Emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Barnevernet plasserte meg på barnehjem fra jeg var ca 1,5 år gammel til jeg fylte 12 år (70 tallet) oppdragelsen var meget streng, noen ganger fikk jeg bjørkeris samt nedlåst hele dagen i en mørk fuktig steinkjeller (potetkjeller) som en påminnelse til hva som ville skje dersom jeg gjorde rampestreker, eller ikke var lydig og gjorde som jeg fikk beskjed om, om sommeren kom det en fast avløser vi var meget redde for, hun tok meg ved flere anledninger inn på rommet sitt hvor jeg måtte tilfredstille henne ved å være naken i sengen når jeg måtte gjøre noe med hånden mellom benene hennes, hun kvalte meg en gang til jeg fikk ukontrolerte kramper og tisset på meg, denne hendelsen preger meg enda, vanskelig å beskrive hjelpesløsheten og dødsøyeblikket, en kveld var jeg vitne til at et barn lå og gråt hele natten, neste morgen var han død, Kjærlighet og trygghet var et savn., satt aldri på fanget til noen eller gitt trøst når jeg slo meg, selv en klem fikk jeg aldri, barndommen var preget av frykt, tristhet og lengsel etter noen som var glad i meg, bursdagfeiringer, 17 mai feiring ol ble heller aldri markert, på julaften kom det en veldedighet forening og gav oss en pakke med litt frukt og godteri, måtte stå skolerett, bukke pent, ta dem i hånden og si tusen takk når den ble delt ut, tror det var lion club som stod bak dette. er meget takknemlig den dag i dag på disse menneskene som var så snille, de gav meg en lykke som jeg levde på hele året! Som 12 åring kom jeg til en fosterfamilie som også var meget strenge, ble slått over ryggen og satt mye på rommet, det var egentlig bare en plass jeg ble oppbevart, malte huset, klippet plenen, raket løv og skuffet snø, dette var stort sett aktivitetene mine hos fosterfamilien, som 17 åring flyttet jeg ut, alt jeg hadde å klare meg med da jeg flyttet, var litt klær som jeg bærte med i en bag , bodde litt på gaten før jeg flyttet inn hos en mc klubb, disse menneskene tok meg imot som en familie og hjalp meg med husrom, mat og en omsorg jeg aldri har opplevd eller sett maken til. uten hjelp fra det offentlige eller barnevernet jobbet jeg meg opp fra absolutt ingenting, med utdannelse, lærekontrakt, fagbrev, bil sertifikat og jobb i norsjøen på oljeplattform. Har idag nedbetalt hus, kone og 3 fantastiske flotte barn som jeg gir alt det jeg selv drømte om i min oppvekst! Men jeg har et problem som ofte er ganske ubehagelig, jeg kan ikke fordra myndighetspersoner, treffer jeg på slike som prater til meg eller vil meg noe ? så får dem passet sitt så påskrevet etter noter, har flere ganger blitt arrestert når jeg lar det gå ut over politet, barnevernet har plaget oss de siste åra fordi dem skjønner ikke at det er dem som provoserer meg, forakter dem bare! Ellers er jeg verdens snilleste omgjengelige menneske mot alle andre! Har du noen råd, ønsker ikke å ha det slik!

[AnonymBruker]

Kan det være at du overfører det du bærer på av sinne og frustrasjon fra oppveksten over på personer med makt som du møter nå som voksen?

Angst kan jo komme til uttrykk som sinne.

Jeg får feks.piggene ut av snopper , kan bare ikke like snoppete folk, kommer av oppveksten.

Når dine reaksjoner gir deg store problemer som å bli arrestert, så må du gjøre noe med dit realisasjons mønster.Sett deg ned å tenk over hva som får deg til å reagere og tenk over om du kan gjøre noe annerledes.

Fks.at når jeg møter politiet skal jeg være høflig og samarbeidsvillig. For det tjener meg best i lengden.

Vet ikke om dette var til noen hjelp for deg, men ingen andre har svart så jeg prøvte mitt beste.

Lykke til.

Anonymous poster hash: d174f...346