Nav & sykelighet..

[Gjest]

Ja, man har et ansvar for hvordan man forholder seg til sine vansker og hvordan man oppfører seg uansett, men en pf skyldes medfødt sårbarhet og/eller uheldige og vonde opplevelser som barn/ung, så selve diagnosen er sånn sett ikke noe man skal gå rundt og ha skyldfølelse for, mener jeg.

Jeg mener heller ikke det Men ifølge diagnose kriterier kan mye tyde på at mange med pf utagerer på rimelig hensynsløse / uoppdragne måter i blant oa og ikke er lette å forholde seg til. Kan høres ut som de av helsevesen sees på som slemme og utspekulerte freak som skal møtes med hard hånd. Faste rammer , strikte avtaler ( sett Elling? min teori er at han hadde en pf - for eksempel paranoid ,au - håper jeg ikke er en light variant). Endret 26. august 2014 av En namnlaus

[Pallida]

Jeg mener heller ikke det Men ifølge diagnose kriterier kan mye tyde på at mange med pf utagerer på rimelig hensynsløse / uoppdragne måter i blant oa og ikke er lette å forholde seg til. Kan høres ut som de av helsevesen sees på som slemme og utspekulerte freak som skal møtes med hard hånd. Faste rammer , strikte avtaler ( sett Elling? min teori er at han hadde en pf - for eksempel paranoid ,au - håper jeg ikke er en light variant).

Fiine Elling!

[Gjest]

Fiine Elling!

Spør du meg er han skjønn -" rare" som dama til Kjell Bjarne sier. Kan vel tenkes han ble litt miljøskadd av sin oppvekst ..

[ISW]

Jeg har startet å tenke på denne måten når jeg skriver en tråd på DOL:

 

1. Tilfører jeg noe nytt når jeg skriver dette?

2. Vil jeg kunne få hjelp av svarene jeg får?

 

Minst en av disse, og helst begge, skal være til stede før jeg lager en tråd.

 

Du stiller en hel del spørsmål hvor du definitivt ikke får hjelp av svarene du får (mange prøver å hjelpe deg, men du viser ikke at du tar tilbakemeldingene til deg). Du stiller også de samme spørsmålene igjen og igjen. 

 

Albert Einstein sa en gang at definisjonen på galskap er å gjøre det samme flere ganger og forvente et ulikt resultat. Nå påstår jeg ikke at det du gjør er galskap, men det ligger mye sannhet i dette utsagnet. 

 

Jeg har også vært der hvor jeg har stilt samme spørsmål igjen og igjen, dog med et litt annerledes utgangspunkt, fordi jeg ønsker å bekrefte diagnosen min (fremfor alternativet, at jeg kunne være hjertesyk eller til fare for meg selv). Jeg kan bekrefte med 100% sikkerhet at det ikke fører noen ting positivt med seg.

 

Du må snart ta et valg. Velger du å ta imot hjelpen du får, eller velger du å gå enda flere runder i den samme løypen som du har gått i månedsvis, og forvente et annerledes resultat?

 

Edit: Vi som stadig svarer deg må snart vurdere å stille oss selv samme spørsmål.

Endret 26. august 2014 av issomethingwrong

[larimar]

Jeg har EUPF og har blitt fortalt av flere i psykiatrien at jeg er moden og reflektert. Blir stadig beskrevet som en "skjønn og herlig jente". Jeg tror kanskje du har et litt forstyrret bilde av hvordan du tror helsevesenet ser på personer med pf?

[Gjest]

Nei anonymbruker. Mine erfaringer er gode og de ga men mange sjanser før de ga meg opp.

Så bra! Har inntrykk av at Nav er personavhengig som alt annet. Den saksbehandler jeg støtte på nå var i alle fall ikke innstilt på å ta meg el mistenkeliggjøre sykeheten min som det forrige vesenet jeg kom i kontakt med. Hun hadde lært seg en lekse , bl a var hun opptatt av jeg hadde rett til å føle ditt og datt og ja.. Mitt valg . Det er ok tilnærming , da føler du deg i det minste ikke overkjørt, bare litt ynkelig

[AnonymBruker]

Om ikke du har emosjonelle ustabil personlighetsforstyrrelse, så holder jeg på å få de av å lese innleggene dine. Jeg veksler mellon å synes synd på deg og bli irritert.

Blir litt forbannet når du ønsker deg en dårlig rygg, da vet du ikke hva det er å leve med kronisk smerte.Ikke greit det kan jeg love deg.Jeg har både psykisk sykdom og ryggskade, et helvete der det ene virker inn på det andre.

Få ordnet det du skal til NAV ,ta imot det du får , vær takknemlig for at du ikke er sykere enn det du er.Og sett pris på at du har mann og barn, ikke alle psykisksyke har det.Du har sikkert et fint hjem og, ikke en leilighet i et dårlig strøk, eller i en boenhet med andre psyke heller.

Så opp og frem, lykke til.

Anonymous poster hash: 0858c...8aa

[AnonymBruker]

Om ikke du har emosjonelle ustabil personlighetsforstyrrelse, så holder jeg på å få de av å lese innleggene dine. Jeg veksler mellon å synes synd på deg og bli irritert.

Blir litt forbannet når du ønsker deg en dårlig rygg, da vet du ikke hva det er å leve med kronisk smerte.Ikke greit det kan jeg love deg.Jeg har både psykisk sykdom og ryggskade, et helvete der det ene virker inn på det andre.

Få ordnet det du skal til NAV ,ta imot det du får , vær takknemlig for at du ikke er sykere enn det du er.Og sett pris på at du har mann og barn, ikke alle psykisksyke har det.Du har sikkert et fint hjem og, ikke en leilighet i et dårlig strøk, eller i en boenhet med andre psyke heller.

Så opp og frem, lykke til.

Anonymous poster hash: 0858c...8aa

 

Skriver under på den!

Anonymous poster hash: 3a19a...9eb

[Cilien]

Jeg, som mange andre, reagerer på måten du omtaler mennesker som har ulike pf-diagnoser. Det er respektløst og kunnskapsløst, og det virker som om du leser om disse diagnosene med svart-hvitt-briller. Jeg synes også det er rimelig tankeløst å komme med slike uttalelser gang på gang i et formu for psykiatri der det er mange sårbare mennesker. Tenker du på at noen kan bli virkelig såret av utsagnene dine, eller er du så opptatt av deg selv at du ikke klarer å se ut over deg selv i det hele tatt? 

 

 

Du omtaler også støtteordninger fra NAV på en svært nedlatende måte. Penger derfra er "blodpenger", skriver du blant annet. Her vil jeg sterkt oppfodre deg til å lese om det norske velferdsamfunnet, som vi alle er en del av. At det finnes støtte til mennesker som er syke eller er arbeidsledige er en av grunnpilarene i det norske samfunnet og noe de fleste av oss er stolte av. Ved å kalle slik støtte for "blodpenger" rakker du ned på de mange som ikke klarer seg uten den hjelpen og du rakker indirekte også ned på alle de som jobber der - og ja, det er nok en del saksbehandlere som ikke er så flink i NAV, men jeg tror oppriktig de fleste faktisk ønsker å hjelpe andre.

 

Du omtaler også antidepressive medisiner på en merkelig måte. Du skal kanskje begynne å "spise piller igjen". Det hele høres relativt nedlatende ut, og du skal vite at det er svært mange som får god hjelp av å gå på slike medisiner. Ofte er det det som skal til for at man kommer seg ut av en tung depresjon - det er ikke alle som klarer dette ved hjelp av terapi alene. 

 

 

Selv har jeg ikke en personlighetsforstyrrelse, men jeg har lest aktivt om dem fordi jeg hadde et ønske om å få svar på en del som handlet om egne vansker. Jeg hadde definitivt ikke sett på meg selv som et dårlig menneske om jeg hadde fått en slik diagnose! Jeg er også stolt over at jeg har tatt imot mye hjelp for å komme meg ut av en alvorlig depresjonen jeg hadde. Jeg fikk medisiner og prøvde en god del forskjellige før vi fant en som virket. Jeg tålte både å føle meg "flat" en stund og å få diverse bivirkninger - fordi jeg midt oppi det hele hadde en stemme inni meg som sa at dette ville hjelpe meg til slutt (og det tok lang tid). Jeg er også uendelig glad for at NAV finnes slik at jeg fikk støtte fra dem mens jeg var for syk til å jobbe, og tør ikke engang å tenke på hvordan det hadde vært om familien ikke hadde dette sikkerhetsnettet. 

 

Nå er jeg helt frisk og jobber 100 % igjen. Å bli frisk tok tid, men det lærte meg mye om å være tålmodig, tørre å ta imot hjelp og å stole på at andre vil meg vel. 

[Gjest]

Jeg, som mange andre, reagerer på måten du omtaler mennesker som har ulike pf-diagnoser. Det er respektløst og kunnskapsløst, og det virker som om du leser om disse diagnosene med svart-hvitt-briller. Jeg synes også det er rimelig tankeløst å komme med slike uttalelser gang på gang i et formu for psykiatri der det er mange sårbare mennesker. Tenker du på at noen kan bli virkelig såret av utsagnene dine, eller er du så opptatt av deg selv at du ikke klarer å se ut over deg selv i det hele tatt?

Du omtaler også støtteordninger fra NAV på en svært nedlatende måte. Penger derfra er "blodpenger", skriver du blant annet. Her vil jeg sterkt oppfodre deg til å lese om det norske velferdsamfunnet, som vi alle er en del av. At det finnes støtte til mennesker som er syke eller er arbeidsledige er en av grunnpilarene i det norske samfunnet og noe de fleste av oss er stolte av. Ved å kalle slik støtte for "blodpenger" rakker du ned på de mange som ikke klarer seg uten den hjelpen og du rakker indirekte også ned på alle de som jobber der - og ja, det er nok en del saksbehandlere som ikke er så flink i NAV, men jeg tror oppriktig de fleste faktisk ønsker å hjelpe andre.

Du omtaler også antidepressive medisiner på en merkelig måte. Du skal kanskje begynne å "spise piller igjen". Det hele høres relativt nedlatende ut, og du skal vite at det er svært mange som får god hjelp av å gå på slike medisiner. Ofte er det det som skal til for at man kommer seg ut av en tung depresjon - det er ikke alle som klarer dette ved hjelp av terapi alene.

Selv har jeg ikke en personlighetsforstyrrelse, men jeg har lest aktivt om dem fordi jeg hadde et ønske om å få svar på en del som handlet om egne vansker. Jeg hadde definitivt ikke sett på meg selv som et dårlig menneske om jeg hadde fått en slik diagnose! Jeg er også stolt over at jeg har tatt imot mye hjelp for å komme meg ut av en alvorlig depresjonen jeg hadde. Jeg fikk medisiner og prøvde en god del forskjellige før vi fant en som virket. Jeg tålte både å føle meg "flat" en stund og å få diverse bivirkninger - fordi jeg midt oppi det hele hadde en stemme inni meg som sa at dette ville hjelpe meg til slutt (og det tok lang tid). Jeg er også uendelig glad for at NAV finnes slik at jeg fikk støtte fra dem mens jeg var for syk til å jobbe, og tør ikke engang å tenke på hvordan det hadde vært om familien ikke hadde dette sikkerhetsnettet.

Nå er jeg helt frisk og jobber 100 % igjen. Å bli frisk tok tid, men det lærte meg mye om å være tålmodig, tørre å ta imot hjelp og å stole på at andre vil meg vel.

Jeg tar til ned det du sier, og vil igjen understreke; ønsker ikke såre andre med min skepsis og redsel for diagnose. Dette med diagnostikk er visst blitt gruvekkende overveldende og det er akkurat som jeg tar til meg all fordømmelse , hets og stigma og gjør den til min. Skummelt . Er visst ikke konstruert for å være syk og kjenner det som alt rakner .. Også min tillit til meg selv og verden, til alle som har blitt såret: unnskyld!!!

[Gjest]

Om ikke du har emosjonelle ustabil personlighetsforstyrrelse, så holder jeg på å få de av å lese innleggene dine. Jeg veksler mellon å synes synd på deg og bli irritert.

Blir litt forbannet når du ønsker deg en dårlig rygg, da vet du ikke hva det er å leve med kronisk smerte.Ikke greit det kan jeg love deg.Jeg har både psykisk sykdom og ryggskade, et helvete der det ene virker inn på det andre.

Få ordnet det du skal til NAV ,ta imot det du får , vær takknemlig for at du ikke er sykere enn det du er.Og sett pris på at du har mann og barn, ikke alle psykisksyke har det.Du har sikkert et fint hjem og, ikke en leilighet i et dårlig strøk, eller i en boenhet med andre psyke heller.

Så opp og frem, lykke til.

Anonymous poster hash: 0858c...8aa

Ja jeg bør være glad for det jeg har, det har du rett i- absolutt. Prøver å fokusere på familien.Hvorfor skulle jeg ha så fint hjem.. Jo, bor i enebolig med hage- burde ikke klage. Ja er sikkert ego og druknet i sorgen over meg selv - burde klare å skjerpe meg:( håper ikke eupf er smittsomt

[Gjest]

Jeg har EUPF og har blitt fortalt av flere i psykiatrien at jeg er moden og reflektert. Blir stadig beskrevet som en "skjønn og herlig jente". Jeg tror kanskje du har et litt forstyrret bilde av hvordan du tror helsevesenet ser på personer med pf?

Min sykepleier søster ( med hissig temperament) ga meg nettopp inn .. Finnes ulike grader og jeg krisemaximerer og lager drama av at noen vil hjelpe meg å sette navn på udefinerte plager. Hun sa det var da vel samme om det er angst el pf, jeg synes ikke det.. Men det er vel meg det er noe feil med da:/ jeg betviler ikke det finnes mange flotte mennesket m eupf, får så dårlig samvittighet når folk forstår min klagesang som at jeg rakker ned på deres sykdom. Min tante som nå er død var et skjønt og svært emosjonelt ladd menneske. Hun kunne ha litt drama Queen tilbøyeligheter mente folk som sto henne nær, og jeg husket hun såret meg ved å si ting så direkte ... Hun er imidlertid også det menneske som har gitt meg noen av de beste og inderligste barndomsminnene - og hun var varm , omsorgsfull , kreativ og humoristisk .

[AnonymBruker]

Jeg, som mange andre, reagerer på måten du omtaler mennesker som har ulike pf-diagnoser. Det er respektløst og kunnskapsløst, og det virker som om du leser om disse diagnosene med svart-hvitt-briller. Jeg synes også det er rimelig tankeløst å komme med slike uttalelser gang på gang i et formu for psykiatri der det er mange sårbare mennesker. Tenker du på at noen kan bli virkelig såret av utsagnene dine, eller er du så opptatt av deg selv at du ikke klarer å se ut over deg selv i det hele tatt?

Du omtaler også støtteordninger fra NAV på en svært nedlatende måte. Penger derfra er "blodpenger", skriver du blant annet. Her vil jeg sterkt oppfodre deg til å lese om det norske velferdsamfunnet, som vi alle er en del av. At det finnes støtte til mennesker som er syke eller er arbeidsledige er en av grunnpilarene i det norske samfunnet og noe de fleste av oss er stolte av. Ved å kalle slik støtte for "blodpenger" rakker du ned på de mange som ikke klarer seg uten den hjelpen og du rakker indirekte også ned på alle de som jobber der - og ja, det er nok en del saksbehandlere som ikke er så flink i NAV, men jeg tror oppriktig de fleste faktisk ønsker å hjelpe andre.

Du omtaler også antidepressive medisiner på en merkelig måte. Du skal kanskje begynne å "spise piller igjen". Det hele høres relativt nedlatende ut, og du skal vite at det er svært mange som får god hjelp av å gå på slike medisiner. Ofte er det det som skal til for at man kommer seg ut av en tung depresjon - det er ikke alle som klarer dette ved hjelp av terapi alene.

Selv har jeg ikke en personlighetsforstyrrelse, men jeg har lest aktivt om dem fordi jeg hadde et ønske om å få svar på en del som handlet om egne vansker. Jeg hadde definitivt ikke sett på meg selv som et dårlig menneske om jeg hadde fått en slik diagnose! Jeg er også stolt over at jeg har tatt imot mye hjelp for å komme meg ut av en alvorlig depresjonen jeg hadde. Jeg fikk medisiner og prøvde en god del forskjellige før vi fant en som virket. Jeg tålte både å føle meg "flat" en stund og å få diverse bivirkninger - fordi jeg midt oppi det hele hadde en stemme inni meg som sa at dette ville hjelpe meg til slutt (og det tok lang tid). Jeg er også uendelig glad for at NAV finnes slik at jeg fikk støtte fra dem mens jeg var for syk til å jobbe, og tør ikke engang å tenke på hvordan det hadde vært om familien ikke hadde dette sikkerhetsnettet.

Nå er jeg helt frisk og jobber 100 % igjen. Å bli frisk tok tid, men det lærte meg mye om å være tålmodig, tørre å ta imot hjelp og å stole på at andre vil meg vel.

Fint innlegg Cilien

Anonymous poster hash: ac2ef...e35

[mariaflyfly]

Jeg, som mange andre, reagerer på måten du omtaler mennesker som har ulike pf-diagnoser. Det er respektløst og kunnskapsløst, og det virker som om du leser om disse diagnosene med svart-hvitt-briller. Jeg synes også det er rimelig tankeløst å komme med slike uttalelser gang på gang i et formu for psykiatri der det er mange sårbare mennesker. Tenker du på at noen kan bli virkelig såret av utsagnene dine, eller er du så opptatt av deg selv at du ikke klarer å se ut over deg selv i det hele tatt? 

 

 

Du omtaler også støtteordninger fra NAV på en svært nedlatende måte. Penger derfra er "blodpenger", skriver du blant annet. Her vil jeg sterkt oppfodre deg til å lese om det norske velferdsamfunnet, som vi alle er en del av. At det finnes støtte til mennesker som er syke eller er arbeidsledige er en av grunnpilarene i det norske samfunnet og noe de fleste av oss er stolte av. Ved å kalle slik støtte for "blodpenger" rakker du ned på de mange som ikke klarer seg uten den hjelpen og du rakker indirekte også ned på alle de som jobber der - og ja, det er nok en del saksbehandlere som ikke er så flink i NAV, men jeg tror oppriktig de fleste faktisk ønsker å hjelpe andre.

 

Du omtaler også antidepressive medisiner på en merkelig måte. Du skal kanskje begynne å "spise piller igjen". Det hele høres relativt nedlatende ut, og du skal vite at det er svært mange som får god hjelp av å gå på slike medisiner. Ofte er det det som skal til for at man kommer seg ut av en tung depresjon - det er ikke alle som klarer dette ved hjelp av terapi alene. 

 

 

Selv har jeg ikke en personlighetsforstyrrelse, men jeg har lest aktivt om dem fordi jeg hadde et ønske om å få svar på en del som handlet om egne vansker. Jeg hadde definitivt ikke sett på meg selv som et dårlig menneske om jeg hadde fått en slik diagnose! Jeg er også stolt over at jeg har tatt imot mye hjelp for å komme meg ut av en alvorlig depresjonen jeg hadde. Jeg fikk medisiner og prøvde en god del forskjellige før vi fant en som virket. Jeg tålte både å føle meg "flat" en stund og å få diverse bivirkninger - fordi jeg midt oppi det hele hadde en stemme inni meg som sa at dette ville hjelpe meg til slutt (og det tok lang tid). Jeg er også uendelig glad for at NAV finnes slik at jeg fikk støtte fra dem mens jeg var for syk til å jobbe, og tør ikke engang å tenke på hvordan det hadde vært om familien ikke hadde dette sikkerhetsnettet. 

 

Nå er jeg helt frisk og jobber 100 % igjen. Å bli frisk tok tid, men det lærte meg mye om å være tålmodig, tørre å ta imot hjelp og å stole på at andre vil meg vel. 

 

Veldig bra svar!

[Gjest]

Jeg har startet å tenke på denne måten når jeg skriver en tråd på DOL:

1. Tilfører jeg noe nytt når jeg skriver dette?

2. Vil jeg kunne få hjelp av svarene jeg får?

Minst en av disse, og helst begge, skal være til stede før jeg lager en tråd.

Du stiller en hel del spørsmål hvor du definitivt ikke får hjelp av svarene du får (mange prøver å hjelpe deg, men du viser ikke at du tar tilbakemeldingene til deg). Du stiller også de samme spørsmålene igjen og igjen.

Albert Einstein sa en gang at definisjonen på galskap er å gjøre det samme flere ganger og forvente et ulikt resultat. Nå påstår jeg ikke at det du gjør er galskap, men det ligger mye sannhet i dette utsagnet.

Jeg har også vært der hvor jeg har stilt samme spørsmål igjen og igjen, dog med et litt annerledes utgangspunkt, fordi jeg ønsker å bekrefte diagnosen min (fremfor alternativet, at jeg kunne være hjertesyk eller til fare for meg selv). Jeg kan bekrefte med 100% sikkerhet at det ikke fører noen ting positivt med seg.

Du må snart ta et valg. Velger du å ta imot hjelpen du får, eller velger du å gå enda flere runder i den samme løypen som du har gått i månedsvis, og forvente et annerledes resultat?

Edit: Vi som stadig svarer deg må snart vurdere å stille oss selv samme spørsmål.

jeg er klar over st jeg er litt repitativ, er så fortvilet. Ingen skjønner hvorfor kan det virke som , og innleggene burde jeg spart forumet for- ja. Vet ikke hvilken retning jeg skal se! Stoler visst kun på meg selv og min legebror sier jo også at dette er tull ( den diagnostikk jeg har fått). ..,,,,,,, Min teori er at psykolog ikke liker meg , ca som mange andre. Min fastlege var lengre relativt forståelsesfull og sa jeg ikke skulle skamme meg. Jeg drar hjem og leser om skam og det treffer . Jeg skammer meg over meg selv og hvordan jeg ikke mestrer livet. . Jeg er så sår om dagen at jeg kan knekke sammen og begynne å gråte av en skarp kommentar fra barna mine. Hvilken mamma et det? Fortjener sikkert pepper for min passivitet og hvordan jeg bruker dagene mest på å tenke på meg og min egen lidelse. Et utakknemlig beist- ja. ..,,, Fikk i dag brev om at fastlegen skal slutte , jeg har vært redd han - men noen få øyeblikk følt meg sett. Derfor trist. Kjenner meg på bar bakke og ribbet hva angår støtte, men det er jo visstnok min skyld. Bare slutt å svar meg så vil jeg slutte å skrive . Tilbringer for mye tid på dr online i ren desperasjon:( Endret 27. august 2014 av En namnlaus

[AnonymBruker]

Min sykepleier søster ( med hissig temperament) ga meg nettopp inn .. Finnes ulike grader og jeg krisemaximerer og lager drama av at noen vil hjelpe meg å sette navn på udefinerte plager. Hun sa det var da vel samme om det er angst el pf, jeg synes ikke det.. 

 

Det har "vi" prøvd å forklare deg i hele sommer. Men det går bare inn det ene øret og ut det andre. Når skal du ta til vettet?

Anonymous poster hash: 3a19a...9eb

[Gjest]

Det har "vi" prøvd å forklare deg i hele sommer. Men det går bare inn det ene øret og ut det andre. Når skal du ta til vettet?

Anonymous poster hash: 3a19a...9eb

Jeg stoler ikke på min søster, hun er dessuten ikke sykepleier lengre. Omskolert seg til pedagog. Hun har gjennom livet såret meg dypt , og jeg tenker dette m diagnose passer inn i hennes håpløshetsvurderinger av meg. Hun har alltid fordømt meg når jeg har sviktet. Jeg hadde ikke ventet at hun skulle forstå at dette handler om min kamp mot å bli misoppfattet. Min søster er ikke så " perfekt" som hun utad kan høres ut som, vil ikke gå i detalj men hun er arbeidsledig. Hun skjønner det ikke selv , men jeg tror det er fordi hun er overfladisk og hissig.. Ja ja, vi har alle "vårt." Dette er dessuten kun min mening, vettalaus eller ei. Jeg er glad i søsteren min likevel. Hun skremte dog min tvilling og jeg så vi skalv som små med sitt temperament. Min bror vil jeg skal avslutte all behandling , vi er bittelitt like emosjonelt bl a- han fungerer utmerket i jobb dog. På hjemmebane er det derimot så som så. Melder seg ut, dataavhengig ( holder Seff på med fantastiske prosjekt) og kan være svært skiftende humørmessig. Sjekker ikke damer og blir dermed Catchet av de som måtte dukke opp i hans vei. Sosialklient....En notorisk utro kollega osv Lever han og på en løgn? Vet ikke om jeg tørr å få svar på det selv om jeg undrer meg.... Kanskje tenker jeg slemme tanker nå, lurer på om jeg er i ferd med å rakne og bli slem. Skummelt om jeg har levd på en løgn, blir redd av å tenke på det. Kan ikke tro det, vil ikke miste meg selv.. Endret 27. august 2014 av En namnlaus

[AnonymBruker]

Jeg stoler ikke på min søster, hun er dessuten ikke sykepleier lengre. Omskolert seg til pedagog. Hun har gjennom livet såret meg dypt , og jeg tenker dette m diagnose passer inn i hennes håpløshetsvurderinger av meg. Hun har alltid fordømt meg når jeg har sviktet. Jeg hadde ikke ventet at hun skulle forstå at dette handler om min kamp mot å bli misoppfattet. Min søster er ikke så " perfekt" som hun utad kan høres ut som, vil ikke gå i detalj men hun er arbeidsledig. Hun skjønner det ikke selv , men jeg tror det er fordi hun er overfladisk og hissig.. Ja ja, vi har alle "vårt." Dette er dessuten kun min mening, vettalaus eller ei. Jeg er glad i søsteren min likevel. Hun skremte dog min tvilling og jeg så vi skalv som små med sitt temperament. Min bror vil jeg skal avslutte all behandling , vi er bittelitt like emosjonelt bl a- han fungerer utmerket i jobb dog. På hjemmebane er det derimot så som så. Melder seg ut, dataavhengig ( holder Seff på med fantastiske prosjekt) og kan være svært skiftende humørmessig. Sjekker ikke damer og blir dermed Catchet av de som måtte dukke opp i hans vei. Sosialklient....En notorisk utro kollega osv Lever han og på en løgn? Vet ikke om jeg tørr å få svar på det selv om jeg undrer meg.... Kanskje tenker jeg slemme tanker nå, lurer på om jeg er i ferd med å rakne og bli slem. Skummelt om jeg har levd på en løgn, blir redd av å tenke på det. Kan ikke tro det, vil ikke miste meg selv..

 

Hva har du tenkt å gjøre da? For det går ikke så veldig godt nå, gjør det?

Anonymous poster hash: 3a19a...9eb

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker på når du skriver om din søster og bror , er at her har du, vis det du sier stemmer, kanskje tre søsken med en eller annen usunn møte å være på.

Da tenker jeg hva for noen foreldre har du hatt?

Kalde? Store forventninger? Straffer med avvisning? Forskjellsbehandling ?

Kanskje jeg er helt på tur når jeg nevner dette, men det jeg tenkte på er at vis alle barna i en familie sliter med noe, så se til foreldrene.

Kanskje du finner grunnen til dine problemer der, i såfall noe å ta opp i behandling.

Anonymous poster hash: 0858c...8aa

[Gjest]

Det første jeg tenker på når du skriver om din søster og bror , er at her har du, vis det du sier stemmer, kanskje tre søsken med en eller annen usunn møte å være på.

Da tenker jeg hva for noen foreldre har du hatt?

Kalde? Store forventninger? Straffer med avvisning? Forskjellsbehandling ?

Kanskje jeg er helt på tur når jeg nevner dette, men det jeg tenkte på er at vis alle barna i en familie sliter med noe, så se til foreldrene.

Kanskje du finner grunnen til dine problemer der, i såfall noe å ta opp i behandling.

Anonymous poster hash: 0858c...8aa

i utgangspunktet hatt en svært god barndom , vil ikke skylde på foreldrene. De har alltid ønsket det beste for oss. Oppvekst m mye kjærlighet og varme- og selvfølgelig forventninger. Episoder hvor du tenker i voksen alder du kunne fått mer support el bedre råd. Dessuten en del konflikter mellom slekt , de brøt kontakt med mye slekt . Tror og min mor har en form for sosial angst, muligens paranoia. Da jeg fant meg kjæreste oste hun av skepsis, gjett om han kom til å forlate meg ... Var trolig normalt med tabuer rundt pubertet på 80 tallet..Min bror mener mor er svært kontrollerende , samtidig vet vi begge hun helst vil leve gjennom oss og vil oss svært vel. Satt mye på fanget og vi leste mye. Far er en sukserik bedriftsleder svært godt likt overalt - tjente mye penger..Var vår helt i oppveksten , leken og skjemte oss bort med gaver og cafebesøk når han hadde tid. Ville gi oss alt han ikke fikk.. I ungdommen sa han sårende ting til meg, kanskje skuffet. Når jeg strøk to ganger på en eksamen sa mor slutt , far sa fortsatt. Jeg fortsatte, inderlig glad for det i dag. Men hvem har ikke et litt ambivalent forhold til sine foreldre. Tror de har gitt oss det beste ut fra sine muligheter, forutsetninger og tidsånden. Endret 27. august 2014 av En namnlaus