Underdiagnostisert

[XbellaX]

min datter ringte meg i går kveld og gråt , hun hadde det sååå fint og hvorfor ville ikke jeg også det. Jeg var ikke syk sa hun , jeg koste meg uten henne .. min datter er i småskolealder . Jeg sa jeg så inderlig gjerne skulle vært der sammen med henne/ dem men at jeg trengte hvile. Kjente meg så ego etter denne samtalen , og det var så forferdelig vondt å høre hun ikke tror på meg . Tenk hvis hun går gjennom sin oppvekst og tror msmma ikke bryr seg. Vi snakket lenge og jeh tror jeg klarte å trøste og forklare litt . Kjente m så inderlig elendig og full av dårlig samvittighet. Burde jeg presset meg mer? Var i fistel etter psykolog time , jeg tror dette gjorde sitt til at jeg ikke klarte å presse meg i alle fall til være m litt. Lurer på om jeg har blitt likegyldig , er jo ikke det, men terskelen for å sette seg selv og de vonde tankene i sentrum , fremfor å ta hensyn til mine elskede har økt det siste året. Skremmende og hvordan skal dette ende.? Ser barna mine igjen om et par dager . Oppholdt m hos bror som har hatt våre foreldre her og., klart å slappe av litt, og de avkreftet slt psykolog sier . .. Høres ikke ut som de har troa på " den såkalte " hjelp jeg har søkt . ". Jeg kjenner m avhengig av å møte psykolog for å ha noen å snakke m om ting ingen andre vil høre på el bryr seg om. Jeg må slutte å tulle er omkvedet. Lurer på hvordan jeh skal klare det. Må skifte fokus, men det står ikke klart for meg hvordan. Klart det før når jeg har vært nede for telling så mine nærmeste venter på dette og mener psykolog kun er et psykeliggjørende element i prosessen . De ( mine foreldre) snakker forakt om at jeg holder på slik. De vil ha en fungerende datter som tilfredsstiller deres forventninger om å ta ansvar for de jeg er glad i og virke på med meningsfull aktivitet. De er rause på mange vis og , vi kan ha det veldig hyggelig når mine problemer med manglende jobb og manglende inntekt og manglende omgang m mine egne kjære ikke er tema.Jeg kjenner jeg er påvirket sv deres holdninger . Lurer på om jeg tuller , kjennes ikke som tull for meg:(( jeg vil ikke ha det slik , men er maktesløs:((

 

Du skriver  : Høres ikke ut som de har troa på " den såkalte " hjelp jeg har søkt . "  Jeg har ikke helt troa på at du  hverken er 100% ærlig om dine tanker med dem, ei heller at de klarer å se deg tydelig nok. Du har alt vært syk 1 år, det er fryktelig lenge. Pårørende er ikke alltid den beste målestokken på psykiske lidelser. Du blir naturlignok påvirket av deres meninger som igjen gir næring til tvil og mistenksomhet, som allerede er ganske er ganske stort hos deg.

Jeg skulle egentlig ønske du diskuterte mindre med dem, jeg mener ikke at du skal holde dem helt utenfor men inntil videre ville jeg vært mer sparsommelig med informasjon. 

 

Det er bortenfor enhver tvil at du trenger hjelp. Å gå slik du gjør og har gjort over lengre tid er tungt og ensomt. Dette med økonomi kan etterhvert bli, og egentlig er det allerede, et gedigent tilleggs problem og for å forhindre at familien din lider blir du nødt til å gjøre noen grep. Du blir nødt til å samarbeide.

 

Jeg er glad du reagerte etter telefonsamtalen i går, du fremstår ikke som likegyldig men som tynget av skam og fortvilelse. Du skriver du er redd han tar alt psykologen sier for god fisk, så vidt jeg husker har din behandler kun drøftet diagnoser med deg, du har ikke fått noen enda men jeg kan selvsagt huske feil.

For din nærmeste families skyld blir du nødt til å iverksette tiltak. Det aller verste som kanskje, i dine øyne, er at du får diagnoser du opplever som vanskelige å håndtere. Det er alt. Ingen andre enn hjelpeapparatet kjenner til diagnosene, du kan fortsette med livet ditt slik du pleier. Og uansett hva slags diagnose du ender opp med vil du få hjelp til å håndtere den og hjelp til å få det langt bedre med deg selv enn slik du har det nå. Jeg skulle ønske du var mindre fokusert på merkelapper, og mer på å få riktig hjelp, for å komme videre i livet ditt for akkurat nå kaster du bort enorme mengder viktig tid. Det er ikke slik at dersom du får èn diagnose blir du puttet inn i en bås og må innrette deg fullstendig etter det. Hjelpen blir formet og justert til å passe deg og dine behov. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med totalt manglende funksjon i arbeidsliv og som forelder, er det åpenbart at du er alvorlig syk. Sykdom beskrives med diagnoser.

[cimp]

Med totalt manglende funksjon i arbeidsliv og som forelder, er det åpenbart at du er alvorlig syk. Sykdom beskrives med diagnoser.

 

Jeg håper det er i orden å stille et spørsmål her, som knytter seg til dette svaret. Jeg fikk en diagnose for en liten stund siden, som jeg nettopp fant ut at stod der. Er det viktig at man som pasient setter seg inn i denne? Hvis man gjør de oppgavene man fikk når man var i behandling utenom, mener jeg. Er diagnosene bare en hjelp for behandlerne i forhold til hvilken behandling som skal prøves, eller er det et verktøy for pasientene også? Vil diagnosene brukes til noe, hvis man ikke ber om hjelp igjen? Jeg håper det er i orden for deg, "en namnlaus", at jeg stiller et spørsmål her.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dine første spørsmål er det vanskelig å svare entydig på. Hvis du strengt følger de råd som behandleren gir, trenger du ikke sette deg så mye inn i hva diagnosen innebærer. For mange nordmenn i 2014 er det dog litt fremmed å "bare adlyde". De fleste vil gjerne vite hvorfor det må være slik og ha et ord med i laget. For å kunne forstå ekspertens råd, ikke bare følge dem, er det nødvendig å ha betydelig kunnskap om sykdommen/diagnosen.

 

Nei, diagnosene vil ikke brukes til noe om du ikke trenger hjelp igjen. Hvis sykdommen innebærer at en trenger økonomisk tilskudd fra det offentlige som sykepenger, blå resept osv, vil diagnose være nødvendig.

[cimp]

Dine første spørsmål er det vanskelig å svare entydig på. Hvis du strengt følger de råd som behandleren gir, trenger du ikke sette deg så mye inn i hva diagnosen innebærer. For mange nordmenn i 2014 er det dog litt fremmed å "bare adlyde". De fleste vil gjerne vite hvorfor det må være slik og ha et ord med i laget. For å kunne forstå ekspertens råd, ikke bare følge dem, er det nødvendig å ha betydelig kunnskap om sykdommen/diagnosen.

 

Nei, diagnosene vil ikke brukes til noe om du ikke trenger hjelp igjen. Hvis sykdommen innebærer at en trenger økonomisk tilskudd fra det offentlige som sykepenger, blå resept osv, vil diagnose være nødvendig.

 

Takk for svar. Jeg visste ikke at det kom til å stå diagnose i bekreftelsen. Jeg har kommet meg ganske mye siden jeg fikk hjelp og føler egentlig at ting går forholdsvis greit for tiden (får ikke noen behandling). Mens jeg snakket med psykologen var vi aldri noe særlig inne på diagnoser, men diskuterte mine tanker og handlingsmåter, og hensiktsmessigheten av disse. Jeg fulgte ikke bare det han sa, men vi diskuterte mye forskjellig, og jeg tenkte mye på det som ble sagt i timene. Jeg leste meg imidlertid ikke opp på diagnoser eller lignende, siden dette ikke var noe tema. Jeg lurer på om det nå i ettertid er viktig å sette seg inn i den diagnosen som ble satt og forsøke å forstå mer av den, for å forebygge at jeg blir dårlig igjen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ditt siste spørsmål kan jeg ikke besvare uten at jeg vet mer om diagnosen og livet ditt for øvrig.

[Gjest]

Med totalt manglende funksjon i arbeidsliv og som forelder, er det åpenbart at du er alvorlig syk. Sykdom beskrives med diagnoser.

Totaaaalt? Nå synes jeg du er litt svart / hvitt.. Hadde jeg vært din pas. Hadde jeg trolig måtte spy i grøften ( og du hadde kanskje spydd du og). Men ok, det var ditt synspunkt. Det får meg til å føle meg elendig og som et vrak . Skal til psykolog i morgen ( huff).

[XbellaX]

Totaaaalt? Nå synes jeg du er litt svart / hvitt.. Hadde jeg vært din pas. Hadde jeg trolig måtte spy i grøften ( og du hadde kanskje spydd du og). Men ok, det var ditt synspunkt. Det får meg til å føle meg elendig og som et vrak . Skal til psykolog i morgen ( huff).

 

Naturligvis totalt. Du er ikke i stand til å arbeide og du fungerer ikke i hverdagslivet. 

[AnonymBruker]

Totaaaalt? 

 

Er du i arbeid?

Anonymous poster hash: fe091...ce9

[Gjest]

Naturligvis totalt. Du er ikke i stand til å arbeide og du fungerer ikke i hverdagslivet.

problemet mitt er at nå vet jeg ikke om jeg klarer jobb eller ikke:(( kjente det krible litt da jeg søkte jobber , men fikk jo ikke innpass:(( tross gode papirer. Er det slik at jeg er et totalvrak i hverdagslivet? Lager mat , går på butikken, drikker kaffe , gjør litt meningsfull aktivitet / gir barna mine omsorg. Er det å svikte noen timer i døgnet el ved å ikke bli med på ferie totalt?

[XbellaX]

problemet mitt er at nå vet jeg ikke om jeg klarer jobb eller ikke:(( kjente det krible litt da jeg søkte jobber , men fikk jo ikke innpass:(( tross gode papirer. Er det slik at jeg er et totalvrak i hverdagslivet? Lager mat , går på butikken, drikker kaffe , gjør litt meningsfull aktivitet / gir barna mine omsorg. Er det å svikte noen timer i døgnet el ved å ikke bli med på ferie totalt?

 

Du går på autopilot og klarer det aller nødvendigste. Du fungerer ikke, og jeg synes det er merkelig du ikke klarer å se dette selv.

[Gjest]

Jo ser det- kjente meg bare sååå filleristet

[XbellaX]

Jo ser det- kjente meg bare sååå filleristet

 

Det er klart du gjør, det kalles sykdom namnlaus.

[stjernestøv]

problemet mitt er at nå vet jeg ikke om jeg klarer jobb eller ikke:(( kjente det krible litt da jeg søkte jobber , men fikk jo ikke innpass:(( tross gode papirer. Er det slik at jeg er et totalvrak i hverdagslivet? Lager mat , går på butikken, drikker kaffe , gjør litt meningsfull aktivitet / gir barna mine omsorg. Er det å svikte noen timer i døgnet el ved å ikke bli med på ferie totalt?

Syns du gjør mye jeg.

[Gjest]

XBellax: ((

[Gjest]

Syns du gjør mye jeg.

Ja - det vekker motstand i meg å høre at jeg er totalt " håpløs".

[XbellaX]

XBellax: ((

 

Håpløs er ingen, det får du meg aldri til å si. Men alvorlig syk namnlaus, det er du. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har noen skrevet håpløs?

[stjernestøv]

Ja - det vekker motstand i meg å høre at jeg er totalt " håpløs".

Du er ikke håpløs for det er mye håp for deg

[Gjest]

Håpløs er ingen, det får du meg aldri til å si. Men alvorlig syk namnlaus, det er du.

alvorlig og:((???