Nede for telling

[Gjest]

Jeg merker på deg at du er velmenende med det du skriver. Takk for omtanken. Ja , ekstremt tøft å få antydet at jeg svikter barna mine , men jeg vet jo selv hvor landet ligger mht dem. Jeg sliter mye i hverdagen min , tappet og rådløs - så godt å oppleve noen som bryr seg her inne. Så svimmel og trøtt, skulle handle i dag , svevde rundt.. Går m konstant klump i magen , akkurat som jeg er redd noe jeg ikke vet hva er. Skummelt ! Terapi er litt av en utfordring , fått ny time ( hører jeg fra de hjemme.. Burde kanskje dra... Selv om jeg synes det er svært tærende:(

Ja, terapi er svært tærende og krevende, det vet jeg mye om. Det er hardt å face realitetene og få uheldige ting påpekt.

Jeg synes du skal mobilisere fornuften din og dra. Ta imot hjelpen du får. Det er ikke alle som får tilbud om hjelp en gang, det er trangt om plassene (jeg måtte selv søke meg til et helt annet sted i landet for å få hjelp da jeg var alvorlig syk/deprimert).

Samarbeid og la psykologen hjelpe deg. Lytt til henne, og ikke avvis det hun sier, men tenk godt gjennom det. Om ikke annet så gjør der for kjernefamilien din sin skyld.

[XbellaX]

 Terapi er litt av en utfordring , fått ny time ( hører jeg fra de hjemme.. Burde kanskje dra... Selv om jeg synes det er svært tærende:(

 

Så flott å høre at du fikk ny time. Terapi er garantert beinhardt, enda hardere blir det når du stritter mot. Jeg håper du tar i mot timen og får ryddet opp i problemene. Fortsetter du å oppleve at behandleren ikke er riktig for deg synes jeg du skal ta tak i det. 

[stjernestøv]

Jeg merker på deg at du er velmenende med det du skriver. Takk for omtanken. Ja , ekstremt tøft å få antydet at jeg svikter barna mine , men jeg vet jo selv hvor landet ligger mht dem. Jeg sliter mye i hverdagen min , tappet og rådløs - så godt å oppleve noen som bryr seg her inne. Så svimmel og trøtt, skulle handle i dag , svevde rundt.. Går m konstant klump i magen , akkurat som jeg er redd noe jeg ikke vet hva er. Skummelt ! Terapi er litt av en utfordring , fått ny time ( hører jeg fra de hjemme.. Burde kanskje dra... Selv om jeg synes det er svært tærende:(

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å sveve og å være svimmel og trøtt, også å være redd for noe. Syns det er forferdelig. Når mine barn var små klarte jeg ikke ta meg skikkelig av dem, var innlagt og men de hadde jo en far og det hardinebarn og. Det er en trøst. Barna mine er store nå og ser ikke på det at jeg var syk på som omsorgsvikt, uansett var jeg alltid der for dem og glad i dem. Det vet de.

 

Men må jo si at det med barna var et sårt tema, følte folk klandret meg. Jeg var ondskap fordi jeg var syk...ikke bra for barna, ikke bra for barna....Følte meg som et monster.

Endret 16. juli 2014 av stjernestøv

[AnonymBruker]

Å være syk er en del av livet, og noe de fleste av oss må gjennom, nå og da, mer eller mindre alvorlig. Men det er stor forskjell på hvordan folk forholder seg til sykdom.

Anonymous poster hash: d8926...c63

[Gjest]

Beklager at jeg sier det, det er fortsatt vel ment: men jeg kjenner på en oppgitthet og frustrasjon over at verken psykologen din eller folk her inne (inkl fagpersonen) ikke når inn til deg. Jeg skjønner ikke en gang hvordan folk her inne holdt ut så lenge med meg som de gjorde.. De snakket til en vegg, og klarte ikke en gang med storslegge å banke vett inni hodet på meg. Akkurat som deg så kavet jeg i et endeløst kaos, forsvarte meg og følte folk angrep meg og syntes synd på meg selv.

Du kommer til å stå på stedet hvil, og så lenge du ikke er villig til å se ting med sndre briller eller å la ting nå inn til deg, men bale og kave som du gjør, så er jeg redd du kommer til å kaste bort flere år av livet ditt - verdifulle år for ungene dine. Husk at du aldri får disse årene tilbake og at de fort blir syore. Du har ikke så god tid på deg, så hvorfor ikke starte nå når du har så god mulighet? Selv har jeg angret mye på at jeg kastet bort vetdifull tid som kunne vært unngått pga at jeg var så sta..

Jeg merker at jeg synes synd på ungene dine som har en mor som ikke en gang klarer å se ting fra deres side, og at dette er omsorgsvikt (barn er lojale, og selv om de ikke sier noe og du tror/ser de ikke lider under din sykdom, så gjør de det - tro meg).

Du må våkne og begynne å ta snsvar for deg og dine! Om ikke annet så for ungenes del. Og ja - det er fortsatt bare vel ment. Jeg håper virkelig du snart våkner og i hvertfall innser hvilke konsekvenser dette får for ungene dine om du ikke tar tak i tingene og sørger for å få den behandlingen du blir tilbudt og trenger.

Jeg ønsker deg lykke til videre.

[Gjest]

Nå vet du kanskje ikke alt om hva som når inn til meg og ikke, jeg reflekterer kontinuerlig over de svar jeg får:) Mitt aller største problem er st jeg er redd min egen Evt psykdom, jeg er blitt redd psykiatri også ... Og nå er jeg blitt redd mine egne reaksjonsmåter i møte med psykologen , hun gjør noe med meg - ja er nok redd helsepersonell og deres vurderinger og analyse også, derved etter all sannsynlighet et håpløst tilfelle:( lurer på om noe av dette kan medisineres " bort" :/ bedre seg gjennom terapeutisk samtale. Mistet troen i det siste og jeg føler ikke psykolog ser dette, føler meg dog prisgitt henne, siden jeh ikke har ork til å famle i blinde etter alternativet . Hun er ikke slem , men jeg synes ikke jeg kommer videre m henne, blir bare verre. Vet ikke om det er normAlt , men når jeg har vært på dps ligger jeg i senga resten av dagen og er helt i kollaps. Blir i kollaps når jeg snakker m psykolog og, om vi klarer å pense inn på temaer som treffer er det aldri tid å dvele.. Men det kan jo og hende det er meg. Synes det er umulig å vite om jeg er syk nok til å konsentrere meg om meg selv... Alle vil jo bare jeg skal ut i jobb og tjene penger og gjøre mine forpliktelser .. Merker bare at selv om lysten er der tror jeg ikke jeg vil holde, for trøtt, anspent og mentalt medtatt. Venter på " angrep" i form av at sndre ikke skal finne meg bra nok.. kunne ønske jeg fikk arb avklaring og gj praksis to dager i uka uten for mange krav . Men så ekstremt nederlag for meg og jeg klarer ikke forholde m til nav , da må helsepersonell hjelpe og det orker jeg ikke spørre om ( redd de skal tro jeg er lat og hjelpeløs). Hva angår mine barn / som jeg elsker over alt og mer enn meg selv så kan jeg love deg at jeg kontinuerlig vurderer deres velvære. Jeg sørger for at de har gode mennesker rundt seg når jeg sviktet , eks nå i ferien er vi sammen m andre jeg vet er glad i dem. ( ikke fordi jeg vil , men jeg tror de andre i fam trenger noen å spille på - jeg så lite å gi)Jeg savner å være en involvert og sprudlende og engasjert mamma selvsagt , men må skåne barna litt når jeg er så nede. Forteller dem hver dag hvor glad jeg er i dem og forsøker å glimte til om litt energi skulle melde seg. Jeg sørger for opplegg og innhold i hverdagen deres .Den dagen jeg ikke mAkter barna er det slutt.!!!! Har tenkt på det - de har en fin pappa og flotte ( vellykkede ) faddere (!!! Men det var en besynderlig tanke , for det tapet skal de selvsagt få slippe å leve videre med. Jeg skal gå gj ild og vann for barna!!

[Gjest]

Så flott å høre at du fikk ny time. Terapi er garantert beinhardt, enda hardere blir det når du stritter mot. Jeg håper du tar i mot timen og får ryddet opp i problemene. Fortsetter du å oppleve at behandleren ikke er riktig for deg synes jeg du skal ta tak i det.

[Gjest]

Takk XBellax..; kanskje verdt et forsøk , alt står jo på stede hvil. Lurer på om jeg trenger hjelp til å akseptere meg selv? Siden jeg finnes i mange utgaver kjenner jeg det vondt når jeg ikke klarer å mobilisere og bidra som jeg vil . Fikk spørsmål fra en spydig ung mann en gang om jeg var redd folk.. Husker jeg sikkert fremsto slik, stum og forstokket.. Tror jeg er blitt redd folk og redd meg selv og helsepersonell!!! Burde gravd m ned i tide... Kan ikke løpe fra ansvaret mitt som mamma og jeg trenger penger for å overleve hi tilværelsen jeg ser som eneste mulighet.. Men orker ikke nav!!!!!!!!!!

[Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å sveve og å være svimmel og trøtt, også å være redd for noe. Syns det er forferdelig. Når mine barn var små klarte jeg ikke ta meg skikkelig av dem, var innlagt og men de hadde jo en far og det hardinebarn og. Det er en trøst. Barna mine er store nå og ser ikke på det at jeg var syk på som omsorgsvikt, uansett var jeg alltid der for dem og glad i dem. Det vet de.

Men må jo si at det med barna var et sårt tema, følte folk klandret meg. Jeg var ondskap fordi jeg var syk...ikke bra for barna, ikke bra for barna....Følte meg som et monster.

[Gjest]

Tipper barna også har mange gode barndomsopplevelser , du virker så ressurssterk og varm . At du har slitt meg alvorlig psykdom er en del av deres historie, som sikkert har medført smerte for de involverte. Men ikke føl skyld, tror barna vet du har gjort så godt du kan?! Kan kjenne igjen den ekstremt vonde følelsen av ikke å strekke til på en del viktige plan , det er en lidelse og gjør ikke saken noe bedre å bli beskyldt for omsorgssvikt... Vanskelig å snakke m barn om psykisk lidelse , vil jo de sjal vite litt men ikke alt. Vondt om de tror jeg er lat og ikke bryr meg!!! Tror jeg selv er i stand til å vurdere dette helhetlig , og blir jeg så apatisk at jeg mister kontroll på dette så vil jeg overlate ansvaret til andre ( noe jeg gjør litt om dagen).

[laban]

...og jeg trenger penger for å overleve i tilværelsen jeg ser som eneste mulighet.. Men orker ikke nav!!!!!!!!!!

Hva ville du sagt til en venninne med intens tannverk, som nektet å gå til tannlegen?

[frosken]

Men ikke føl skyld, tror barna vet du har gjort så godt du kan?! Kan kjenne igjen den ekstremt vonde følelsen av ikke å strekke til på en del viktige plan , det er en lidelse og gjør ikke saken noe bedre å bli beskyldt for omsorgssvikt...

 

Det du har fått kritikk for, er å ikke gjøre så godt du kan. Du unnviker å bruke de behandlingsmuligheter som finnes, og det er det du kritiseres for.

[stjernestøv]

Tipper barna også har mange gode barndomsopplevelser , du virker så ressurssterk og varm . At du har slitt meg alvorlig psykdom er en del av deres historie, som sikkert har medført smerte for de involverte. Men ikke føl skyld, tror barna vet du har gjort så godt du kan?! Kan kjenne igjen den ekstremt vonde følelsen av ikke å strekke til på en del viktige plan , det er en lidelse og gjør ikke saken noe bedre å bli beskyldt for omsorgssvikt... Vanskelig å snakke m barn om psykisk lidelse , vil jo de sjal vite litt men ikke alt. Vondt om de tror jeg er lat og ikke bryr meg!!! Tror jeg selv er i stand til å vurdere dette helhetlig , og blir jeg så apatisk at jeg mister kontroll på dette så vil jeg overlate ansvaret til andre ( noe jeg gjør litt om dagen).

Ja de har gode barndomsopplevelser, jeg var ikke like syk hele tiden så vi klarte å skape noen gode minner. Var og er utrolig glad i barna og satt de alltid foran, barnevernet sa det var ikke omsorgssvikt selv om andre hylte om det. Og BV var glad de gangene jeg var innlagt, de sa jeg gjorde mitt for å bli bedre. Det er vondt å måtte overlate barna til andre, så jeg forstår deg. Veldig viktig å si at det ikke er deres skyld, at det er du som er syk og det har ingenting med dem å gjøre.

 

Men det var nok vanskelig for barna da de var små og ikke forstod så mye, nå er det lettere og de forstår bedre både fortiden og nåtiden. Man trenger ikke fortelle om diagnose når de er små, de vil ikke forstå uansett...men viktig det med at det ikke er deres skyld og at mamma er syk. De ble sjokkert en plass vi var pga min asperger sønn, de spurte min yngste om mamma var syk. "Nei hun har jernmangel" sa han. Da sa de jeg iallefall måtte fortelle om min angst, og det gjorde jeg. De sa det var viktig å innvollvere barna.

 

Forstår veldig at du går til motangrep når folk snakker om omsorgssvikt, de er jo de kjæreste vi har. Jeg var redd for å miste dem pga mine psykiske ting, der brukte jeg mye unødig energi. BV ville jo bare hjelpe, men syns vi burde fått mer hjelp fra dem og flere instanser. Så får du hjelp ta imot den, og lykke til videre. Viktig og være tilstede for barna, er sikkert på at du gjør så godt du kan der du er nå i dine sko.

[Gjest]

Min unnvikelse på sees i relasjon til avmakt og redsel Frosken ..

[frosken]

Min unnvikelse på sees i relasjon til avmakt og redsel Frosken ..

Men du er da ingen amøbe? Dvs. du er i stand til å gjøre noe annet enn kun reagere passivt på det som måtte komme av indre og ytre belastninger. Du fraskriver deg ansvaret for din egen tilstand i en ekstrem grad. Det er ingen som sier at du har det enkelt, men du insisterer jo på å fortsatt ha det slik. Du velger å ikke følge noen av de rådene du får om å være noe mer aktiv i forhold til behandling. Det er dette du kritiseres for - om og om igjen.

[Gjest]

Kanskje jeg er blitt en amøbe! Føler meg som en !

[frosken]

Kanskje jeg er blitt en amøbe! Føler meg som en !

Du velger i såfall igjen letteste utvei. Du velger en selvoppfatning som passer med det du for tiden velger å gjøre. Jeg blir helt satt ut av å være vitne til de valgene du gjør. Skjønner ikke at du mener du kan forsvare disse som et voksent menneske med normal moral. Synd at ikke dine nærmeste omgivelser gir deg et spark og forlanger at du skjerper deg.

[AnonymBruker]

Min unnvikelse på sees i relasjon til avmakt og redsel Frosken ..

 

En fot foran den andre. Redsel er ikke farlig, kun ubehagelig.

.

Anonymous poster hash: d8926...c63

[Gjest]

Du velger i såfall igjen letteste utvei. Du velger en selvoppfatning som passer med det du for tiden velger å gjøre. Jeg blir helt satt ut av å være vitne til de valgene du gjør. Skjønner ikke at du mener du kan forsvare disse som et voksent menneske med normal moral. Synd at ikke dine nærmeste omgivelser gir deg et spark og forlanger at du skjerper deg.

[Gjest]

Kall meg hva du vil Frosken , klarer ikke ta det inn - håpløs og fortapt .. Men tror omgivelsene tenker dette nok går over, så da gjør det vel det da:((