Sosial angst eller bare kjedelig?

[DoleMari]

Jeg hater å gå til frisøren, ikke at jeg ikke bryr meg om utseende mitt, men jeg orker ikke spørsmål om ferie, jobb osv osv. Jeg synes det er såå kjedelig å prate om meg selv. Lurer på om jeg er deppa siden jeg synes det er et ork.

 

Det samme i taxi. Jeg har ingen interesse av å prate med taxisjåføren om vær og vind. Men jeg er høflig og svarer, ellers begynner å jeg å fikle med tlf for å virke opptatt. Merker at jeg synes det er tungt å samtale med disse. Jeg er stort sett mer glad i høre på hva andre har å si. Jeg har ikke så spennende liv selv.

 

Ellers kan jeg være både skravlete og stille med de jeg kjenner.

Er dette helt sært?? Bør jeg øve mer på å samtale mer om vær og vind istedenfor at samtalen går i stakkato!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Komplett normalt.

[DoleMari]

Komplett normalt.

Takk!

[DexterMorgan]

hvis du ikke er fult så høflig, så vil de merke fortere at du ikke ønsker å snakke med dem, jeg pleier å svare med 1 eller 2 ord, også skjønner de fleste at jeg ikke gidder å drive med chit chat

[ISW]

For meg er dette utrolig varierende. Noen ganger snakker jeg masse med taxisjåfør (gjerne etter noen pils) og praten går gjerne om bilen, siden jeg er så bil-interessert som jeg er (har 200 hk i bilen min )

 

Frisøren hater jeg å snakke med. Det blir kleint, og jeg får en følelse av at vedkommende har gått et kurs i irriterende smalltalk for å ha noe å snakke om. Men jeg har også fryktet at jeg var deprimert de gangene jeg ikke gadd å snakke så mye.

 

Tror det er rimelig normalt ja

Endret 14. juli 2014 av issomethingwrong

[DoleMari]

hvis du ikke er fult så høflig, så vil de merke fortere at du ikke ønsker å snakke med dem, jeg pleier å svare med 1 eller 2 ord, også skjønner de fleste at jeg ikke gidder å drive med chit chat

Problemet er bare at jeg ikke greier å være uhøflig! Har irritert meg mang en gang over at jeg bestandig skal være så hyggelig.

[DoleMari]

For meg er dette utrolig varierende. Noen ganger snakker jeg masse med taxisjåfør (gjerne etter noen pils) og praten går gjerne om bilen, siden jeg er så bil-interessert som jeg er (har 200 hk i bilen min )

 

Frisøren hater jeg å snakke med. Det blir kleint, og jeg får en følelse av at vedkommende har gått et kurs i irriterende smalltalk for å ha noe å snakke om. Men jeg har også fryktet at jeg var deprimert de gangene jeg ikke gadd å snakke så mye.

 

Tror det er rimelig normalt ja

Kjenner meg igjen her ja! Godt å høre at det er normalt!

[AnonymBruker]

Jeg hater å gå til frisøren, ikke at jeg ikke bryr meg om utseende mitt, men jeg orker ikke spørsmål om ferie, jobb osv osv. Jeg synes det er såå kjedelig å prate om meg selv. Lurer på om jeg er deppa siden jeg synes det er et ork.

 

Det samme i taxi. Jeg har ingen interesse av å prate med taxisjåføren om vær og vind. Men jeg er høflig og svarer, ellers begynner å jeg å fikle med tlf for å virke opptatt. Merker at jeg synes det er tungt å samtale med disse. Jeg er stort sett mer glad i høre på hva andre har å si. Jeg har ikke så spennende liv selv.

 

Ellers kan jeg være både skravlete og stille med de jeg kjenner.

Er dette helt sært?? Bør jeg øve mer på å samtale mer om vær og vind istedenfor at samtalen går i stakkato!

 

Det er helt normalt (håper jeg!).

Anonymous poster hash: 162c8...fba

[YoplaitDouble]

Jeg liker ikke å prate med taxiførere. Men jeg har også vært den største skravlebøtten i baksetet på taxien da jeg og tre venner skulle videre til et nachspiel, innom en bensinstasjon for å kjøpe grandis, innom en kamerat for å hente drikkevarer på andre siden av byen, og videre til nachspielet på motsatt side igjen. Men da føler jeg det er alkoholen, og ikke "jeg" som har skravlet med taxiføreren. Vi fikk sikkert litt vestkantklyse-stempel på den turen 

 

Frisører er jeg ikke noe glad i å prate med. Særlig når jeg får de samme spørsmålene av samme frisør som jeg brukte sist. Husker hun ikke hva jeg sa forrige gang? Men jeg fant et lite triks sist jeg klippet meg. Leste i et blad mens jeg ble klippet, og da slapp jeg alle spørsmål, bortsett fra de som angikk hårklippen. Generelt synes jeg smalltalk er vanskeligere med folk uten utdannelse, fordi de snakker om helt andre ting og har andre verdier og ting de bryr seg om.

Endret 14. juli 2014 av YoplaitDouble

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg smalltalk er vanskeligere med folk uten utdannelse, fordi de snakker om helt andre ting og har andre verdier og ting de bryr seg om.

 

Ja, de er litt simple og enkle.

Anonymous poster hash: 162c8...fba

[ISW]

Generelt synes jeg smalltalk er vanskeligere med folk uten utdannelse, fordi de snakker om helt andre ting og har andre verdier og ting de bryr seg om.

 

Den kommer du til å få juling for her inne he he...

[YoplaitDouble]

Den kommer du til å få juling for her inne he he...

Ooops!  Neida, det er sikkert like vanskelig andre veien også. Men når du forteller om utdannelsen din (fordi frisøren har spurt!) og du får svaret av typen "ekke det sykt vanskelig a!" mens det smattes på tyggis med åpen munn - ja, i sånne situasjoner føler jeg vi har lite felles å snakke om. Dette er et reelt eksempel 

Endret 14. juli 2014 av YoplaitDouble

[AnonymBruker]

Ooops!  Neida, det er sikkert like vanskelig andre veien også. Men når du forteller om utdannelsen din (fordi frisøren har spurt!) og du får svaret av typen "ekke det sykt vanskelig a!" mens det smattes på tyggis med åpen munn - ja, i sånne situasjoner føler jeg vi har lite felles å snakke om. Dette er et reelt eksempel 

 

Det burde vært egne frisørsalonger for høyt utdannede med omskolerte frisører som har minimum 5 års universitetsutdannelse.

Anonymous poster hash: 162c8...fba

[AnonymBruker]

 

Det burde vært egne frisørsalonger for høyt utdannede med omskolerte frisører som har minimum 5 års universitetsutdannelse.

Anonymous poster hash: 162c8...fba

 

Hahahahahaha

Anonymous poster hash: f1897...46a

[ISW]

Ooops!  Neida, det er sikkert like vanskelig andre veien også. Men når du forteller om utdannelsen din (fordi frisøren har spurt!) og du får svaret av typen "ekke det sykt vanskelig a!" mens det smattes på tyggis med åpen munn - ja, i sånne situasjoner føler jeg vi har lite felles å snakke om. Dette er et reelt eksempel 

Jeg hater sånne "hva gjør du nå"-spørsmål, enten det er fra noen jeg ikke har sett på mange år, eller fra frisører eller lignende. Jeg vet ikke helt hvorfor, har jo ikke så mye å skamme meg over, men jeg liker det absolutt ikke..

[AnonymBruker]

Generelt synes jeg smalltalk er vanskeligere med folk uten utdannelse, fordi de snakker om helt andre ting og har andre verdier og ting de bryr seg om.

 

Hvilke verdier er det du mener hhv. folk med høy og lav utdannelse har?

 

Jeg synes det er litt talentløst å ikke kunne finne interessante samtaleemner å diskutere også med folk uten universitetsutdannelse.

Anonymous poster hash: 158f4...d36

[AnonymBruker]

 

Frisører er jeg ikke noe glad i å prate med. Særlig når jeg får de samme spørsmålene av samme frisør som jeg brukte sist. Husker hun ikke hva jeg sa forrige gang?

 

Jeg synes ikke det er noe rart om frisøren ikke husker hva hver enkelt kunde har fortalt før, de snakker jo med folk hele dagen - og langt fra alt som blir sagt er spesielt interessant.

Anonymous poster hash: 158f4...d36

[DoleMari]

Jeg hater sånne "hva gjør du nå"-spørsmål, enten det er fra noen jeg ikke har sett på mange år, eller fra frisører eller lignende. Jeg vet ikke helt hvorfor, har jo ikke så mye å skamme meg over, men jeg liker det absolutt ikke..

Jeg var på fest med min samboer da forholdet var ganske nytt og møtt noen av vennene hans. Han ene kom bort og sa: Hvem er du- fortelle om deg selv ( noe i den dur). Da ble jeg helt satt ut, og sa: " Hva vil du vite"?.. følte meg sååå dum, og det gjorde tydeligvis han også. Han ble helt rar.

 

Sånne åpne spørsmål fra noen du ikke kjenner blir ganske vanskelig for meg, ja:)

[laban]

Generelt synes jeg smalltalk er vanskeligere med folk uten utdannelse, fordi de snakker om helt andre ting og har andre verdier og ting de bryr seg om.

Folks "verdier og ting de bryr seg om" kan vel gå på tvers av utdannelsesnivåene?  Det er forskjell på verdier og interesser.

 

Jeg tror ikke høyt utdannede har monopol på bestemte verdier.  Jeg har i hvert fall møtt massevis av andre universitetsutdannede som har "andre verdier og ting de bryr seg om", enn jeg selv har.

 

Når det er sagt, forbinder jeg ikke den typen småprat som denne tråden handler om, med verdidebatt og samtaler om dypere ting. 

[Madelenemie]

Jeg hater å gå til frisøren, ikke at jeg ikke bryr meg om utseende mitt, men jeg orker ikke spørsmål om ferie, jobb osv osv. Jeg synes det er såå kjedelig å prate om meg selv. Lurer på om jeg er deppa siden jeg synes det er et ork.

 

Det samme i taxi. Jeg har ingen interesse av å prate med taxisjåføren om vær og vind. Men jeg er høflig og svarer, ellers begynner å jeg å fikle med tlf for å virke opptatt. Merker at jeg synes det er tungt å samtale med disse. Jeg er stort sett mer glad i høre på hva andre har å si. Jeg har ikke så spennende liv selv.

 

Ellers kan jeg være både skravlete og stille med de jeg kjenner.

Er dette helt sært?? Bør jeg øve mer på å samtale mer om vær og vind istedenfor at samtalen går i stakkato!

Hei!

 

Det der er grunnene til at jeg ikke går til frisør uten å ha med meg en skravlekjerring:-)

Sist hadde jeg det, og da kunne jeg slappe helt av. Når jeg ikke har det, klipper jeg meg heller selv.

 

Jeg blir også lettet hvis jeg tar taxi og det blir stille, sånn at jeg bare blir kjørt dit jeg skal uten å måtte ta stilling til spørsmål jeg ikke forstår jeg må snakke med en sjåfør om.

 

Det hender jeg ser ut av vinduet, lukker øynene, selv om jeg ikke er trøtt, det er min høflige måte i si at jeg trenger ro, og ønsker ingen samtale, det pleier gå fint da. Likevel har jeg fått beskjed om å ikke sove, også prater de masse istedet. Derfor tar jeg helst ikke taxi, føler jeg må være veldig opplagt for å kjøre taxi.