NHD - angst for angsten

[AnonymBruker]

Ligger her på sofaen og hiver etter pusten av angst. Går bl.a på 150 mg zoloft og den har hjulpet veldig mye på angsten og depresjonen. Men jeg er fremdeles livredd for å gå ut, for å få panikkanfall når jeg ikke er hjemme.

Hvordan kan jeg bli kvitt denne angsten? Går i gruppe, og individuelt med EMDR og metakognituv terapi, men jeg blir ikke bra, og jeg har hatt det sånn i fire fæle år.

Hva skal jeg gjøre? Orker snart ikke mer.

Anonymous poster hash: 28ebe...db9

[DoleMari]

Jeg har virkelig medfølelse for deg, for panikkanfall er både vondt og skremmende og slitsomt, og tar all fokus vekk fra selve livet, på en måte.

 

For meg måtte det bare ta den tid det trengte og det gikk gradvis over. Den lengste perioden jeg hadde var 2- 3 måneder med angstanfall hver dag.

 

Det som hjalp for meg, var følgende:

1. Fortelle det til samboer og hva han kan gjøre for å hjelpe meg og roe meg ( jeg var redd for å dø).

 

2. Ikke tenke det verste, men bare la kroppen ta over på en måte. IKKE tenke; får ikke puste, jeg er redd osv... bare la det komme..........Det kunne vare opptil en time, men det gikk over!

 

3. Noe av det som hjalp meg aller mest var faktisk foredraget til Wilhelmsen ( "hypokonderlege"). Dette finner du på denne siden hvis du ikke har sett det. Det fikk meg til å endre tankene mine, og dermed forsvant panikken.

[AnonymBruker]

Å kvitte seg med angst for angst er en prosess som tar tid, som tar krefter og som krever at du aksepterer et panikkanfall hvor som helst og når som helst. Får de kan komme når som helst og hvor som helst, som lyn fra klar himmel. Du ligger nå hjemme og sliter med dem. Selv valgte jeg til slutt å tenke at jeg vil heller være i feks Paris med mulighet for å få et panikkanfall enn å sitte innesperret hjemme og evnt få dem. Det var ikke en gang sikkert at jeg fikk angst om jeg gikk ut så jeg valgte å gå ut. Jeg tror jeg til slutt var så drittlei av å gi avkall på livet mitt at jeg gå f'. En dag brøt jeg opp med alt. Jeg flyttet fra leiligheten som var min falske trygghet, Jeg valgte en by jeg ikke har noe tilhørighet til og bestemte meg for at nå hopper jeg og det er ingen vei tilbake. Jeg orker ikke leve mitt korte liv slik som dette. Da hadde jeg valgt "innesperret" i 10 år.

 

Jeg har akseptert at jeg trolig alltid vil leve livet mitt med angst for et eller annet og at panikkanfall vil komme. Jeg er en slik person. Men jeg nekter å leve med det som en livsbegrensning. Jeg lever med den side-om-side. 

 

Jeg har jobbet mye med dette å ufarliggjøre angsten. Jeg hadde mitt første panikkanfall som 18-åring og var overbevist om at det var døden som kom. Etter mange av dem har jeg forstått og erkjent at dette er skremmende og ubehagelige greier, men jeg dør ikke av dem - jeg freaker ikke ut av dem, jeg blir ikke gal av dem. Jeg har valgt å gjøre angsten mer til venn enn fiende. Jeg kan forbanne den av og til, men i de fleste tilfeller omfavner jeg den og lar den bare flyte gjennom kroppen og ut ett eller annet sted. Det kan være minutter med ubehag, men jeg vet av lang erfaring at jeg er i stand til å håndtere den.

 

Jeg har en lege som har gitt meg tilgang på benzo. Dvs at jeg med denne tilgangen har hatt noe som føles som ei krykke ved brukket bein. Vival i veska. De har gitt meg en følelse av trygghet om jeg skulle få et panikkanfall feks på et kjøpesenter. Merkelig egentlig, for et panikkanfall er over lenge før en Vival kicker inn. Men for meg var denne tryggheten svært viktig når jeg skulle utfordre meg selv alene. Det er lenge siden jeg hadde de med meg ut, men i starten var de gode å ha. 

 

De første turene ut helt alene var kjempetøffe. Jeg gikk og jeg gråt....Men etterhvert ble disse turene ut enorme seiere og min vei tilbake til livet. 

 

Som nevt tidligere har "trent" mye på å fortelle meg selv over and over at panikkanfall er ikke farlig. Jeg har sloss mot de/unngå dem ved å isolere meg, men det som til slutt fungerte var å kapitulere. Bare kom å ta meg-greia fungerte aller beste for meg. Jeg tåler og jeg overlever. 

 

Jeg vet ikke hva du frykter mest ved å gå ut av døra og finne igjen livet? Er det panikkanfall? Er det andres reaksjon om du skulle få angst? Hva er det utenfor døren som skremmer deg slik? Hva er farligere utenfor enn innenfor når du allikevel har angst?

 

Jeg ble etter mange år til slutt så redd for å gå glipp av hele livet - det var det jeg drev med at jeg tråkket til som et siste forsøk på å endre hele greiene. Jeg har selvfølgelig i den tiden jeg tilbragte hjemme isolert forsøkt mangt og mye. Det har vært lege, psyolog, kognitiv terapi, støttekontakt, spesialist i min type angst osvosv. Men til slutt innså jeg vel at hjelpen jeg kunne få var den jeg selv kunne gi. Og deretter hoppet jeg....Jeg ville rett og slett ikke være der jeg var mer. Jeg var som deg utslitt av det og livet tikket.

 

 

Anonymous poster hash: f65fd...478

[DoleMari]

 

Å kvitte seg med angst for angst er en prosess som tar tid, som tar krefter og som krever at du aksepterer et panikkanfall hvor som helst og når som helst. Får de kan komme når som helst og hvor som helst, som lyn fra klar himmel. Du ligger nå hjemme og sliter med dem. Selv valgte jeg til slutt å tenke at jeg vil heller være i feks Paris med mulighet for å få et panikkanfall enn å sitte innesperret hjemme og evnt få dem. Det var ikke en gang sikkert at jeg fikk angst om jeg gikk ut så jeg valgte å gå ut. Jeg tror jeg til slutt var så drittlei av å gi avkall på livet mitt at jeg gå f'. En dag brøt jeg opp med alt. Jeg flyttet fra leiligheten som var min falske trygghet, Jeg valgte en by jeg ikke har noe tilhørighet til og bestemte meg for at nå hopper jeg og det er ingen vei tilbake. Jeg orker ikke leve mitt korte liv slik som dette. Da hadde jeg valgt "innesperret" i 10 år.

 

Jeg har akseptert at jeg trolig alltid vil leve livet mitt med angst for et eller annet og at panikkanfall vil komme. Jeg er en slik person. Men jeg nekter å leve med det som en livsbegrensning. Jeg lever med den side-om-side. 

 

Jeg har jobbet mye med dette å ufarliggjøre angsten. Jeg hadde mitt første panikkanfall som 18-åring og var overbevist om at det var døden som kom. Etter mange av dem har jeg forstått og erkjent at dette er skremmende og ubehagelige greier, men jeg dør ikke av dem - jeg freaker ikke ut av dem, jeg blir ikke gal av dem. Jeg har valgt å gjøre angsten mer til venn enn fiende. Jeg kan forbanne den av og til, men i de fleste tilfeller omfavner jeg den og lar den bare flyte gjennom kroppen og ut ett eller annet sted. Det kan være minutter med ubehag, men jeg vet av lang erfaring at jeg er i stand til å håndtere den.

 

Jeg har en lege som har gitt meg tilgang på benzo. Dvs at jeg med denne tilgangen har hatt noe som føles som ei krykke ved brukket bein. Vival i veska. De har gitt meg en følelse av trygghet om jeg skulle få et panikkanfall feks på et kjøpesenter. Merkelig egentlig, for et panikkanfall er over lenge før en Vival kicker inn. Men for meg var denne tryggheten svært viktig når jeg skulle utfordre meg selv alene. Det er lenge siden jeg hadde de med meg ut, men i starten var de gode å ha. 

 

De første turene ut helt alene var kjempetøffe. Jeg gikk og jeg gråt....Men etterhvert ble disse turene ut enorme seiere og min vei tilbake til livet. 

 

Som nevt tidligere har "trent" mye på å fortelle meg selv over and over at panikkanfall er ikke farlig. Jeg har sloss mot de/unngå dem ved å isolere meg, men det som til slutt fungerte var å kapitulere. Bare kom å ta meg-greia fungerte aller beste for meg. Jeg tåler og jeg overlever. 

 

Jeg vet ikke hva du frykter mest ved å gå ut av døra og finne igjen livet? Er det panikkanfall? Er det andres reaksjon om du skulle få angst? Hva er det utenfor døren som skremmer deg slik? Hva er farligere utenfor enn innenfor når du allikevel har angst?

 

Jeg ble etter mange år til slutt så redd for å gå glipp av hele livet - det var det jeg drev med at jeg tråkket til som et siste forsøk på å endre hele greiene. Jeg har selvfølgelig i den tiden jeg tilbragte hjemme isolert forsøkt mangt og mye. Det har vært lege, psyolog, kognitiv terapi, støttekontakt, spesialist i min type angst osvosv. Men til slutt innså jeg vel at hjelpen jeg kunne få var den jeg selv kunne gi. Og deretter hoppet jeg....Jeg ville rett og slett ikke være der jeg var mer. Jeg var som deg utslitt av det og livet tikket.

 

 

Anonymous poster hash: f65fd...478

 

Så flott og presist skrevet!

Det var også noe av deg samme for meg; vinn eller forsvinn! Ble redd og slett møkkalei og sint. I tillegg til det sluttet jeg å tenke katastrofetanker når jeg merket den kom.

[DoleMari]

Beklager skrivefeil her! Går litt for fort når jeg skriver.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldingen Skrivefeil bryr vi oss vel ikke om, uvesentlig Godt å lese at du har funnet din vei også. God kveld!

Anonymous poster hash: f65fd...478

[DoleMari]

 

Takk for tilbakemeldingen Skrivefeil bryr vi oss vel ikke om, uvesentlig Godt å lese at du har funnet din vei også. God kveld!

Anonymous poster hash: f65fd...478

 

Takk- uvesentlig i forhold til angst!

Synes du var så utrolig tøff som flyttet til en annen by uten å kjenne noen!

Jeg har også hatt nytte av å ha en Sobril i veska, som regel ikke treng den jeg heller.

All grunn til å være fornøyd med seg selv!

[AnonymBruker]

Uvesentlig i forhold til så mye

 

Angående flytting så føltes det en periode tøft før valget var tatt og leiligheten ble lagt ut for salg. Etter det var det håp om endring i alt jeg foretok meg. Selvfølgelig mange tøffe tak (det gjør sterk), men i ettertid vil jeg vurdere tiden i det jeg trodde var tryggheten som langt, langt tøffere. Problemet er at man ikke ser det når man sitter fast der og man tror ikke man har styrken i seg til å våge noe helt nytt. Men jeg fant den og jeg fant den fordi leiligheten min var blitt mitt fengsel og veggene kvalte meg. Jeg hadde ingenting der, sett bort fra sorg og frykt.

 

Bekjentskapskrets/venner var redusert til et minimum da jeg hadde tilbragt 10 år i det fengselet. Mennesker slutter å bry seg/gir opp, slutter å be med/be ut. De få jeg hadde igjen tar like gjerne turen hit til denne vakre byen ved havet og blir noen dager De får feriefølelse her og jeg får gleden av selskapet deres over litt tid Det var ingenting å tape på å ta dette valget, jeg hadde alt å vinne. Og nye vennskap er skapt når jeg igjen tok skrittet ut i den virkelige verden:)

 

Sobril/Vival i veska fungerer som rakker'n. Flere leger burde skrive ut det med påskriften: Brukes ved behov. Medbringes i lomma/veska

 

Heia oss

Anonymous poster hash: f65fd...478

[DoleMari]

 

Uvesentlig i forhold til så mye

 

Angående flytting så føltes det en periode tøft før valget var tatt og leiligheten ble lagt ut for salg. Etter det var det håp om endring i alt jeg foretok meg. Selvfølgelig mange tøffe tak (det gjør sterk), men i ettertid vil jeg vurdere tiden i det jeg trodde var tryggheten som langt, langt tøffere. Problemet er at man ikke ser det når man sitter fast der og man tror ikke man har styrken i seg til å våge noe helt nytt. Men jeg fant den og jeg fant den fordi leiligheten min var blitt mitt fengsel og veggene kvalte meg. Jeg hadde ingenting der, sett bort fra sorg og frykt.

 

Bekjentskapskrets/venner var redusert til et minimum da jeg hadde tilbragt 10 år i det fengselet. Mennesker slutter å bry seg/gir opp, slutter å be med/be ut. De få jeg hadde igjen tar like gjerne turen hit til denne vakre byen ved havet og blir noen dager De får feriefølelse her og jeg får gleden av selskapet deres over litt tid Det var ingenting å tape på å ta dette valget, jeg hadde alt å vinne. Og nye vennskap er skapt når jeg igjen tok skrittet ut i den virkelige verden:)

 

Sobril/Vival i veska fungerer som rakker'n. Flere leger burde skrive ut det med påskriften: Brukes ved behov. Medbringes i lomma/veska

 

Heia oss

Anonymous poster hash: f65fd...478

 

Dette ble jeg glad av å lese:)

Noen ganger må man man gjøre endringer i livet sitt for å få det bedre. Da åpner det seg for noe nytt!

 

Jeg har også venner som ikke tar kontakt lenger fordi jeg har vært passiv på den fronten i flere år. Jeg hadde en gang en venninne som også hadde et sted ved sjøen som jeg dro til for å slappe av, som jeg satte veldig pris på!

 

Ja, "pill-in-the-pocket" skal man ikke undervurdere, nei :) Det tas KUN nå jeg har et skikelig anfall, og bruker det ikke som en krykke, annet enn i veska:)

 

Ps: Håper også trådstarter lese dette og kanskje får noen råd?

[AnonymBruker]

Dette ble jeg glad av å lese:)

Noen ganger må man man gjøre endringer i livet sitt for å få det bedre. Da åpner det seg for noe nytt!

 

Jeg har også venner som ikke tar kontakt lenger fordi jeg har vært passiv på den fronten i flere år. Jeg hadde en gang en venninne som også hadde et sted ved sjøen som jeg dro til for å slappe av, som jeg satte veldig pris på!

 

Ja, "pill-in-the-pocket" skal man ikke undervurdere, nei :) Det tas KUN nå jeg har et skikelig anfall, og bruker det ikke som en krykke, annet enn i veska:)

 

Ps: Håper også trådstarter lese dette og kanskje får noen råd?

La oss heie på trådstarter Godt at du ble glad av å lese. Jeg ble glad av ditt svar

 

Beklager til ts at det ble litt småskravling i tråden din, men en prat med MM var hyggelig

Anonymous poster hash: f65fd...478

[AnonymBruker]

Jeg har virkelig medfølelse for deg, for panikkanfall er både vondt og skremmende og slitsomt, og tar all fokus vekk fra selve livet, på en måte.

For meg måtte det bare ta den tid det trengte og det gikk gradvis over. Den lengste perioden jeg hadde var 2- 3 måneder med angstanfall hver dag.

Det som hjalp for meg, var følgende:

1. Fortelle det til samboer og hva han kan gjøre for å hjelpe meg og roe meg ( jeg var redd for å dø).

2. Ikke tenke det verste, men bare la kroppen ta over på en måte. IKKE tenke; får ikke puste, jeg er redd osv... bare la det komme..........Det kunne vare opptil en time, men det gikk over!

3. Noe av det som hjalp meg aller mest var faktisk foredraget til Wilhelmsen ( "hypokonderlege"). Dette finner du på denne siden hvis du ikke har sett det. Det fikk meg til å endre tankene mine, og dermed forsvant panikken.

Takk Maria-Magdalena, godt å møte folk som forstår. Jeg skal ta en titt på foredraget, kanskje kan det hjelpe litt.

Jeg har problemer med å bare la angsten komme. Jeg er mer redd hele tiden og prøver å motsette meg den. Det virker ofte, men jeg blir helt utslitt.

Jeg skal iallefall forsøke, kanskje det går med litt øvelse.

Angsten tar livet mitt ja og jeg er lei. Lei av gruppa og individuelterapien. Jeg har faktisk hatt det bedre i sommer uten terapi. Da blir det mindre tenking. Lurer på om jeg like godt kan slutte.

Anonymous poster hash: 28ebe...db9

[AnonymBruker]

Å kvitte seg med angst for angst er en prosess som tar tid, som tar krefter og som krever at du aksepterer et panikkanfall hvor som helst og når som helst. Får de kan komme når som helst og hvor som helst, som lyn fra klar himmel. Du ligger nå hjemme og sliter med dem. Selv valgte jeg til slutt å tenke at jeg vil heller være i feks Paris med mulighet for å få et panikkanfall enn å sitte innesperret hjemme og evnt få dem. Det var ikke en gang sikkert at jeg fikk angst om jeg gikk ut så jeg valgte å gå ut. Jeg tror jeg til slutt var så drittlei av å gi avkall på livet mitt at jeg gå f'. En dag brøt jeg opp med alt. Jeg flyttet fra leiligheten som var min falske trygghet, Jeg valgte en by jeg ikke har noe tilhørighet til og bestemte meg for at nå hopper jeg og det er ingen vei tilbake. Jeg orker ikke leve mitt korte liv slik som dette. Da hadde jeg valgt "innesperret" i 10 år.

Jeg har akseptert at jeg trolig alltid vil leve livet mitt med angst for et eller annet og at panikkanfall vil komme. Jeg er en slik person. Men jeg nekter å leve med det som en livsbegrensning. Jeg lever med den side-om-side.

Jeg har jobbet mye med dette å ufarliggjøre angsten. Jeg hadde mitt første panikkanfall som 18-åring og var overbevist om at det var døden som kom. Etter mange av dem har jeg forstått og erkjent at dette er skremmende og ubehagelige greier, men jeg dør ikke av dem - jeg freaker ikke ut av dem, jeg blir ikke gal av dem. Jeg har valgt å gjøre angsten mer til venn enn fiende. Jeg kan forbanne den av og til, men i de fleste tilfeller omfavner jeg den og lar den bare flyte gjennom kroppen og ut ett eller annet sted. Det kan være minutter med ubehag, men jeg vet av lang erfaring at jeg er i stand til å håndtere den.

Jeg har en lege som har gitt meg tilgang på benzo. Dvs at jeg med denne tilgangen har hatt noe som føles som ei krykke ved brukket bein. Vival i veska. De har gitt meg en følelse av trygghet om jeg skulle få et panikkanfall feks på et kjøpesenter. Merkelig egentlig, for et panikkanfall er over lenge før en Vival kicker inn. Men for meg var denne tryggheten svært viktig når jeg skulle utfordre meg selv alene. Det er lenge siden jeg hadde de med meg ut, men i starten var de gode å ha.

De første turene ut helt alene var kjempetøffe. Jeg gikk og jeg gråt....Men etterhvert ble disse turene ut enorme seiere og min vei tilbake til livet.

Som nevt tidligere har "trent" mye på å fortelle meg selv over and over at panikkanfall er ikke farlig. Jeg har sloss mot de/unngå dem ved å isolere meg, men det som til slutt fungerte var å kapitulere. Bare kom å ta meg-greia fungerte aller beste for meg. Jeg tåler og jeg overlever.

Jeg vet ikke hva du frykter mest ved å gå ut av døra og finne igjen livet? Er det panikkanfall? Er det andres reaksjon om du skulle få angst? Hva er det utenfor døren som skremmer deg slik? Hva er farligere utenfor enn innenfor når du allikevel har angst?

Jeg ble etter mange år til slutt så redd for å gå glipp av hele livet - det var det jeg drev med at jeg tråkket til som et siste forsøk på å endre hele greiene. Jeg har selvfølgelig i den tiden jeg tilbragte hjemme isolert forsøkt mangt og mye. Det har vært lege, psyolog, kognitiv terapi, støttekontakt, spesialist i min type angst osvosv. Men til slutt innså jeg vel at hjelpen jeg kunne få var den jeg selv kunne gi. Og deretter hoppet jeg....Jeg ville rett og slett ikke være der jeg var mer. Jeg var som deg utslitt av det og livet tikket.

Anonymous poster hash: f65fd...478

Jeg setter stor pris på at du deler dine erfaringer. Jeg har gått ut en god del i det siste. Trosset, men hele tiden med angsten i bakhodet. Føler det ikke hjelper at jeg eksponerer meg. Jeg går i masse terapi men føler meg bare mer oppløst. En del av meg vil bare slutte.

Antakelig må jeg, som deg, komme til det punktet hvor angsten ikke stopper meg. Per i dag er jeg redd min egen skygge.

Det jeg vil si er at jeg faktisk blir verre med all den terapien. I ferien har jeg fått litt ro, om enn et litt begrenset liv. Men kanskje har jeg satt for mye lit til terapien. Kanskje skulle jeg stolt mer på meg selv. Kanskje angsten aldri går bort så lenge jeg tror hjelpeapparatet skal fikse det.

Anonymous poster hash: 28ebe...db9

[AnonymBruker]

La oss heie på trådstarter Godt at du ble glad av å lese. Jeg ble glad av ditt svar

Beklager til ts at det ble litt småskravling i tråden din, men en prat med MM var hyggelig

Anonymous poster hash: f65fd...478

Det er helt i orden

Ble litt glad selv av å lese at det er mulig å komme seg videre og ut av isolasjonen.

Anonymous poster hash: 28ebe...db9