Er du mentalt sterk?

[AnonymBruker]

Man får ikke suksess uten å prøve i alle fall

 

Det var ikke det det ble spurt om.

Anonymous poster hash: c6ce8...416

[Gjest Gargamel]

Det var ikke det det ble spurt om.

Anonymous poster hash: c6ce8...416

Det var et lurespørsmål. Det finnes ingen 100% garanti for suksess. Allikevel hjelper det *veldig* å prøve hardt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Syns artikkelen beskriver overmennesker, og de finnes ikke.

Jeg kjenner mange som tilfredsstiller kriteriene i artikkelen, og ingen av dem er "overmennesker". De er kun friske og mentalt sterke.

[AnonymBruker]

Det var et lurespørsmål. Det finnes ingen 100% garanti for suksess. Allikevel hjelper det *veldig* å prøve hardt.

 

Og hvis du ikke lykkes har du ikke prøvd hart nok. Det er kun din skyld. Ikke forvente noe av fellesskapet.

 

Dette er ikke annet er klassisk retorikk fra høyresiden.

Anonymous poster hash: c6ce8...416

[AnonymBruker]

Det jeg finner litt, hva skal jeg si, pussig, eller finurlig, er at de menneskene jeg kjenner som er slik mentalt sterke, synes å ikke være veldig bevisst disse punktene i det hele tatt, det virker som om det overhode ikke finnes noe alternativ i deres verden. 

 

Jeg vil ikke påstå at det ikke er noe de reflekterer over, for det vet jeg ingenting om, men det fremstår for meg som om det ikke er noe de har bestemt seg for bevisst (f.eks. det å ikke synes synd på seg selv, å ikke gi fra seg kontroll, eller å ikke være for forandring). 

 

Mens jeg kan si til meg selv "nå må du være voksen og ta deg sammen", virker det som om disse bare handler på instinkt, eller noe. Det finnes bare ikke naturlig for dem å skulle dvele ved fortiden, virker det som.

 

Har jeg rett, eller er det noe jeg bare tror?

 

Anonymous poster hash: 4ab4a...183

[laban]

Høres ut som det er skrevet at en høyreekstrem nei-til-velferdsstat-og-labsabber tulling. Anonymous poster hash: c6ce8...416

Tipper originalen er amerikansk, det er flere klassiske sin/deres-feil i oversettelsen. Amerikanere er vant med et system som ligger veldig langt fra vår velferdsstat.

Men jeg synes ikke det var verken høyreekstremt eller bare tull, selv om jeg ikke liker overdreven individualisering av alle forhold.

[Gjest Gargamel]

Hvis man bygger politikken rundt at alle skal være sterke blir det høyreekstremt. Artikkelen beskriver hvordan en sterk person tenker, og jeg synes den er treffende selv om ingen er 100% sånn hele tiden. En sterk person kan godt forstå at alle ikke er like sterke hele tiden, og være glødende sosialist.

[AnonymBruker]

Jeg synes disse menneskene er fantastisk inspirerende mennesker å omgås.

 

De jeg kjenner som tydligst trer frem som mentalt sterk etter disse punktene her, har en veldig fin "stå på og guts litt" holdning, de tar for seg av livets gleder, og de tåler andres vanskeligheter (og er ikke redde for å vise frem sine egne) uten at de gidder å høre på sutring, men gir heller en liten (eller stor) vennlig tupp i rompa og masse mot. De er stae og seige, og tåler ubehag og nederlag. 

 

Jeg opplever de ikke som det minste psykopatiske, og de lytter gjerne, men de dikker ikke med folk, og "rister" heller litt i dem enn å overdrevent dille med dem for å være snille. 

Anonymous poster hash: 4ab4a...183

[Kalevaala]

 

Det jeg finner litt, hva skal jeg si, pussig, eller finurlig, er at de menneskene jeg kjenner som er slik mentalt sterke, synes å ikke være veldig bevisst disse punktene i det hele tatt, det virker som om det overhode ikke finnes noe alternativ i deres verden. 

 

Jeg vil ikke påstå at det ikke er noe de reflekterer over, for det vet jeg ingenting om, men det fremstår for meg som om det ikke er noe de har bestemt seg for bevisst (f.eks. det å ikke synes synd på seg selv, å ikke gi fra seg kontroll, eller å ikke være for forandring). 

 

Mens jeg kan si til meg selv "nå må du være voksen og ta deg sammen", virker det som om disse bare handler på instinkt, eller noe. Det finnes bare ikke naturlig for dem å skulle dvele ved fortiden, virker det som.

 

Har jeg rett, eller er det noe jeg bare tror?

 

Anonymous poster hash: 4ab4a...183

 

 

Jeg tror du er inne på noe vesentlig.  Født sånn eller blitt sånn?   Antakelig en kombinasjon, men som voksen er man sånn - eller man er det ikke.  -Eller en mellomting selvsagt.

 

Så kan man jobbe med reaksjonsmønsteret sitt, men det handler altså om hard jobbing.

 

Jeg har observert det samme når det handler om f.eks. sjalusi.  Når noen forteller at de er sjalu, kommer alltid noen og kommenterer at slikt tull gidder altså ikke de å kaste bort tid på.  Og jeg tror at de tror det selv, at det er et spørsmål om å gidde det.  At den som forteller om sjalusien bare kan bestemme seg for ikke å gidde, så er problemet løst :-)

[frosken]

http://bodonu.no/13-ting-mentalt-sterke-mennesker-ikke-gjor/

Jeg synes artikkelen formidler noen grunnholdninger som jeg kjenner meg igjen i. Det eneste punktet jeg ikke kan si at jeg nødvendigvis oppfyller, er det med å ikke gjenta sine tabber ;-)

[Nicklusheletida]

http://bodonu.no/13-ting-mentalt-sterke-mennesker-ikke-gjor/

Jeg har både svake og sterke dager, men er nok for det meste ganske sterk og kjenner meg igjen i flere av punktene. De svake stundene varer ikke så lenge om gangen, derfor mener jeg at jeg er sterk nok til å greie meg ganske bra i livet. Jeg kjenner aldri misunnelse og unner andre suksess. Jeg er realist og vet det er jeg som bestemmer hvordan livet mitt skal være. Selvsagt kan man ha uflax i livet, men det meste styrer en selv. Kjenner meg spesielt godt i igjen i dette med at jeg tenker grundig over fordeler og ulemper før jeg foretar meg noe. Jeg kan ta sjanser, men ikke uten å tenke meg om ;-)

[Gjest Xtra]

http://bodonu.no/13-ting-mentalt-sterke-mennesker-ikke-gjor/

Jeg synes dette var veldig interessant og noe å strebe etter. Selv fusker jeg nok på flere/mange av punktene, selv om mange anser meg typisk sterk. Merker meg at de som gir uttrykk for at de anser meg veldig sterk kanskje selv er i motsatt ende, og gjerne antyder samtidig at jeg derved er ufølsom.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Det jeg finner litt, hva skal jeg si, pussig, eller finurlig, er at de menneskene jeg kjenner som er slik mentalt sterke, synes å ikke være veldig bevisst disse punktene i det hele tatt, det virker som om det overhode ikke finnes noe alternativ i deres verden. 

 

Jeg vil ikke påstå at det ikke er noe de reflekterer over, for det vet jeg ingenting om, men det fremstår for meg som om det ikke er noe de har bestemt seg for bevisst (f.eks. det å ikke synes synd på seg selv, å ikke gi fra seg kontroll, eller å ikke være for forandring). 

 

Mens jeg kan si til meg selv "nå må du være voksen og ta deg sammen", virker det som om disse bare handler på instinkt, eller noe. Det finnes bare ikke naturlig for dem å skulle dvele ved fortiden, virker det som.

 

Har jeg rett, eller er det noe jeg bare tror?

 

Anonymous poster hash: 4ab4a...183

 

Du har mye rett i dette. Men for å forsterke instinktet kan det godt være at de også tenker over det innimellom.

[påskelilje]

Synes artikkelen var grei jeg, om enn en smule amerikanisert. Kjenner meg godt igjen i mange av punktene, og tror jeg er ganske sterk mentalt.

 

De punktene jeg kanskje er svakest på er nr 3 (at andre mennesker har kontroll/påvirkning over meg - kjenner at det er enkelte i min omgangskrets som til tider har muligens en noe for sterk påvirking på meg, men heldigvis ikke kontroll over meg), nr 9 (om sjalusi - her skjemmes jeg litt over at jeg en sjelden gang kan kjenne et lite stikk av misunnelse, men jeg er ganske bevisst på det, og prøver å ikke være misunnelig) - og 12 - her følte jeg at dette punktet var veldig individualistisk, og jeg mener at vi har et ansvar for å ta vare på hverandre, både innen familien (inntil en viss grad i alle fall), og mer globalt sett.

 

Mange av punktene beskriver personer jeg kjenner, og jeg merker at jeg på mange områder reagerer og reflekterer på helt andre måter enn disse.

[Nicklusheletida]

 

Jeg synes disse menneskene er fantastisk inspirerende mennesker å omgås.

 

De jeg kjenner som tydligst trer frem som mentalt sterk etter disse punktene her, har en veldig fin "stå på og guts litt" holdning, de tar for seg av livets gleder, og de tåler andres vanskeligheter (og er ikke redde for å vise frem sine egne) uten at de gidder å høre på sutring, men gir heller en liten (eller stor) vennlig tupp i rompa og masse mot. De er stae og seige, og tåler ubehag og nederlag. 

 

Jeg opplever de ikke som det minste psykopatiske, og de lytter gjerne, men de dikker ikke med folk, og "rister" heller litt i dem enn å overdrevent dille med dem for å være snille. 

Anonymous poster hash: 4ab4a...183

 

Jeg ser det ikke slik at sterke mennesker nødvendigvis alltid tåler ubehag og nederlag. Livet går i bølger for alle. Jeg tror  at sterke mennesker lettere greier å karre seg på beina igjen, tenke fremover, finne løsninger og gjøre noe med det.

 

Enig i at sterke mennesker har mer guts . F.eks: Noen skylder på jobben sin for vondter uten å foreta seg noe ( Har opplevd flere slike), mens andre trener for å forebygge slike vondter uten å tenke at jobben har skylden.

[stjernestøv]

Jeg beundrer de som er mentalt sterke, er egenskaper jeg gjerne vil ha. Men kjenner meg igjen i noen punkter, ikke dårlig bare det

[tonie]

 

Det jeg finner litt, hva skal jeg si, pussig, eller finurlig, er at de menneskene jeg kjenner som er slik mentalt sterke, synes å ikke være veldig bevisst disse punktene i det hele tatt, det virker som om det overhode ikke finnes noe alternativ i deres verden. 

 

Jeg vil ikke påstå at det ikke er noe de reflekterer over, for det vet jeg ingenting om, men det fremstår for meg som om det ikke er noe de har bestemt seg for bevisst (f.eks. det å ikke synes synd på seg selv, å ikke gi fra seg kontroll, eller å ikke være for forandring). 

 

Mens jeg kan si til meg selv "nå må du være voksen og ta deg sammen", virker det som om disse bare handler på instinkt, eller noe. Det finnes bare ikke naturlig for dem å skulle dvele ved fortiden, virker det som.

 

Har jeg rett, eller er det noe jeg bare tror?

 

Anonymous poster hash: 4ab4a...183

 

Jeg kjenner meg godt igjen i disse punktene, og litt i det du sier også, men du du kaller instinkt handler i alle fall for meg mer om godt innarbeidede måter å forholde meg til motgang og utfordringer. Jeg vet at det ikke nytter å bebreide verden fordi jeg har prøvd det, og jeg har erfart at det er jeg selv som er ansvarlig for mitt liv og min lykke. Jeg ble ikke født sånn, jeg er blitt sånn fordi jeg har erfart at det ikke fører noe godt med seg å dvele for mye ved fortiden. Det betyr ikke at jeg ikke gir etter for selvmedlidenhet og sutring av og til, men jeg er flink til å gjøre meg ferdig med det og gå videre. Ok, sånn er det, det er noe dritt men jeg får ikke gjort noe med det, hvor går jeg nå? Og jeg har masser av følelser, men jeg kan gjøre meg hard og tvinge dem til å vike unna når jeg må. Jeg er også flink til å se mine egne feil og mangler og tar lærdom av det når jeg ser at jeg selv har noe skyld i at ting har gått på tverke. Noe ufølsomt overmenneske er jeg virkelig ikke, og enkelte feil gjør jeg igjen og igjen.

[Mrs D]

Jeg kjenner mange som tilfredsstiller kriteriene i artikkelen, og ingen av dem er "overmennesker". De er kun friske og mentalt sterke.

Jeg kjenner meg igjen i mange av punktene, og selv om ikke alle passer helt, så ser jeg på meg selv som sterk mentalt. Men jeg står ved at å fylle alle kriteriene virker noe overmenneskelig.

[Bella Dotte]

Dere som regner dere som mentalt sterke! Får dere også fysisk ubehag i form av (det jeg antar er) adrenalin (som gir skjelvninger og vond smak i munnen) hvis dere har gjort noe dere angrer på? Følger det med et behov for å lufte tankene med noen og få støtte? Føler dere skam for "dumme" ting dere har sagt eller gjort, og en trang til å "gjøre opp for det"? Enten ved å kjefte på seg selv, eller ta en løpetur, eller noe annet, for å avlede? Eller glir det bare umerkelig over på under et sekund? Har dere gjort noe spesielt for å få det sånn, eller er dere født sånn?

[Lillemus]

Dere som regner dere som mentalt sterke! Får dere også fysisk ubehag i form av (det jeg antar er) adrenalin (som gir skjelvninger og vond smak i munnen) hvis dere har gjort noe dere angrer på? Følger det med et behov for å lufte tankene med noen og få støtte? Føler dere skam for "dumme" ting dere har sagt eller gjort, og en trang til å "gjøre opp for det"? Enten ved å kjefte på seg selv, eller ta en løpetur, eller noe annet, for å avlede? Eller glir det bare umerkelig over på under et sekund? Har dere gjort noe spesielt for å få det sånn, eller er dere født sånn?

Jeg anser meg selv som rimelig mentalt sterk og ja - jeg får vondt i magen og dårlig samvittighet så det holder om jeg gjør noe jeg virkelig angrer på.