Avslutte terapi?

[AnonymBruker]

Hei Dr. Dahl/andre, 

 

Jeg har begynt å få tanker om å avslutte terapien, eller ihvertfall å ta en pause for å konsentrere meg om andre ting en min egen psyke. 

 

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt fra både faren og moren min - vært ute og inne av barnevernet (fosterhjem) osv. Jeg har allikevel klart meg ganske bra i livet, klarte på en måte å legge alt som var vondt bak meg ("glemme det") og heller alltid fokusere på det positive. Det fungerte supert fram til i fjor, da et par rettssaker kom opp. Under disse rettsakene ble mye av det jeg hadde klart å "glemme" dratt fram og jeg ble forhørt av advokater etc. Det ble rett og slett for mye for meg, og jeg bestemte meg for å oppsøke hjelp av psykiatrien. 

 

Nå er det slik at det er veldig ubehagelig og flaut for meg å snakke om alt dette (uten at jeg helt kan forklare hvorfor) og jeg har klart å få mye av det på avstand igjen. Jeg prøver på en måte igjen å fortrenge at det har skjedd og tenker heller at jeg har hatt en fin barndom etc. Er det greit å avslutte terapien da? Hvis ikke skjønner jeg ikke hvor disse følelsene om å avslutte terapien kommer fra. Jeg fungerer noe bedre enn jeg gjorde mens rettsaken pågikk. 

Anonymous poster hash: 048ec...0c3

[AnonymBruker]

 

Hei Dr. Dahl/andre, 

 

Jeg har begynt å få tanker om å avslutte terapien, eller ihvertfall å ta en pause for å konsentrere meg om andre ting en min egen psyke. 

 

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt fra både faren og moren min - vært ute og inne av barnevernet (fosterhjem) osv. Jeg har allikevel klart meg ganske bra i livet, klarte på en måte å legge alt som var vondt bak meg ("glemme det") og heller alltid fokusere på det positive. Det fungerte supert fram til i fjor, da et par rettssaker kom opp. Under disse rettsakene ble mye av det jeg hadde klart å "glemme" dratt fram og jeg ble forhørt av advokater etc. Det ble rett og slett for mye for meg, og jeg bestemte meg for å oppsøke hjelp av psykiatrien. 

 

Nå er det slik at det er veldig ubehagelig og flaut for meg å snakke om alt dette (uten at jeg helt kan forklare hvorfor) og jeg har klart å få mye av det på avstand igjen. Jeg prøver på en måte igjen å fortrenge at det har skjedd og tenker heller at jeg har hatt en fin barndom etc. Er det greit å avslutte terapien da? Hvis ikke skjønner jeg ikke hvor disse følelsene om å avslutte terapien kommer fra. Jeg fungerer noe bedre enn jeg gjorde mens rettsaken pågikk. 

Anonymous poster hash: 048ec...0c3

 

Hva med å ta en pause fra og se hvordan det fungerer? Det er alltid en vei tilbake til terapi om behovet ditt for det skulle være der. Jeg tenker litt slik at det er en tid for alt og kanskje er det nå tiden for å leve litt uten det leie og vanskelige i barndommen.

 

At du har følelser om for å avslutte terapien kan skyldes ulike faktorer: at du synes det er vanskelig/ubehagelig feks og vil flykte litt fra det. Det kan skyldes at du ut fra egen vurdering ikke finner den nevneverdig nyttig fordi den bare minner deg om vanskelige ting. Du har ikke noe ønske om å være i det og du mener kanskje selv at du fungerer/har det bedre om du legger dette mest mulig dødt/bak deg.

 

Du kan ikke endre noe av det som ligger bak deg, men du er fullstendig klar over at du skaper din egen hverdag/finner dine gleder og du gjør det ved å fokusere på det positive som ligger i nået. Jeg synes du "jobber" godt og fornuftig. Og som sagt, det er ikke slik at om du velger bort terapien nå så kan du ikke oppsøke den igjen. Det kan være din back-up plan

Anonymous poster hash: ddd26...cf8

[frosken]

 

Hei Dr. Dahl/andre, 

 

Jeg har begynt å få tanker om å avslutte terapien, eller ihvertfall å ta en pause for å konsentrere meg om andre ting en min egen psyke. 

 

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt fra både faren og moren min - vært ute og inne av barnevernet (fosterhjem) osv. Jeg har allikevel klart meg ganske bra i livet, klarte på en måte å legge alt som var vondt bak meg ("glemme det") og heller alltid fokusere på det positive. Det fungerte supert fram til i fjor, da et par rettssaker kom opp. Under disse rettsakene ble mye av det jeg hadde klart å "glemme" dratt fram og jeg ble forhørt av advokater etc. Det ble rett og slett for mye for meg, og jeg bestemte meg for å oppsøke hjelp av psykiatrien. 

 

Nå er det slik at det er veldig ubehagelig og flaut for meg å snakke om alt dette (uten at jeg helt kan forklare hvorfor) og jeg har klart å få mye av det på avstand igjen. Jeg prøver på en måte igjen å fortrenge at det har skjedd og tenker heller at jeg har hatt en fin barndom etc. Er det greit å avslutte terapien da? Hvis ikke skjønner jeg ikke hvor disse følelsene om å avslutte terapien kommer fra. Jeg fungerer noe bedre enn jeg gjorde mens rettsaken pågikk. 

Anonymous poster hash: 048ec...0c3

 

Jeg synes du skal drøfte dette inngående med din terapeut. Ikke ta beslutningen før dere har drøftet det nøye.

[XbellaX]

 

Hei Dr. Dahl/andre, 

 

Jeg har begynt å få tanker om å avslutte terapien, eller ihvertfall å ta en pause for å konsentrere meg om andre ting en min egen psyke. 

 

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt fra både faren og moren min - vært ute og inne av barnevernet (fosterhjem) osv. Jeg har allikevel klart meg ganske bra i livet, klarte på en måte å legge alt som var vondt bak meg ("glemme det") og heller alltid fokusere på det positive. Det fungerte supert fram til i fjor, da et par rettssaker kom opp. Under disse rettsakene ble mye av det jeg hadde klart å "glemme" dratt fram og jeg ble forhørt av advokater etc. Det ble rett og slett for mye for meg, og jeg bestemte meg for å oppsøke hjelp av psykiatrien. 

 

Nå er det slik at det er veldig ubehagelig og flaut for meg å snakke om alt dette (uten at jeg helt kan forklare hvorfor) og jeg har klart å få mye av det på avstand igjen. Jeg prøver på en måte igjen å fortrenge at det har skjedd og tenker heller at jeg har hatt en fin barndom etc. Er det greit å avslutte terapien da? Hvis ikke skjønner jeg ikke hvor disse følelsene om å avslutte terapien kommer fra. Jeg fungerer noe bedre enn jeg gjorde mens rettsaken pågikk. 

Anonymous poster hash: 048ec...0c3

 

 

Nja, det ville jeg ventet med om jeg var deg. Jeg synes det er fint at du ønsker å ha fokuset fremover og leve i nåtid, men ordvalget ditt: "fortrenge, ubehagelig" sier at du ikke er helt ferdig i terapi enda. For å unngå at dette kommer opp på et senere tidspunkt ville jeg mye heller tatt runden nå og blitt ferdig.