Utdannet, men ubrukelig i jobb?

[umakenverdt]

Jeg støtter ecbole 100%. Bra skrevet. I mange jobber er det en nok fordel å kunne tørre å ta ordet i møter, og å fremstå med selvsikkerhet og troverdighet innenfor sitt fag. Det kan innadvendte folk klare minst like bra som utadvendte.

 

Hva hvis man aldri har tatt ordet i møter, og ikke fremstår med selvsikkerhet og troverdighet når en snakker med andre om sitt fagfelt, og det synes som om dette er noe som ønskes innenfor det aktuelle feltet? Det er vel ikke noe jeg kan lære meg over en kort periode, men jeg vil jo gjerne fremstå slik, det er jo et mål. Jeg vil jo være mest mulig ærlig overfor arbeidsgiver, men samtidig ønsker jeg en jobb.

[Gjest Gargamel]

Hva hvis man aldri har tatt ordet i møter, og ikke fremstår med selvsikkerhet og troverdighet når en snakker med andre om sitt fagfelt, og det synes som om dette er noe som ønskes innenfor det aktuelle feltet? Det er vel ikke noe jeg kan lære meg over en kort periode, men jeg vil jo gjerne fremstå slik, det er jo et mål. Jeg vil jo være mest mulig ærlig overfor arbeidsgiver, men samtidig ønsker jeg en jobb.

Jeg skal ikke nekte for at det er en ulempe, men det kommer an på hva du skal jobbe med. Du bør nok ikke søke deg mot en jobb som overhodet ikke passer med din personlighet. Det blir bare stress. Der er vanskelig å svelge for meg at sosial angst skal utestenge deg helt fra arbeidslivet.

[frosken]

Hva hvis man aldri har tatt ordet i møter, og ikke fremstår med selvsikkerhet og troverdighet når en snakker med andre om sitt fagfelt, og det synes som om dette er noe som ønskes innenfor det aktuelle feltet? Det er vel ikke noe jeg kan lære meg over en kort periode, men jeg vil jo gjerne fremstå slik, det er jo et mål. Jeg vil jo være mest mulig ærlig overfor arbeidsgiver, men samtidig ønsker jeg en jobb.

Hvis du aldri har tatt ordet i et møte og du unnlater å gjøre det pga angst eller dårlig selvfølelse, så synes jeg du skal sørge for å få noe psykologisk behandling allerede nå i høst. Du har utmerkede evner, svært gode faglige prestasjoner og det er meningsløst hvis du nå skal stenge deg selv ute fra videre fremgang pga problemer med selvfølelse.

 

Jeg synes du skal snakke med fastlegen om dette og finne en måte å ta tak i de vanskene du beskriver.

[umakenverdt]

Jeg skal ikke nekte for at det er en ulempe, men det kommer an på hva du skal jobbe med. Du bør nok ikke søke deg mot en jobb som overhodet ikke passer med din personlighet. Det blir bare stress. Der er vanskelig å svelge for meg at sosial angst skal utestenge deg helt fra arbeidslivet.

 

Ja, håper virkelig ikke at det gjør det, jeg vil virkelig finne en jobb. Nå har jeg brukt lang nok tid uten å bidra, ved å ta utdanning i stedet for å jobbe. Det jeg har utdannet meg til krever visse sosiale ferdigheter som jeg nok ikke har inne, men jeg kan også forsøke å søke på noen jobber som ikke krever den utdannelsen jeg har. Håper det finnes en arbeidsgiver et sted som er villig til å gi meg en sjanse. Jeg er villig til å jobbe veldig hardt, og er motivert.

[AnonymBruker]

Ja, håper virkelig ikke at det gjør det, jeg vil virkelig finne en jobb. Nå har jeg brukt lang nok tid uten å bidra, ved å ta utdanning i stedet for å jobbe. Det jeg har utdannet meg til krever visse sosiale ferdigheter som jeg nok ikke har inne, 

 

Hvortofr tok du denne utdannelsen da=?

Anonymous poster hash: e0406...cde

[Gjest Gargamel]

Ja, håper virkelig ikke at det gjør det, jeg vil virkelig finne en jobb. Nå har jeg brukt lang nok tid uten å bidra, ved å ta utdanning i stedet for å jobbe. Det jeg har utdannet meg til krever visse sosiale ferdigheter som jeg nok ikke har inne, men jeg kan også forsøke å søke på noen jobber som ikke krever den utdannelsen jeg har. Håper det finnes en arbeidsgiver et sted som er villig til å gi meg en sjanse. Jeg er villig til å jobbe veldig hardt, og er motivert.

Jeg er sikker på at det finnes en plass for deg i arbeidslivet når du er motivert og innstilt på å jobbe hardt.

[AnonymBruker]

Ja, håper virkelig ikke at det gjør det, jeg vil virkelig finne en jobb. Nå har jeg brukt lang nok tid uten å bidra, ved å ta utdanning i stedet for å jobbe. Det jeg har utdannet meg til krever visse sosiale ferdigheter som jeg nok ikke har inne, men jeg kan også forsøke å søke på noen jobber som ikke krever den utdannelsen jeg har. Håper det finnes en arbeidsgiver et sted som er villig til å gi meg en sjanse. Jeg er villig til å jobbe veldig hardt, og er motivert.

 

Hvorfor i all verden skal du det? Du er godt utdannet, har garantert god faglig kompetanse og er mer en god nok! Dette er ikke noen god løsning å søke jobber du er overkvalifisert for. 

Anonymous poster hash: d7707...65d

[umakenverdt]

Hvis du aldri har tatt ordet i et møte og du unnlater å gjøre det pga angst eller dårlig selvfølelse, så synes jeg du skal sørge for å få noe psykologisk behandling allerede nå i høst. Du har utmerkede evner, svært gode faglige prestasjoner og det er meningsløst hvis du nå skal stenge deg selv ute fra videre fremgang pga problemer med selvfølelse.

 

Jeg synes du skal snakke med fastlegen om dette og finne en måte å ta tak i de vanskene du beskriver.

 

Men er det ikke mange som har det slik? Jeg tar aldri ordet hvis jeg ikke absolutt er nødt, men det er noe jeg må fikse og få til på en eller annen måte. Kan en i det hele tatt gå til legen for slikt? Tror du ikke han vil synes det er unødvendig bruk av hans tid? Det finnes mange som er syke som trenger hjelp mye mer enn meg, jeg burde ha ressursene til å finne ut av slikt selv? 

[AnonymBruker]

Men er det ikke mange som har det slik? Jeg tar aldri ordet hvis jeg ikke absolutt er nødt, men det er noe jeg må fikse og få til på en eller annen måte. Kan en i det hele tatt gå til legen for slikt? Tror du ikke han vil synes det er unødvendig bruk av hans tid? Det finnes mange som er syke som trenger hjelp mye mer enn meg, jeg burde ha ressursene til å finne ut av slikt selv? 

 

Hvordan er du i privaten? Fungerer du sammen ved venner?

Anonymous poster hash: e0406...cde

[umakenverdt]

 

Hvortofr tok du denne utdannelsen da=?

 

Det er en veldig spennende utdannelse, jeg gledet meg ofte til å begynne på nye fag, lære mer osv. Dumme meg tenkte at jeg sikkert ble bedre på sosiale ting etterhvert når jeg ble eldre, mange er usikre når de er unge osv. Og så hørte jeg også mye på mine nærmeste, som syntes jeg skulle ta dette studiet.

[umakenverdt]

 

Hvorfor i all verden skal du det? Du er godt utdannet, har garantert god faglig kompetanse og er mer en god nok! Dette er ikke noen god løsning å søke jobber du er overkvalifisert for. 

 

Ofte tenker jeg at utdannelsen er en svært liten del av det arbeidsgiver ønsker at arbeidstaker skal kunne. Jeg vil ikke si at jeg er overkvalifisert, det finnes mange evner som er viktigere en utdannelsen. Jeg har også hatt feriejobber som jeg har klart noenlunde greit, så kunne søkt på noen slike jobber. Her vil jeg jo ha praktisk erfaring også. Men arbeidsgiver vil kanskje tenke at henne er det noe galt med, i og med at hun ikke søker på jobber innenfor sin profesjon når hun har brukt så mange år på utdannelsen. Det finnes også mange jobber innenfor dette feltet, så kan ikke skylde på det heller.

[AnonymBruker]

Ofte tenker jeg at utdannelsen er en svært liten del av det arbeidsgiver ønsker at arbeidstaker skal kunne. Jeg vil ikke si at jeg er overkvalifisert, det finnes mange evner som er viktigere en utdannelsen. Jeg har også hatt feriejobber som jeg har klart noenlunde greit, så kunne søkt på noen slike jobber. Her vil jeg jo ha praktisk erfaring også. Men arbeidsgiver vil kanskje tenke at henne er det noe galt med, i og med at hun ikke søker på jobber innenfor sin profesjon når hun har brukt så mange år på utdannelsen. Det finnes også mange jobber innenfor dette feltet, så kan ikke skylde på det heller.

 

Syntes du skal søke på relevante jobber, og ta eventuelle problemer når de dukker opp.

Anonymous poster hash: e0406...cde

[umakenverdt]

 

Hvordan er du i privaten? Fungerer du sammen ved venner?

 

Jeg har et par venner som jeg fungerer greit sammen med. Når jeg bare er sammen med en venn, kan det fungere ganske greit, spesielt når jeg kjenner vedkommende godt. Men jeg synes det er vanskelig og skummelt å ta kontakt med dem selv, så det er stort sett de som tar kontakt. Men jeg sier selvsagt til dem at jeg synes det er veldig kjekt at de tar kontakt, at jeg er takknemlig for det. Når vi møtes i grupper synes jeg det er litt vanskeligere, sier veldig lite. Håper andre ikke opplever det som frekt, for jeg lytter jo til hva de har å si, men synes det er vanskelig å komme med egne bidrag.

[AnonymBruker]

Ofte tenker jeg at utdannelsen er en svært liten del av det arbeidsgiver ønsker at arbeidstaker skal kunne. Jeg vil ikke si at jeg er overkvalifisert, det finnes mange evner som er viktigere en utdannelsen. Jeg har også hatt feriejobber som jeg har klart noenlunde greit, så kunne søkt på noen slike jobber. Her vil jeg jo ha praktisk erfaring også. Men arbeidsgiver vil kanskje tenke at henne er det noe galt med, i og med at hun ikke søker på jobber innenfor sin profesjon når hun har brukt så mange år på utdannelsen. Det finnes også mange jobber innenfor dette feltet, så kan ikke skylde på det heller.

 

Hva tenker om hvordan din egen selvfølelse blir dersom du tar en jobb som ligger godt under ditt utdanningsnivå, og det enda uten engang å ha prøvd skikkelig å søke jobber som er mer passende til deg?

 

Husk det Frosken(?) sa om at det ikke er forventet at nyutdannede skal skli inn i en jobb og kunne alt med en gang. Noen ganger er det normalt at man bruker så mye som ett år på å lære seg jobben, til tross for relevant utdanning (og yrkeserfaring). 

 

Jeg synes det er flott at du hørte på dine nærmeste og tok denne utdannelsen (som du tilsynelatende har trivdes med), og synes det er trist dersom du gir opp nå før du engang har tatt fatt på karrieren, fordi du har noen utfordringer som er fullt mulig å gjøre noe med. Det er ingen som er perfekte, det er ingen som er alt det en arbeidsgiver ønsker seg (og det vet arbeidsgiver også). 

 

Jeg håper du ikke "tar til takke med" en jobb du egentlig ikke vil ha, fordi du ikke tror du får det til, når det du egentlig bør jobbe med er å få til den jobben du vil ha

Anonymous poster hash: d7707...65d

[frosken]

Men er det ikke mange som har det slik? Jeg tar aldri ordet hvis jeg ikke absolutt er nødt, men det er noe jeg må fikse og få til på en eller annen måte. Kan en i det hele tatt gå til legen for slikt? Tror du ikke han vil synes det er unødvendig bruk av hans tid? Det finnes mange som er syke som trenger hjelp mye mer enn meg, jeg burde ha ressursene til å finne ut av slikt selv? 

Det finnes så avgjort folk som er sykere enn deg. Men tilsvarende kan man si at en som ikke lenger kan gå tur pga et vondt kne ikke bør oppsøke helsevesenet fordi rullestolbrukerne jo har mye større vansker.

 

Jeg synes du har skrevet ganske mye om en ganske gjennomgripende sosial usikkerhet og tendens til nedvurdering av deg selv. Du ser også ut til å påta deg mye mer av ansvaret for ting som skjer i en relasjon enn det nødvendigvis er grunnlag for , f.eks. når du tenker at du av hensyn til psykologen skulle ha oppnådd mer den perioden du gikk til samtaler eller at du gjerne vil spare en kommende arbeidsgiver for å bli til byrde for vedkommende. Jeg tenker at du har en type problemer som kan hemme deg ganske mye i ditt hverdagsliv (både på jobb og privat) og at disse problemene kan hjelpes effektivt gjennom samtaler med en psykolog. Jeg tenker at du kan oppnå vesentlig endring uten at det vil koste samfunnet mye å hjelpe deg, så jeg tror også samfunnet vil synes det er vel anvendte penger å hjelpe deg ;-)  Du legger kanskje merke til at jeg argumenterer litt annerledes for behandling enn jeg ofte gjør, men jeg får inntrykk av at du stiller deg selv så veeeldig langt bak i køen når det gjelder å mene at du skulle ha rett til en slags hjelp, så jeg forsøker meg til og med med noen samfunnsøkonomiske argumenter for å nå frem:-)

[umakenverdt]

 

Hva tenker om hvordan din egen selvfølelse blir dersom du tar en jobb som ligger godt under ditt utdanningsnivå, og det enda uten engang å ha prøvd skikkelig å søke jobber som er mer passende til deg?

 

Husk det Frosken(?) sa om at det ikke er forventet at nyutdannede skal skli inn i en jobb og kunne alt med en gang. Noen ganger er det normalt at man bruker så mye som ett år på å lære seg jobben, til tross for relevant utdanning (og yrkeserfaring). 

 

Jeg synes det er flott at du hørte på dine nærmeste og tok denne utdannelsen (som du tilsynelatende har trivdes med), og synes det er trist dersom du gir opp nå før du engang har tatt fatt på karrieren, fordi du har noen utfordringer som er fullt mulig å gjøre noe med. Det er ingen som er perfekte, det er ingen som er alt det en arbeidsgiver ønsker seg (og det vet arbeidsgiver også). 

 

Jeg håper du ikke "tar til takke med" en jobb du egentlig ikke vil ha, fordi du ikke tror du får det til, når det du egentlig bør jobbe med er å få til den jobben du vil ha

 

Jeg trivdes veldig med det faglige på studiet, synes virkelig det var interessant. Jeg klarte til tider ikke legge det fra meg fordi jeg syntes det var så interessant og givende. Så interessemessing er det faglige virkelig midt i blinken.

 

Jeg tenker også at det ikke akkurat vi gjøre selvfølelsen bedre, og vil nok være veldig vanskelig å forsvare overfor venner og bekjente. Men lediggang vil være enda vanskeligere å forsvare, og allerede nå synes jeg det er vanskelig å vite hvordan jeg skal svare på bekjentes spørsmål om hvorfor jeg ikke har fått meg en jobb enda. Mange fokuserer også på at jeg ikke jobber nå, og om at det må være så herlig å ha fri hele dagene. Jeg har jo gått siden skoleslutt, men det er ikke så lett å få seg jobb. Høres det fornuftig ut, eller roter jeg nå? Jeg ønsker bare å være til nytte for noen.

 

Jeg må si jeg er veldig takknemlig for ditt omtenksomme svar, det gir meg noe å tenke på. Jeg har også svært lyst til å få brukt noe av det jeg har lært

[umakenverdt]

Det finnes så avgjort folk som er sykere enn deg. Men tilsvarende kan man si at en som ikke lenger kan gå tur pga et vondt kne ikke bør oppsøke helsevesenet fordi rullestolbrukerne jo har mye større vansker.

 

Jeg synes du har skrevet ganske mye om en ganske gjennomgripende sosial usikkerhet og tendens til nedvurdering av deg selv. Du ser også ut til å påta deg mye mer av ansvaret for ting som skjer i en relasjon enn det nødvendigvis er grunnlag for , f.eks. når du tenker at du av hensyn til psykologen skulle ha oppnådd mer den perioden du gikk til samtaler eller at du gjerne vil spare en kommende arbeidsgiver for å bli til byrde for vedkommende. Jeg tenker at du har en type problemer som kan hemme deg ganske mye i ditt hverdagsliv (både på jobb og privat) og at disse problemene kan hjelpes effektivt gjennom samtaler med en psykolog. Jeg tenker at du kan oppnå vesentlig endring uten at det vil koste samfunnet mye å hjelpe deg, så jeg tror også samfunnet vil synes det er vel anvendte penger å hjelpe deg ;-)  Du legger kanskje merke til at jeg argumenterer litt annerledes for behandling enn jeg ofte gjør, men jeg får inntrykk av at du stiller deg selv så veeeldig langt bak i køen når det gjelder å mene at du skulle ha rett til en slags hjelp, så jeg forsøker meg til og med med noen samfunnsøkonomiske argumenter for å nå frem:-)

 

Det er spesielt å se seg selv vurdert så direkte, men jeg forstår det du skriver og er takknemlig. Jeg vet at jeg har det med å av og til vente for lenge med å be om hjelp fra noen, det sitter veldig langt inne å gjøre det. Så lenge problemene er noenlunde håndterbare for meg, og det ikke skader noen andre har jeg det med å trekke meg tilbake. Jeg vet at det er mye helsekøer, og jeg fikk jo hjelp da ting så som svartest ut. Jeg fikk til og med øyeblikkelig hjelp, ble sendt direkte til dps, og jeg opplevde så mye hjelp og omsorg fra personalet der. De virket genuint interessert i å hjelpe meg på beina, og det er jeg er dem evig takknemlig. Jeg føler på en måte at jeg har fått min del av hjelpen når jeg har fått så mye fra dem. Hadde det ikke vært for deres hjelp, vet jeg ikke hva som hadde skjedd.

 

Jeg skal vurdere å gå til legen selv om det føles nærmest som en umulighet, samfunnet har godt av å få meg i ett eller annet arbeid Men i og med at jeg ikke aner hva jeg skal, hvor jeg skal bo o.l. den neste tiden vet jeg ikke om jeg kanskje burde vente litt. Jeg vil jo ikke be om hjelp og så plutselig skal jeg flytte. Det ville ikke vært samfunnsøkonomisk.

[*Edvarda*]

Tusen takk, det var en kjempehyggelig melding Jeg er veldig glad på dine vegne! Jeg håper det er i orden at jeg stiller deg et spørsmål, du trenger selvsagt ikke svare hvis det blir for personlig eller du ikke ønsker. Jeg lurer litt på hvordan du skrev søknader og valgte ut jobber du ville søke på. Jeg vil ikke gi et galt bilde av meg selv i en søknad, men det er jo ikke alt jeg kan skrive heller. Jeg er usikker på hvilken jobb jeg vil klare. Jeg ønsker ikke å sette arbeidsgiver i en posisjon der han ansetter noen som ikke presterer på jobben. Men jeg vil gjerne gjøre en innsats, og bidra. Alt det akademiske går det fint å skrive om i en søknad, men når det kommer til å skrive noe om personlige egenskaper, aner jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

 

Håper også at angsten kan forsvinne litt etter hvert hvis jeg får meg en jobb. Det hjelper liksom ikke på at jeg akkurat nå lever på oppsparte midler. Tusen takk for den fine og motiverende tilbakemeldingen din

Hei igjen!

Har lest gjennom hele tråden og kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg søkte på alle mulige jobber som var relevante i forhold til utdannelsen. Det synes jeg du også skal gjøre. Du høres så faglig engasjert ut og det ville vært synd om du ikke fikk brukt det du har lært (sikkert synd for "bransjen" også, engasjerte medarbeidere er iallefall noe arbeidsgivere vil ha).

I søknader beskrev jeg meg selv som jeg syntes jeg var, fokuserte på sterke sider. Var veldig redd for å skrive noe jeg ikke kunne stå inne for, måtte tvinge meg selv til å se mine positive egenskaper

På intervju spør arbeidsgiver om både sterke og svake sider (vanlig det tror jeg). Når de spurte om svake sider, sa jeg at jeg hadde litt vanskelig for å hevde meg selv, og at jeg kunne være noe usikker. Sa også at dette var noe jeg var klar over og at jeg jobbet med meg selv.

Jeg har et halvt års hull i cven, noe jeg skammet meg veldig over før. helt krise for meg det, men ingen arbeidsgiver har noen gang brydd seg nevneverdig om det. Unødvendig bekymring der altså.

Jeg hadde tidligere veldig vanskelig for å si meningen min i grupper/møter. Sa noe bare når jeg var helt nødt før, men det har blitt veldig mye bedre. Er lettere for meg nå, og jeg har lagt merke til at det egentlig er en del som ikke sier så mye i gruppe

[umakenverdt]

Hei igjen!

Har lest gjennom hele tråden og kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg søkte på alle mulige jobber som var relevante i forhold til utdannelsen. Det synes jeg du også skal gjøre. Du høres så faglig engasjert ut og det ville vært synd om du ikke fikk brukt det du har lært (sikkert synd for "bransjen" også, engasjerte medarbeidere er iallefall noe arbeidsgivere vil ha).

I søknader beskrev jeg meg selv som jeg syntes jeg var, fokuserte på sterke sider. Var veldig redd for å skrive noe jeg ikke kunne stå inne for, måtte tvinge meg selv til å se mine positive egenskaper

På intervju spør arbeidsgiver om både sterke og svake sider (vanlig det tror jeg). Når de spurte om svake sider, sa jeg at jeg hadde litt vanskelig for å hevde meg selv, og at jeg kunne være noe usikker. Sa også at dette var noe jeg var klar over og at jeg jobbet med meg selv.

Jeg har et halvt års hull i cven, noe jeg skammet meg veldig over før. helt krise for meg det, men ingen arbeidsgiver har noen gang brydd seg nevneverdig om det. Unødvendig bekymring der altså.

Jeg hadde tidligere veldig vanskelig for å si meningen min i grupper/møter. Sa noe bare når jeg var helt nødt før, men det har blitt veldig mye bedre. Er lettere for meg nå, og jeg har lagt merke til at det egentlig er en del som ikke sier så mye i gruppe

 

Jeg er veldig takknemlig for at akkurat du tok deg tid til å svare meg på dette, det er godt å se at det kan gå bra, selv med et avbrudd, og med angst for å gjøre alt galt. Jeg synes du virker som en sterk person som har klart mye Det du har fått til er virkelig beundringsverdig.

 

Jeg vil også bare si at kommentarene i går gjorde at jeg søkte på en jobb, som det er usannsynlig at jeg får, det er en veldig bra stilling. Men når jeg våget å sende inn søknad til dem, blir det kanskje litt lettere å sende til andre. Jeg valgte å skrive mest om akademiske prestasjoner og motivasjon, i stedet for å skrive om personlige egenskaper (fulgte froskens råd og fokuserte ikke på det negative i søknaden. Får øve meg litt mer på å formulere noe positivt). Så litt av kommentarene går inn, selv om ikke alltid så mye som jeg skulle ønske. Jeg er takknemlig!

[*Edvarda*]

Jeg er veldig takknemlig for at akkurat du tok deg tid til å svare meg på dette, det er godt å se at det kan gå bra, selv med et avbrudd, og med angst for å gjøre alt galt. Jeg synes du virker som en sterk person som har klart mye Det du har fått til er virkelig beundringsverdig.

 

Jeg vil også bare si at kommentarene i går gjorde at jeg søkte på en jobb, som det er usannsynlig at jeg får, det er en veldig bra stilling. Men når jeg våget å sende inn søknad til dem, blir det kanskje litt lettere å sende til andre. Jeg valgte å skrive mest om akademiske prestasjoner og motivasjon, i stedet for å skrive om personlige egenskaper (fulgte froskens råd og fokuserte ikke på det negative i søknaden. Får øve meg litt mer på å formulere noe positivt). Så litt av kommentarene går inn, selv om ikke alltid så mye som jeg skulle ønske. Jeg er takknemlig!

Takk for det!

Så bra at du søker. Så hyggelig å kunne hjelpe deg

Jeg fikk først en jobb med lite utfordringer både faglig og sosialt, det føltes tryggest. Måtte bare si opp etter et år for d ble rett og slett for kjedelig. Fikk så en jobb med mer ansvar og teamarbeid enn jeg trodde jeg ville takle, men vokste inn i rollen etterhvert. Heldigvis er det "lov" å være ny på min arbeidsplass og det er lett å spørre andre hvis det er noe en lurer på. Håper du kan fortelle oss/meg hvordan det går med jobbsøkingen etterhvert!