Sunn skepsis? Paranoia takter , sosial angst- ?

[Gjest]

En bekjent alltid bykset på meg på foreldremøter , butikk oa skravlet som en foss og sagt hun synes jeg virker så hyggelig , interessant..pen oa.. Jeg har replisert.. Særlig når vi har vært på to mannshånd.. Masse å snakke om:). I andre settinger har jeg prøvd å unngå henne Pga engstelse..Jeg tenker hun gjør meg glad og vi har kjemi.. Men så tenker jeg.. Hva vil hun med meg.. ?! Har ikke denne svært utad vellykkede damen andre å skravle med, omgås med.. Det ser jeg hun har- men hvorfor så opphengt i å inkludere meg når jeg trekker meg unna.. Viser nok hvem jeg er på tomannshånd..Hun har sørget for at vi har holdt jevn kontakt.. Jeg har blottlagt min angst til henne ( som en av få.. Fortalt litt om prosessen før jeg sykemeldte meg. At jeg har slutta på studie...Var redd da, for det virket som hun trodde jeg var en som mestrer.. Alt..Er supermamma og dyktig på alle måter..).. Hun møtte meg på en varm måte i dette, normaliserte Hun har vært sykemeldt litt på deltid selv- ca samme utd som meg.. Spiller kanskje ikke sånn rolle men.. Jeg merker hun gjør noe med meg når vi er sammen.. Aner ikke hva.. Hun er estetisk og sprudler, opptatt av teater som er et tapt språk for meg.. Men det jeg undrer meg over, vil hun være en barmhjertig samaritan - er dette ekte !? Jeg føler det slik, har dog vanskelig for å tro på vennskap.. Jeg bruker å være den sterke part i de vennskap jeg har.. Nå føler jeg vi er mer på likefot, god og skummel følelse.. Vi sees sporadisk og jeg kan finne på å gi lite av meg selv til vedk om vi møtes i større settinger, da blir jeg anspent.. Mistet alle vennene mine i 13 års alder, hadde mange. Min beste venninne bestemte jeg ikke var kul nok og de kritiserte meg for et og alt og tullringte hjem til meg daglig fl Mnd.. Var vondt husker jeg, og jeg kjempet ikke for å beholde dem. Meldte meg ut i stedet og passet på alle som sto utenfor. Rart, men nå tror jeg hun venninnen om jeg kan kalle henne dette vil passe på meg.- inkludere meg. Da er det ikke ekte, ekkel følelse.. Jeg er vel ikke helt forstyrra.. Plager meg med slike tanker, prøver å late som ingenting og at jeg selvfølgelig møter vedk fordi vi begge har sans for hverandre..,

Endret 21. august 2014 av En namnlaus

[Gjest Gargamel]

Det høres ekte ut. Det kan være et element av at hun vil ta vare på deg, men det er jo sånt venner gjør.

[Gjest]

Ja , hun la ut noe slikt nestekjærlighetsaktig på face.. Da grøsser jeg litt.. Dessuten kjenner hun veldig godt mine barns lærere.. De får vi alltid gode tilbakemeldinger fra, for tiden mye takket være " mannen" i huset... Mitt største livsverk er barna mine.. Men klarer dem bare litt om dagen- skremmende.. Håper jeg er ekte.. Kunne i blant ønske jeg var skuespiller..,

[Gjest]

Men bare se bort i fra el slett dette tankegørr .., ( er vist for ivrig i " tjenesten" her.. Beklager, slett gjerne).

[AnonymBruker]

Kanskje hun rett og slett liker deg? 

Anonymous poster hash: d68db...aed