Nav & sykelighet..

[ISW]

jeg er klar over st jeg er litt repitativ, er så fortvilet. Ingen skjønner hvorfor kan det virke som , og innleggene burde jeg spart forumet for- ja. Vet ikke hvilken retning jeg skal se! Stoler visst kun på meg selv og min legebror sier jo også at dette er tull ( den diagnostikk jeg har fått). ..,,,,,,, Min teori er at psykolog ikke liker meg , ca som mange andre. Min fastlege var lengre relativt forståelsesfull og sa jeg ikke skulle skamme meg. Jeg drar hjem og leser om skam og det treffer . Jeg skammer meg over meg selv og hvordan jeg ikke mestrer livet. . Jeg er så sår om dagen at jeg kan knekke sammen og begynne å gråte av en skarp kommentar fra barna mine. Hvilken mamma et det? Fortjener sikkert pepper for min passivitet og hvordan jeg bruker dagene mest på å tenke på meg og min egen lidelse. Et utakknemlig beist- ja. ..,,, Fikk i dag brev om at fastlegen skal slutte , jeg har vært redd han - men noen få øyeblikk følt meg sett. Derfor trist. Kjenner meg på bar bakke og ribbet hva angår støtte, men det er jo visstnok min skyld. Bare slutt å svar meg så vil jeg slutte å skrive . Tilbringer for mye tid på dr online i ren desperasjon:(

 

Men alt dette skyldes jo sykdommen depresjon som du har!

 

Dette ville jeg gjort:

 

1. Finn deg en lege som KAN behandle depresjon (da snakker jeg om skikkelig medikamentell behandling kombinert med korte perioder av samtaleterapi).

 

2. Når depresjonen letter, få psykologen til å vurdere om du har PF.

 

Hvorfor kan du ikke bare gjøre dette?

[frosken]

Min sykepleier søster ( med hissig temperament) ga meg nettopp inn .. Finnes ulike grader og jeg krisemaximerer og lager drama av at noen vil hjelpe meg å sette navn på udefinerte plager. Hun sa det var da vel samme om det er angst el pf, jeg synes ikke det.. Men det er vel meg det er noe feil med da:/ jeg betviler ikke det finnes mange flotte mennesket m eupf, får så dårlig samvittighet når folk forstår min klagesang som at jeg rakker ned på deres sykdom.

Bra at din søster også påpeker dette - og bra at du forsøker å ta til deg tilbakemeldingene om hva du gjør med andre når du skriver om pf på en så spottende og unyansert måte som du har gjort i sommer.

[Gjest]

Bra at din søster også påpeker dette - og bra at du forsøker å ta til deg tilbakemeldingene om hva du gjør med andre når du skriver om pf på en så spottende og unyansert måte som du har gjort i sommer.

Jeg har ALDRI påstått at jeg har disse oppfatningene, mine utalelser basert på omtale av f eks borderline / paranoide på nett. Slår meg fullstendig ut og får meg til å føle meg grusom ( vet jeg ikke er slem , antisosial el hensynsløs , impulsiv el skylder på andre )... Så sier dere jeg synes andre er grusomme/ spotter dem. Ja- det treffer kanskje de som er lykkelig uvitende , så det et jo selvfølgelig leit. At visse sykdommer er forbundet med alvorlig grad av stigma synes jeg ikke skal underkommuniseres. At jeg har gjort dette unyansert kan hende og fokusert på ytterpunktene kanskje. Likevel er det da vel et et faktum at personlighetsrelaterte plager er forbundet med antipati hos mange. Karakteravik oa . . . Det er visst umulig å bli forstått- jeg har forsøkt iherdig . Jeg. føler meg feildiagnostisert og det spiller en avgjørende rolle for meg å renvaske meg fra dette. Endret 27. august 2014 av En namnlaus

[frosken]

Jeg har ALDRI påstått at jeg har disse oppfatningene, mine utalelser basert på omtale av f eks borderline / paranoide på nett. Slår meg fullstendig ut og får meg til å føle meg grusom ( vet jeg ikke er slem , antisosial el hensynsløs , impulsiv el skylder på andre )... Så sier dere jeg synes andre er grusomme/ spotter dem. Ja- det treffer kanskje de som er lykkelig uvitende , så det et jo selvfølgelig leit. At visse sykdommer er forbundet med alvorlig grad av stigma synes jeg ikke skal underkommuniseres. At jeg har gjort dette unyansert kan hende og fokusert på ytterpunktene kanskje. Likevel er det da vel et et faktum at personlighetsrelaterte plager er forbundet med antipati hos mange. Karakteravik oa . . . Det er visst umulig å bli forstått- jeg har forsøkt iherdig . Jeg. føler meg feildiagnostisert og det spiller en avgjørende rolle for meg å renvaske meg fra dette.

Du skriver hele tiden at du ikke blir forstått. Jeg vet ikke egentlig om det stemmer at vi ikke forstår deg; jeg tror det du oppfatter som manglende forståelse i like stor grad handler om uenighet eller ulike vurderinger av det som foregår mellom deg og andre.

[Gjest]

Du skriver hele tiden at du ikke blir forstått. Jeg vet ikke egentlig om det stemmer at vi ikke forstår deg; jeg tror det du oppfatter som manglende forståelse i like stor grad handler om uenighet eller ulike vurderinger av det som foregår mellom deg og andre.

Du mener jeg ikke er i stand til å se at andre kan ha ulike vurderinger ? Synes ikke dette kjennetegner meg til vanlig , det her handlet om sjela mi og verdiene mine .. Og kanskje en ulovlig , ikke tolerert angst.. Gjør vondt .

[AnonymBruker]

Jeg har ALDRI påstått at jeg har disse oppfatningene, mine utalelser basert på omtale av f eks borderline / paranoide på nett. Slår meg fullstendig ut og får meg til å føle meg grusom ( vet jeg ikke er slem , antisosial el hensynsløs , impulsiv el skylder på andre )... Så sier dere jeg synes andre er grusomme/ spotter dem. Ja- det treffer kanskje de som er lykkelig uvitende , så det et jo selvfølgelig leit. At visse sykdommer er forbundet med alvorlig grad av stigma synes jeg ikke skal underkommuniseres. At jeg har gjort dette unyansert kan hende og fokusert på ytterpunktene kanskje. Likevel er det da vel et et faktum at personlighetsrelaterte plager er forbundet med antipati hos mange. Karakteravik oa . . . Det er visst umulig å bli forstått- jeg har forsøkt iherdig . Jeg. føler meg feildiagnostisert og det spiller en avgjørende rolle for meg å renvaske meg fra dette.

 

Jeg vil bare dele en erfaring som knytter seg til akkurat det du skriver om. Jeg gikk også inn i en svært dårlig periode for en liten stund siden.

Som deg opplevde jeg det svært stigmatiserende å få hjelp av psykolog. Hos psykologen la jeg ut om hvor svak jeg var som ikke klarte dette selv fordi jeg egentlig burde være ganske ressurssterk, hvor udugelig jeg var og hvordan jeg ikke fortjente å få noe hjelp. Psykologen var ellers veldig snill og støttende, men i en time spurte han meg om jeg var klar over at andre kunne bli støtt av mine uttalelser. Jeg svarte som deg at jeg snakker kun utifra meg selv, og at jeg absolutt ikke syntes at andre ikke hadde rett på hjelp eller at andre har noen skyld i sine lidelser. Da spurte han om hva som var så spesielt med meg som gjorde at akkurat jeg hadde så mye skyld og ikke fortjente hjelp. Dette er kanskje det jeg har tenkt mest på av det som ble sagt i terapien.

 

Det vi sier om oss selv kan også såre andre mennesker, selv om det ikke er ment slik. Hvis jeg uttrykker meg om mitt syn på noe andre har, er det naturlig at andre tolker det i forhold til seg selv. For meg har denne tankegangen hjulpet veldig  

Stigma er vel forresten noe som skapes av at det opprettholdes, og for å bryte det ned behøves det mange gode mennesker som står frem og tør å vise at det ikke er noe å frykte. 

Anonymous poster hash: b032d...9e8

[Gjest]

Jeg vil bare dele en erfaring som knytter seg til akkurat det du skriver om. Jeg gikk også inn i en svært dårlig periode for en liten stund siden.

Som deg opplevde jeg det svært stigmatiserende å få hjelp av psykolog. Hos psykologen la jeg ut om hvor svak jeg var som ikke klarte dette selv fordi jeg egentlig burde være ganske ressurssterk, hvor udugelig jeg var og hvordan jeg ikke fortjente å få noe hjelp. Psykologen var ellers veldig snill og støttende, men i en time spurte han meg om jeg var klar over at andre kunne bli støtt av mine uttalelser. Jeg svarte som deg at jeg snakker kun utifra meg selv, og at jeg absolutt ikke syntes at andre ikke hadde rett på hjelp eller at andre har noen skyld i sine lidelser. Da spurte han om hva som var så spesielt med meg som gjorde at akkurat jeg hadde så mye skyld og ikke fortjente hjelp. Dette er kanskje det jeg har tenkt mest på av det som ble sagt i terapien.

Det vi sier om oss selv kan også såre andre mennesker, selv om det ikke er ment slik. Hvis jeg uttrykker meg om mitt syn på noe andre har, er det naturlig at andre tolker det i forhold til seg selv. For meg har denne tankegangen hjulpet veldig

Stigma er vel forresten noe som skapes av at det opprettholdes, og for å bryte det ned behøves det mange gode mennesker som står frem og tør å vise at det ikke er noe å frykte.

Anonymous poster hash: b032d...9e8

Ditt svar gjør inntrykk på meg ( gråter nesten) og er godt skrevet. Det blir litt sånn, jeg burde klart dette selv:( En ting er hva folk konkret sier en annen ting er hva du oppfatter og føler ( reelt eller ikke )- psykisk lidelse ingen " snakkis" i min familie. Noe du helst skal late som du ikke har eller skyve under teppe. Bortsett fra min søster , hun er åpen for at det kan være mange " feil" med meg- da kommer piggene mine ut. Jeg får en følelse av at psykolog synes jeg er et karakteravik m dårlige egenskaper, ikke et sammensatt menneske som sliter og kjemper . Synes ikke hun gir meg trygghet og forklaring. Endret 27. august 2014 av En namnlaus

[frosken]

Du mener jeg ikke er i stand til å se at andre kan ha ulike vurderinger ? Synes ikke dette kjennetegner meg til vanlig , det her handlet om sjela mi og verdiene mine .. Og kanskje en ulovlig , ikke tolerert angst.. Gjør vondt .

Det var ikke helt det jeg mente å uttrykke. Mer noe om at når du sier vi ikke forstår deg, så tror jeg du blander sammen "forståelse" (som selvfølgelig i seg selv er et uklart begrep) og det at vi til tross for at vi kan forstå eller legge merke til din fortvilelse, sier oss uenig i mye av det du uttrykker f.eks. om diagnoser og psykologen.

 

NHD pleide før å spørre folk om hva som skulle til for at de følte seg forstått. Når jeg leser det du skriver, så synes jeg det virker som om du mener at du ikke blir forstått når vi sier oss uenige i ting du sier eller valg du gjør.

[frosken]

Ditt svar gjør inntrykk på meg ( gråter nesten) og er godt skrevet. Det blir litt sånn, jeg burde klart dette selv:( En ting er hva folk konkret sier en annen ting er hva du oppfatter og føler ( reelt eller ikke )- psykisk lidelse ingen " snakkis" i min familie. Noe du helst skal late som du ikke har eller skyve under teppe. Bortsett fra min søster , hun er åpen for at det kan være mange " feil" med meg- da kommer piggene mine ut. Jeg får en følelse av at psykolog synes jeg er et karakteravik m dårlige egenskaper, ikke et sammensatt menneske som sliter og kjemper . Synes ikke hun gir meg trygghet og forklaring.

 

Du har noen tanker og følelser knyttet til hva du tror din psykolog tenker og mener. Hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å ta mer eierskap til at dette er _dine_ tolkninger. Jeg er usikker på om en annen kan "gi deg trygghet" når du er en voksen kvinne. Andre kan nok bidra til at du føler deg tryggere, men mye av utryggheten din bunner jo i at du tolker andre på en lite adekvat måte, så du har mer å vinne på å jobbe med dine egne tolkninger enn å være opptatt av at psykologen bør endre seg.

[AnonymBruker]

Ditt svar gjør inntrykk på meg ( gråter nesten) og er godt skrevet. Det blir litt sånn, jeg burde klart dette selv:( En ting er hva folk konkret sier en annen ting er hva du oppfatter og føler ( reelt eller ikke )- psykisk lidelse ingen " snakkis" i min familie. Noe du helst skal late som du ikke har eller skyve under teppe. Bortsett fra min søster , hun er åpen for at det kan være mange " feil" med meg- da kommer piggene mine ut. Jeg får en følelse av at psykolog synes jeg er et karakteravik m dårlige egenskaper, ikke et sammensatt menneske som sliter og kjemper . Synes ikke hun gir meg trygghet og forklaring.

 

Jeg mente ikke gjøre deg trist, men jeg ville at du skulle vite at du ikke er alene om å tenke slike tanker, og at det er håp for å komme deg videre.

 

Jeg synes fremdeles det er kjempevanskelig å innse at av og til har alle og enhver behov for hjelp. Og det inkluderer deg og meg. Vi er hverken bedre eller verre enn andre mennesker, vi er i samme gruppe. Jeg synes fremdeles den perioden er svært vanskelig å tenke mye på, det var så vondt. Jeg har heller aldri ment noe dårlig om noen andre som behøver hjelp, men jeg kan på en måte forstå at noen oppfattet det slik når jeg sa at jeg selv burde kunne klare meg selv.

 

Jeg har også tenkt en del på en annen ting psykologen sa til meg som også har påvirket meg mye. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke fortjener hjelp, at jeg er en verkebyll for alle som er nærme meg. Jeg har selv tenkt at dette sikkert bunner i noen slags dårlig selvtillit, angst eller noe slikt. Men da jeg sa til psykologen at jeg trodde at han helst ikke ville ha noe med meg å gjøre, at jeg trodde han mente jeg var slem som tok opp andres plasser hos ham og lignende, spurte han om jeg hadde så dårlig tro på ham som menneske. Jeg har alltid tenkt at jeg bare tenker meg selv ned med slike tanker, men det jeg faktisk tenker er jo at psykologen er et så dårlig menneske at han tenker at jeg er søppel og en verkebyll. Jeg har aldri tenkt på det slik før, at jeg ikke har troen på andre mennesker. Jeg vet ikke om det er slik med deg, men for meg har det å tenke på at når jeg snakker om meg selv på denne måten og knytter det til andre mennesker, så kan noen oppfatte det som sårende.

 

Huff, begynner nesten å gråte selv her, det er tungt å være menneske noen ganger. Jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at får bedre hjelp, og at du kommer deg videre. Jeg kjenner selv til fortvilelsen av å stå fast i en sump myr man ikke kommer ut av. Det unner jeg ingen å oppleve, og jeg håper du klarer å komme deg løs og videre.

Anonymous poster hash: b032d...9e8

[Gjest]

Er det ikke også psykologs oppgave å hjelpe meg til å føle meg trygg på at egne tankerekker kan spille meg noen puss. ?Synes hun kun definerer meg med alt det gir meg av frykt og fortvilelse og forsvar. . . Nå kommer du kanskje til å si, fokuser på deg og dine tolkninger , ikke psykologen. Hva er hennes ansvar , få meg til å innse plager hun, men ikke jeg mener, at finnes. Jeg aner ikke om jeg er blind i all min motstand , men synes jeg har blitt møtt på en måte som forsterker min tristhet og følelse av fortapelse. Klarer ikke tro at det kan være riktig. Lurer på om jeg er redd for å bli forstått og , sannheten er liksom ikke til å bære . Tror jeg har vært litt kjepphøy innimellom all gråtingen. Er nok en raring.. Redd for å leve..

[Gjest]

Jeg mente ikke gjøre deg trist, men jeg ville at du skulle vite at du ikke er alene om å tenke slike tanker, og at det er håp for å komme deg videre.

Jeg synes fremdeles det er kjempevanskelig å innse at av og til har alle og enhver behov for hjelp. Og det inkluderer deg og meg. Vi er hverken bedre eller verre enn andre mennesker, vi er i samme gruppe. Jeg synes fremdeles den perioden er svært vanskelig å tenke mye på, det var så vondt. Jeg har heller aldri ment noe dårlig om noen andre som behøver hjelp, men jeg kan på en måte forstå at noen oppfattet det slik når jeg sa at jeg selv burde kunne klare meg selv.

Jeg har også tenkt en del på en annen ting psykologen sa til meg som også har påvirket meg mye. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke fortjener hjelp, at jeg er en verkebyll for alle som er nærme meg. Jeg har selv tenkt at dette sikkert bunner i noen slags dårlig selvtillit, angst eller noe slikt. Men da jeg sa til psykologen at jeg trodde at han helst ikke ville ha noe med meg å gjøre, at jeg trodde han mente jeg var slem som tok opp andres plasser hos ham og lignende, spurte han om jeg hadde så dårlig tro på ham som menneske. Jeg har alltid tenkt at jeg bare tenker meg selv ned med slike tanker, men det jeg faktisk tenker er jo at psykologen er et så dårlig menneske at han tenker at jeg er søppel og en verkebyll. Jeg har aldri tenkt på det slik før, at jeg ikke har troen på andre mennesker. Jeg vet ikke om det er slik med deg, men for meg har det å tenke på at når jeg snakker om meg selv på denne måten og knytter det til andre mennesker, så kan noen oppfatte det som sårende.

Huff, begynner nesten å gråte selv her, det er tungt å være menneske noen ganger. Jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at får bedre hjelp, og at du kommer deg videre. Jeg kjenner selv til fortvilelsen av å stå fast i en sump myr man ikke kommer ut av. Det unner jeg ingen å oppleve, og jeg håper du klarer å komme deg løs og videre.

Anonymous poster hash: b032d...9e8

høres ut som din osykolog har gjort deg trygg på at han vil deg vel, jeg har mest kjent kulde fra min. Aner ikke om det er mitt eget forvridde bilde av virkeligheten eller om hun helst vil bli kvitt meg. Lest journal og føler meg lite sett. Klarer ikke tro hun vil være til hjelp med de angrep hun kommer med . Du har stått i terapiprosessen , beundringsverdig. Godt for deg at psykolog satte ord på de temaer som hindret dere i å komme videre- tipper det har betydd en del ( sammen med din mottakelighet) for at du er der du er nå. Klarer å se håp.

[AnonymBruker]

høres ut som din osykolog har gjort deg trygg på at han vil deg vel, jeg har mest kjent kulde fra min. Aner ikke om det er mitt eget forvridde bilde av virkeligheten eller om hun helst vil bli kvitt meg. Lest journal og føler meg lite sett. Klarer ikke tro hun vil være til hjelp med de angrep hun kommer med . Du har stått i terapiprosessen , beundringsverdig. Godt for deg at psykolog satte ord på de temaer som hindret dere i å komme videre- tipper det har betydd en del ( sammen med din mottakelighet) for at du er der du er nå. Klarer å se håp.

 

Takk for fine ord Jeg var i terapi en kort periode, og syntes som deg hvis jeg har forstått deg riktig, at det var ekstremt tungt, og det satt meg mye ut. Akkurat mens jeg var der hjalp det svært lite, jeg var i dårlig stand, klarte å ta til meg svært lite, men på en eller annen måte må noe av det ha sunket litt inn uansett. Jeg er bedre i dag, men har mye igjen før jeg er helt tilbake for fullt. Har imidlertid beveget meg noen centimeter ut av gjørma, og det gjør veldig godt.

 

Jeg møtte bare tre behandlere mens jeg var der, så jeg vet jeg uttaler meg på spinkelt grunnlag, men tror du ikke de aller fleste som jobber som behandlere har et ønske om å hjelpe? Jeg har forstått det slik at hun er ganske nyutdannet? Kan det ikke hende at det er hennes nervøsitet som gjør at du oppfatter henne som kald og at hun angriper og hører lite? Jeg vet i alle fall at når jeg gjør noe nytt kan jeg nok oppfattes som kald, men det er fordi jeg er fryktelig nervøs. Det er bare en tanke, men tror og håper at det ikke finnes så mange kalde og kyniske behandlere. Jeg vet det er lett å si til andre, syntes også min behandler var skummel når jeg var i terapi, og hvis han da i tillegg hadde opptrådt på en måte jeg syntes var kald og angripende, vet jeg at jeg også hadde blitt fryktelig engstelig og hatt vanskelig for å tenke slik.

 

Bra at du ser håp

Anonymous poster hash: b032d...9e8

[Gjest]

Ikke noe å takke for. Gledelig å høre du er på veg opp:). Min psykolog ikke kynisk , mer litt usikker og slik jeg ser det rask i sine betraktninger. Journal full av unøyaktigheter.Blitt så trist av måten hun møter meg .. Lite varme og forsøk på overbevisning om at hun vil meg vel. Vet ikke om jeg er konstruert for terapi.. Kanskje for hudløs og mer el mindre paranoid innstilt - særlig mht diagnostikk. Det er selvsagt også en side av saken.

[Gjest]

Du har noen tanker og følelser knyttet til hva du tror din psykolog tenker og mener. Hvis jeg var deg, så ville jeg forsøkt å ta mer eierskap til at dette er _dine_ tolkninger. Jeg er usikker på om en annen kan "gi deg trygghet" når du er en voksen kvinne. Andre kan nok bidra til at du føler deg tryggere, men mye av utryggheten din bunner jo i at du tolker andre på en lite adekvat måte, så du har mer å vinne på å jobbe med dine egne tolkninger enn å være opptatt av at psykologen bør endre seg.

Det er sikkert sant, føler meg bare på en knivsegg.

[AnonymBruker]

Ikke noe å takke for. Gledelig å høre du er på veg opp:). Min psykolog ikke kynisk , mer litt usikker og slik jeg ser det rask i sine betraktninger. Journal full av unøyaktigheter.Blitt så trist av måten hun møter meg .. Lite varme og forsøk på overbevisning om at hun vil meg vel. Vet ikke om jeg er konstruert for terapi.. Kanskje for hudløs og mer el mindre paranoid innstilt - særlig mht diagnostikk. Det er selvsagt også en side av saken.

 

Veldig trist å høre at du blir trist av måten du blir møtt på. Nå vet jeg ikke hva som er vanlig, men noen behandlere går vel bare ut fra at du vet at de vil deg vel. Når man har en slik jobb, er det kanskje vanskelig å se at det er noen som ikke føler at de vil en vel kanskje? De jobber jo hele dagen med å hjelpe andre, slik at for dem er det kanskje av og til lett å glemme å bruke tid på å overbevise pasientene om dette? Dette gjelder kanskje særlig for de pasientene som ikke har særlig erfaring med psykiatri og som egentlig føler de bør greie ting selv. Har du sagt dette til din psykolog, uten å bruke bebreidende språk?

 

Er det en mulighet for at du kan se situasjonen fra hennes side, forsøke å sette seg inn i begrunnelsene for hennes valg. Det å være usikker er naturlig når man er ung tror jeg, det er vanskelig å være trygg i noe man har gjort i kort tid. Usikkerhet kan også føre med seg noe som oppleves som kulde. Kanskje også en følelse av mismot fordi man opplever at man ikke ser fremskritt av det arbeidet som gjøres og at man ikke føler seg god nok i jobben sin. Jeg vet ikke hva din psykolog tenker, men jeg tror det kan være mange forklaringer som ikke knytter seg til at hun ikke liker deg.

 

Dette med diagnoser vet jeg ikke så mye om, jeg har sett at du synes det er støtende å bli forklart på en slik måte. Jeg skjønner det er vanskelig å oppleve seg vurdert på en slik måte, men vurderingen skjer vel bare for at de skal vite hvilken behandling du skal få? Igjen så tenker jeg at jeg sikkert også hadde syntes at dette var belastende, men prøv å se på det som at de prøver å hjelpe. De er ikke dine fiender, de er bare vanlige mennesker som forsøker å hjelpe med de verktøyene de har til rådighet. 

Anonymous poster hash: b032d...9e8

[Gjest]

Veldig trist å høre at du blir trist av måten du blir møtt på. Nå vet jeg ikke hva som er vanlig, men noen behandlere går vel bare ut fra at du vet at de vil deg vel. Når man har en slik jobb, er det kanskje vanskelig å se at det er noen som ikke føler at de vil en vel kanskje? De jobber jo hele dagen med å hjelpe andre, slik at for dem er det kanskje av og til lett å glemme å bruke tid på å overbevise pasientene om dette? Dette gjelder kanskje særlig for de pasientene som ikke har særlig erfaring med psykiatri og som egentlig føler de bør greie ting selv. Har du sagt dette til din psykolog, uten å bruke bebreidende språk?

Er det en mulighet for at du kan se situasjonen fra hennes side, forsøke å sette seg inn i begrunnelsene for hennes valg. Det å være usikker er naturlig når man er ung tror jeg, det er vanskelig å være trygg i noe man har gjort i kort tid. Usikkerhet kan også føre med seg noe som oppleves som kulde. Kanskje også en følelse av mismot fordi man opplever at man ikke ser fremskritt av det arbeidet som gjøres og at man ikke føler seg god nok i jobben sin. Jeg vet ikke hva din psykolog tenker, men jeg tror det kan være mange forklaringer som ikke knytter seg til at hun ikke liker deg.

Dette med diagnoser vet jeg ikke så mye om, jeg har sett at du synes det er støtende å bli forklart på en slik måte. Jeg skjønner det er vanskelig å oppleve seg vurdert på en slik måte, men vurderingen skjer vel bare for at de skal vite hvilken behandling du skal få? Igjen så tenker jeg at jeg sikkert også hadde syntes at dette var belastende, men prøv å se på det som at de prøver å hjelpe. De er ikke dine fiender, de er bare vanlige mennesker som forsøker å hjelpe med de verktøyene de har til rådighet.

Anonymous poster hash: b032d...9e8

Jeg mener å ha prøvd å ha takhøyde for dette , jeg har virkelig forsøkt å stå " oppi det " med henne, men blir så frustrert. Jeg ble amper i forbindelse m diagnostikk eller gjort mitt beste for å svelge en person jeg fikk et ganske så labert forhold til fra første stund. Ung , søt - helt sikkert intelligent - men slik jeg føler det unyansert og rett frem- lite opptatt av kontekst & situasjon.Er flau over at det ikke gikk .. Dps går vel god for henne og hennes yrkesutøvelse siden de har ansatt henne.. Jeg skal få skifte behandler, de har nok diskutert sin fæle pasient .. Vet ikke om jeg orker å vise meg det igjen , får vondt i magen og begynner å svette bare tanken. Ja, nå var jeg defansiv - de har ingen grunn til å være mine fiender- selv om jeg sikkert synes jeg er rimelig vanskelig og håpløs " bare" fordi jeg er redd diagnoser.

[AnonymBruker]

Jeg mener å ha prøvd å ha takhøyde for dette , jeg har virkelig forsøkt å stå " oppi det " med henne, men blir så frustrert. Jeg ble amper i forbindelse m diagnostikk eller gjort mitt beste for å svelge en person jeg fikk et ganske så labert forhold til fra første stund. Ung , søt - helt sikkert intelligent - men slik jeg føler det unyansert og rett frem- lite opptatt av kontekst & situasjon.Er flau over at det ikke gikk .. Dps går vel god for henne og hennes yrkesutøvelse siden de har ansatt henne.. Jeg skal få skifte behandler, de har nok diskutert sin fæle pasient .. Vet ikke om jeg orker å vise meg det igjen , får vondt i magen og begynner å svette bare tanken. Ja, nå var jeg defansiv - de har ingen grunn til å være mine fiender- selv om jeg sikkert synes jeg er rimelig vanskelig og håpløs " bare" fordi jeg er redd diagnoser.

 

Det å få vondt i magen, og grue seg fælt til å gå på DPS synes jeg ikke du skal forstå slik at du ikke skal gå. Jeg tror vi er mange som har trodd at vi skal besvime av skam når vi må gå inn dørene på DPS og snakke med menneskene som er der. I ettertid kan man bli ganske stolt over at man klarte å gjennomføre og gå, selv om det også var det eneste man klarte der og da. Og selv om mye som sies ikke virker hjelpende der og da, kan det være det etter hvert.

 

Jeg synes du virker ganske ambivalent i hvordan det gikk hos denne psykologen. På den ene siden mener du at hun er unyansert, usikker, kald, kommer med angrep osv., men så skriver du jo også at du blir flau over at det ikke gikk og dermed tar også du på deg et visst ansvar for situasjonen som har oppstått. Det må være en vanskelig situasjon å stå i.

 

Jeg skjønner at du virkelig har prøvd å forstå henne, men jeg tror fremdeles at det kan være nyttig generelt sett å tenke litt mer på hva som ligger bak andres atferd. Hvis de er kalde mot deg, kan det hende at de har hatt en vanskelig dag, er slitne, er litt dårlige, er usikre osv. Jeg har i alle fall merket på meg selv at dette gjør at jeg ikke blir så mye sint eller sur på personer. Jeg vet av erfaring at det er utrolig vanskelig, men gevinsten har i hvert fall for meg vært ganske stor. 

 

Og tenk uansett hvem du får som ny behandler, så er de helt vanlige mennesker med en spesiell utdannelse, som gjør feil akkurat som alle andre, men som hjelper med de verktøyene utdannelsen og den videre erfaringen har gitt dem. Masse lykke til, håper du kommer deg videre

Anonymous poster hash: b032d...9e8

[Gjest]

Jeg er i ekstase! Skal ut i samfunnet igjen:) Fått jobb ( vikariat, riktignok litt overkvalifisert men med klatremuligheter). Er overveldet og skrekkslagen på en gang.. Tanken på mindre krav gjør meg dog trygg. Takk til alle som hat bedt meg svelge kameler i det siste. Tror ikke jeg hadde gjort den henvendelsen jeg gjor, som ga meg dette tilbudet om det ikke var for råd om å senke kravene til hva jeg skulle gjøre jobbmessig etter sykemelding. Heldigvis en stund ( en måned) å områ meg på også før jeg skal hoppe i det, kjennes både ut som en overvinnelse og et vågestykke. Nå lurer jeg på om jeg burde spise tabletter for å makte? Blitt redd meg selv:(

[AnonymBruker]

Gratulerer!! Oppretthold entusiasmen så går det nok bra. Hev hodet og nyt disse gode nyhetene. Hold fast ved det gode og ikke bare tenk for mye

Anonymous poster hash: b032d...9e8