Hva skal jeg presentere meg som?

[AnonymBruker]

Trenger litt innspill. 

Vi flytter snart til nytt sted. Da blir man jo kjent med nye naboer og barns foreldre osv, altså mer perifere bekjentskaper (og noen av dem blir kanskje etterhvert nærere). Spørsmålet vil alltid komme angående hva man jobber med.

 

Saken er at jeg går på AAP pluss midlertidig uføretrygd, men helseproblemene er usynlige (ikke psykiske). Jeg syns det er en privatsak hva som er årsaken. Jeg har heller ikke så lyst til å fortelle kreti og pleti at jeg er midlertidig ufør, når jeg vet hvor mange fordommer man møter. Jeg håper dessuten å komme i (delvis) arbeid igjen med tiden. 

 

Jeg har høy utdanning, og et yrke som gir identitet og prestisje i vårt samfunn. Men hvis jeg presenterer meg som dette, føler jeg dette også blir feil, fordi det lett oppstår forventningspress og "roller" for ikke å snakke om masse utdypende spørsmål om min jobb. Samtidig er jo dette yrket og utdanningen en del av min identitet. Samtidig så er jeg i en fase hvor jeg faktisk ikke vet om jeg vil fortsette å jobbe som dette, eller søke meg til noe annet (når jeg blir friskere).

 

Det blir rart å skulle svare veldig unnvikende også, når folk spør hva jeg jobber med. Jeg lurer på om noen har noen lure forslag til hva jeg kan svare?

 

 

Anonymous poster hash: c2509...e41

[Gjest]

Hva med å si at du er arbeidssøker? At du leter etter jobb..

[morsan]

Kanskje "jeg er utdannet X, men har akkurat nå en sabbatsperiode"

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare være ærlig da. At du egentlig er jurist eller hva du nå er, men at du nå har en liten pause for å finne ut om det er det du vil drive med videre, at du har lyst på nye utfordringer for å utvikle deg som menneske... 

 

Anonymous poster hash: 3a321...f5a

[frosken]

 

Trenger litt innspill. 

Vi flytter snart til nytt sted. Da blir man jo kjent med nye naboer og barns foreldre osv, altså mer perifere bekjentskaper (og noen av dem blir kanskje etterhvert nærere). Spørsmålet vil alltid komme angående hva man jobber med.

 

Saken er at jeg går på AAP pluss midlertidig uføretrygd, men helseproblemene er usynlige (ikke psykiske). Jeg syns det er en privatsak hva som er årsaken. Jeg har heller ikke så lyst til å fortelle kreti og pleti at jeg er midlertidig ufør, når jeg vet hvor mange fordommer man møter. Jeg håper dessuten å komme i (delvis) arbeid igjen med tiden. 

 

Jeg har høy utdanning, og et yrke som gir identitet og prestisje i vårt samfunn. Men hvis jeg presenterer meg som dette, føler jeg dette også blir feil, fordi det lett oppstår forventningspress og "roller" for ikke å snakke om masse utdypende spørsmål om min jobb. Samtidig er jo dette yrket og utdanningen en del av min identitet. Samtidig så er jeg i en fase hvor jeg faktisk ikke vet om jeg vil fortsette å jobbe som dette, eller søke meg til noe annet (når jeg blir friskere).

 

Det blir rart å skulle svare veldig unnvikende også, når folk spør hva jeg jobber med. Jeg lurer på om noen har noen lure forslag til hva jeg kan svare?

 

 

Anonymous poster hash: c2509...e41

 

Jeg tror det beste er å ligge svært tett på "sannheten" når man snakker om seg selv. Tror jeg ville ha sagt noe sånt som at "jeg er utdannet ..., men pga en lang periode med noen helseplager så har jeg ikke jobbet som det på en stund.". Måten du sier slike ting på, vil til en viss grad også avgjøre hvor mange oppfølgningsspørsmål du får.

[påskelilje]

Jeg tror det beste er å ligge svært tett på "sannheten" når man snakker om seg selv. Tror jeg ville ha sagt noe sånt som at "jeg er utdannet ..., men pga en lang periode med noen helseplager så har jeg ikke jobbet som det på en stund.". Måten du sier slike ting på, vil til en viss grad også avgjøre hvor mange oppfølgningsspørsmål du får.

Det tror jeg er et godt råd.

 

Dersom folk spør om mer enn du vil snakke om, må du være tydelig og sette grenser for deg selv (til trådstarter altså). Men å fortelle noe av sannheten, er nok lurt ja.

[Gjest Xtra]

Jeg tror det beste er å ligge svært tett på "sannheten" når man snakker om seg selv. Tror jeg ville ha sagt noe sånt som at "jeg er utdannet ..., men pga en lang periode med noen helseplager så har jeg ikke jobbet som det på en stund.". Måten du sier slike ting på, vil til en viss grad også avgjøre hvor mange oppfølgningsspørsmål du får.

Godt råd.

Og trådstarter kan ha i mente at folk ofte spør av ren høflighet og ikke nødvendigvis er så nysgjerrig på alle detaljer.

[påskelilje]

Godt råd.

Og trådstarter kan ha i mente at folk ofte spør av ren høflighet og ikke nødvendigvis er så nysgjerrig på alle detaljer.

Ja - og ofte er det med jobb litt smalltalk ved innledningen av et nytt bekjentskap. En kan si litt - f.eks. at en er utdannet jurist eller sykepleier og har jobbet der og der tidligere, men at nå er situasjonen litt annerledes pga helsa/ private forhold/flytting/familiesituasjonen e.l.

 

Dersom du ønsker TS ønsker at utdanning og yrkeserfaring skal være med som hennes identitet også på det nye stedet, er det jo lurt å si litt om det, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine innspill og nyttige svar. Ja det går fint an å si noe sånt som at jeg er utdannet X men har en tenkepause akkurat nå.

 

Men jeg vet ikke hva jeg skal svare hvis de begynner å spørre på en eller annen måte i løpet av samtalen, om hva jeg da lever av i tenkeperioden.... Det er slett ikke alle jeg ønsker å si noe om helse til.

 

Dersom du ønsker TS ønsker at utdanning og yrkeserfaring skal være med som hennes identitet også på det nye stedet, er det jo lurt å si litt om det, tenker jeg.

 

Jeg er ambivalent til dette og. På den ene siden er det en del av min identitet og tenkesett. På den annen side ville det vært deilig å få en helt ny start der ingen visste hva jeg var utdannet, føler jeg da kan starte med blanke ark  (men ungene kan jo komme til å nevne hva jeg har jobbet med uansett...)

 

Anonymous poster hash: c2509...e41

[adhemar]

Kommer an på hvor du flytter hen. Selv er jeg høyt utdannet teknisk, og vi flyttet for noen år siden til en liten 'drittplass'- Her er en del folk med peng, men har enda ikke møtt noe særlig folk med utdannelse i nabolaget.  Bare å holde kjeft hva du er utdannet som, tenker jeg, ingen er imponert uansett, og det beste du oppnår er at folk kjører på med janteloven. 'jasse ja, advokat.. sikkert fin på det da... men jobber ikke nei, ikke som oss skikeklige folk som sløyer fisk hele dagen'

 

Skjønner du ? Se det hele an, vurder ditt nabolag, og for all del ikke vift med at du kanskje er smartere og bedre utdannet enn de rundt deg, vi lever i janteverden

 

Lykke til, ordner seg nok !

[AnonymBruker]

Ufrivllig time-out forklarer det meste. Kronisk sykdom dekker det meste. 

Anonymous poster hash: 1159a...f45

[AnonymBruker]

Kommer an på hvor du flytter hen. Selv er jeg høyt utdannet teknisk, og vi flyttet for noen år siden til en liten 'drittplass'- Her er en del folk med peng, men har enda ikke møtt noe særlig folk med utdannelse i nabolaget.  Bare å holde kjeft hva du er utdannet som, tenker jeg, ingen er imponert uansett, og det beste du oppnår er at folk kjører på med janteloven. 'jasse ja, advokat.. sikkert fin på det da... men jobber ikke nei, ikke som oss skikeklige folk som sløyer fisk hele dagen'

 

Skjønner du ? Se det hele an, vurder ditt nabolag, og for all del ikke vift med at du kanskje er smartere og bedre utdannet enn de rundt deg, vi lever i janteverden

 

Lykke til, ordner seg nok !

Du har et viktig poeng. Dette er også noe jeg har tenkt på. Hvorfor utsette meg for janteloven, når jeg ikke en gang er i jobb. På den annen side har jeg jo heller ikke lyst til å utsette meg for anti-nave-loven....

 

Jeg burde nok egentlig sagt rett ut:

 

"Jeg er yrke X, og nå er jeg uføretrygdet, jeg vet ikke hva du syns er verst av de to?"

 

;-)

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c2509...e41

[Gjest gjesteleser]

Eller bare : "Jeg er utdannet x, men har ikke funnet ny jobb her ennå så nå er jeg arbeidssøker". Alle har forståelse for at flytting kan føre til at man må gå hjemme en liten periode, det er ikke alle som flytter rett inn i ny jobb.