelp for dem.

Tenker du ikke at du kunne gjort noe verre enn det du gjør nå? Er du etter ditt syn på den aller laveste verdien du kan ha? 

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

 

Jeg synes stort sett veldig lite om meg selv og egne prestasjoner ja, men slik har det vært lenge - det er ikke nytt for meg. Det er ingen god følelse nei og jeg unner heller ingen å ha det slik, men jeg forstår de som har det sånn... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

Enig. Og dette er garantert noe de ønsker å forsøke hjelpe deg på vei med, men da må du også velge å gå dit. Det kommer ikke til å skje noe annet enn at du bruker uhorvelig med krefter og energi på å grue deg, og på å synes at dette er helt forferdelig. Det er det eneste som kommer til å skje. 

 

Ja det koster mye krefter å grue seg på forhånd, tror det var litt av grunnen til at jeg avlyste nå - at jeg ikke har krefter nok til å gjennomføre (føles i hvert fall ikke slik). Ved å avlyse møtet slapp jeg å ha det vondt i hvert fall for en stund, frem til neste møtedato ble satt, men nå gikk det jo ikke slik jeg trodde da og de har visst tenkt å møtes uansett om jeg er til stedet eller ikke, noe jeg synes er litt rart...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Jeg synes stort sett veldig lite om meg selv og egne prestasjoner ja, men slik har det vært lenge - det er ikke nytt for meg. Det er ingen god følelse nei og jeg unner heller ingen å ha det slik, men jeg forstår de som har det sånn... 

 

Det er tungt å tenke at man ikke fortjener noe, og alltid nedvurdere egne prestasjoner. Jeg husker en gang jeg fikk et spørsmål om hva jeg var stolt av å ha gjort, og jeg kom ikke på en eneste ting. Tenk på at dersom du går på dette møtet, vil det være noe du kan være utrolig stolt av. Det vil være en flott prestasjon, det er jeg sikker på at alle her vil skrive under på. 

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

 

Det er tungt å tenke at man ikke fortjener noe, og alltid nedvurdere egne prestasjoner. Jeg husker en gang jeg fikk et spørsmål om hva jeg var stolt av å ha gjort, og jeg kom ikke på en eneste ting. Tenk på at dersom du går på dette møtet, vil det være noe du kan være utrolig stolt av. Det vil være en flott prestasjon, det er jeg sikker på at alle her vil skrive under på. 

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

Takk for oppmuntringen, jeg ville nok sikkert følt meg lettet når det var over, ikke sikkert jeg ville følt det gikk bra og noe å være stolt av, men lettet tror jeg nok jeg ville vært. Jeg hater også slike spørsmål, som nevn gode egenskaper du har, noe du er flink til m.m. - kommer heller aldri på noe...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[XbellaX]

 

Ja det koster mye krefter å grue seg på forhånd, tror det var litt av grunnen til at jeg avlyste nå - at jeg ikke har krefter nok til å gjennomføre (føles i hvert fall ikke slik). Ved å avlyse møtet slapp jeg å ha det vondt i hvert fall for en stund, frem til neste møtedato ble satt, men nå gikk det jo ikke slik jeg trodde da og de har visst tenkt å møtes uansett om jeg er til stedet eller ikke, noe jeg synes er litt rart...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Jeg synes det er helt strålende at de fortsetter med møtet, i mine øyne vitner det om mennesker som tar jobben sin seriøst, og som egentlig er i overkant snille med deg. Du kan få hjelp til å forhåpentligvis få det litt mindre vondt, eller du kan fortsette å ha det like pyton som du har det nå i flerfoldige år til. 

Så enkelt, og så vanskelig valg på en og samme gang. 

[AnonymBruker]

 

Takk for oppmuntringen, jeg ville nok sikkert følt meg lettet når det var over, ikke sikkert jeg ville følt det gikk bra og noe å være stolt av, men lettet tror jeg nok jeg ville vært. Jeg hater også slike spørsmål, som nevn gode egenskaper du har, noe du er flink til m.m. - kommer heller aldri på noe...

 

Det er ikke "prestasjonen" på møtet jeg håper du skal være stolt av, men at du faktisk gikk når det var så utrolig vanskelig for deg. Når man har det vondt i flere dager i forveien, men likevel klarer å gjennomføre det, skal man få føle seg stolt over det. Jeg tror det er viktig å lære seg at noen ganger er faktisk det å stille opp en utrolig stor seier.

 

Hvis jeg får lov til å spørre, er dette det viktigste i livet ditt frem til mandag etter møtet er ferdig?

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt strålende at de fortsetter med møtet, i mine øyne vitner det om mennesker som tar jobben sin seriøst, og som egentlig er i overkant snille med deg. Du kan få hjelp til å forhåpentligvis få det litt mindre vondt, eller du kan fortsette å ha det like pyton som du har det nå i flerfoldige år til. 

Så enkelt, og så vanskelig valg på en og samme gang. 

Så enkelt og så vanskelig på en gang - du sier noe der... Jeg må vel tåle ubehaget for å få det bedre i lengden, er det ikke det dere sier?

Anonymous poster hash: b614d...b01

[XbellaX]

 

Så enkelt og så vanskelig på en gang - du sier noe der... Jeg må vel tåle ubehaget for å få det bedre i lengden, er det ikke det dere sier?

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Det er nøyaktig det vi sier. 

 

Dessuten, du har hele dåll som heiagjeng på mandag, det er det ikke mange andre som har. ;-)

[AnonymBruker]

 

Det er ikke "prestasjonen" på møtet jeg håper du skal være stolt av, men at du faktisk gikk når det var så utrolig vanskelig for deg. Når man har det vondt i flere dager i forveien, men likevel klarer å gjennomføre det, skal man få føle seg stolt over det. Jeg tror det er viktig å lære seg at noen ganger er faktisk det å stille opp en utrolig stor seier.

 

Hvis jeg får lov til å spørre, er dette det viktigste i livet ditt frem til mandag etter møtet er ferdig?

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

For så vidt er det vel det... Er en avgjørelse jeg må ta, forholde meg til og stå ved når den er tatt, uansett hva jeg bestemmer meg for så må jeg jo velge noe. Har egentlig alt sakt at jeg ikke møter, men etter å ha lest svarene jeg har fått her inne så har jeg vel innsett at det mest fornuftige vil være å møte - så får se om jeg klarer å mobilisere nok mot og krefter i tide (innen mandag). 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

Det er nøyaktig det vi sier. 

 

Dessuten, du har hele dåll som heiagjeng på mandag, det er det ikke mange andre som har. ;-)

 

 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

For så vidt er det vel det... Er en avgjørelse jeg må ta, forholde meg til og stå ved når den er tatt, uansett hva jeg bestemmer meg for så må jeg jo velge noe. Har egentlig alt sakt at jeg ikke møter, men etter å ha lest svarene jeg har fått her inne så har jeg vel innsett at det mest fornuftige vil være å møte - så får se om jeg klarer å mobilisere nok mot og krefter i tide (innen mandag). 

 

Forhåpentligvis tar du en avgjørelse om at du faktisk møter på mandag så raskt som mulig, i usikkerheten om hva du skal gjøre ligger det også mye angst. I helgen kan du ligge i fosterstilling på gulvet, du kan meditere, gå tur, sitte i en krok i huset ditt å grine, uansett hva som skjer så kommer du deg gjennom det.

 

Jeg har stor tro på at du har nok mot og krefter til å gjennomføre dette møtet, selv om det føles helt umulig. Vi heier i alle fall på deg, og tror du får det bedre ved å gjennomføre!

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

 

Forhåpentligvis tar du en avgjørelse om at du faktisk møter på mandag så raskt som mulig, i usikkerheten om hva du skal gjøre ligger det også mye angst. I helgen kan du ligge i fosterstilling på gulvet, du kan meditere, gå tur, sitte i en krok i huset ditt å grine, uansett hva som skjer så kommer du deg gjennom det.

 

Jeg har stor tro på at du har nok mot og krefter til å gjennomføre dette møtet, selv om det føles helt umulig. Vi heier i alle fall på deg, og tror du får det bedre ved å gjennomføre!

Anonymous poster hash: ae50e...500

 

Takk for det, skal ta det med i avgjørelsen (jeg prøver å følge de råd jeg får, selv om det ikke alltid virker slik...). Heldigvis har jeg noe å holde på med i helgen ellers hadde jeg nok bare blitt helt oppslukt i egne tanker og ikke klart å mobilisere for noe. Det kan jeg ikke nå, jeg må ut av senga og ut av leiligheten - egentlig litt greit å ha noe å holde seg i gang med på dager som dette, for da blir det mindre tid for grubling...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

 

Takk for det, skal ta det med i avgjørelsen (jeg prøver å følge de råd jeg får, selv om det ikke alltid virker slik...). Heldigvis har jeg noe å holde på med i helgen ellers hadde jeg nok bare blitt helt oppslukt i egne tanker og ikke klart å mobilisere for noe. Det kan jeg ikke nå, jeg må ut av senga og ut av leiligheten - egentlig litt greit å ha noe å holde seg i gang med på dager som dette, for da blir det mindre tid for grubling...

 

Det er bra du klarer å gjøre andre ting da, det er et godt tegn Bare så det er sagt, tror jeg på at du forsøker så godt du kan å følge de råd du får her. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig, men jeg har klokketro på deg!

Anonymous poster hash: ae50e...500

[AnonymBruker]

Hadde i løpet av helga kommet frem til at jeg skulle dra på timen i dag, hadde brukt mye tid på å forberede meg mentalt og trodde jeg skulle klare det. Sendte til og med en sms til behandleren min i går for å fortelle at jeg kom likevel, slik at jeg satt litt press på meg selv ved at h*n visste om det. Men så skjer det selvfølgelig at jeg våkner opp med migrene i dag. Gjorde alt jeg kunne for at den skulle gå bort, men den ville ikke slippe taket før nå i ettermiddag. Klarte ikke komme meg dit, var helt i svime av migrenen og smerten økte når jeg forsøkte å gjøre noe. Selvfølgelig måtte det skje akkurat i dag, nå som jeg faktisk hadde bestemt meg for å møte opp likevel...      

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Hadde i løpet av helga kommet frem til at jeg skulle dra på timen i dag, hadde brukt mye tid på å forberede meg mentalt og trodde jeg skulle klare det. Sendte til og med en sms til behandleren min i går for å fortelle at jeg kom likevel, slik at jeg satt litt press på meg selv ved at h*n visste om det. Men så skjer det selvfølgelig at jeg våkner opp med migrene i dag. Gjorde alt jeg kunne for at den skulle gå bort, men den ville ikke slippe taket før nå i ettermiddag. Klarte ikke komme meg dit, var helt i svime av migrenen og smerten økte når jeg forsøkte å gjøre noe. Selvfølgelig måtte det skje akkurat i dag, nå som jeg faktisk hadde bestemt meg for å møte opp likevel...      

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Dumt med migreneanfallet, men du klarte i det minste å snu helt i forhold til en veldig unnvikende beslutning du gjorde i forrige uke.  Det er mye mer enn ingenting:-)

[AnonymBruker]

Dumt med migreneanfallet, men du klarte i det minste å snu helt i forhold til en veldig unnvikende beslutning du gjorde i forrige uke.  Det er mye mer enn ingenting:-)

 

Det er ikke første gang det skjer, føler meg "motarbeidet av kroppen", - migrenen kommer ofte når det er noe jeg gruer meg for, som en slags reaksjon nesten. Jeg trodde jeg hadde klart å forberede meg godt nok mentalt denne gangen så jeg ikke skulle få migrene, derfor er jeg nå skuffet over meg selv og hvordan dagen ble... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Det er ikke første gang det skjer, føler meg "motarbeidet av kroppen", - migrenen kommer ofte når det er noe jeg gruer meg for, som en slags reaksjon nesten. Jeg trodde jeg hadde klart å forberede meg godt nok mentalt denne gangen så jeg ikke skulle få migrene, derfor er jeg nå skuffet over meg selv og hvordan dagen ble... 

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Jeg synes det er synd om du nå bruker anledningen til å tenke enda mer negativt om deg selv. Det er nok å ta av dersom du skal fordømme din egen tendens til unnvikelse, så jeg tror jeg hadde prioritert å rose meg selv for at jeg endret standpunkt i denne situasjonen om jeg var deg ;-)

 

Jeg har ikke migrene så jeg vet ingenting om hvorvidt det finnes muligheter for å forebygge anfall når man skal noe viktig eller ikke, men siden du nå vet med deg selv at du gjorde ditt beste for å komme deg av gårde til tross for anfallet, så må det være bra nok, tenker jeg:-)

[AnonymBruker]

Jeg synes det er synd om du nå bruker anledningen til å tenke enda mer negativt om deg selv. Det er nok å ta av dersom du skal fordømme din egen tendens til unnvikelse, så jeg tror jeg hadde prioritert å rose meg selv for at jeg endret standpunkt i denne situasjonen om jeg var deg ;-)

 

Jeg har ikke migrene så jeg vet ingenting om hvorvidt det finnes muligheter for å forebygge anfall når man skal noe viktig eller ikke, men siden du nå vet med deg selv at du gjorde ditt beste for å komme deg av gårde til tross for anfallet, så må det være bra nok, tenker jeg:-)

 

Men det er nettopp det jeg gjør. Jeg hater meg selv fordi jeg konstant tar dårlige valg og flykter unna problemene. Det verste er at jeg gjør det ikke bevisst en gang, - likevel ødelegger jeg for meg selv hele tiden

 

Vanskelig å endre fokus over til å skulle være positivt når jeg føler meg så dum og håpløs fordi jeg ikke får til noe...

Anonymous poster hash: b614d...b01