psykiatri...

[AnonymBruker]

http://www.nrk.no/ytring/1.11897350

Anonymous poster hash: 932de...30b

[ISW]

Jeg sitter med en følelse av at dette i stor grad handler om EUPF. Spørsmålet er jo bare hva som skal gjøres med kronisk suicidale mennesker?

 

Du kan ikke låse inn og fotfølge et menneske (beskytte vedkommende 100% fra seg selv) i 40 år pga suicidalitet. Disse menneskene må til syvende og sist forstå at ansvaret for sitt eget liv ligger hos dem selv. De må lære seg bedre mestringsstrategier enn utagering, selvskading og suicidalitet.

 

Jeg støtter fullt ut at disse menneskene skal få behandling for sin lidelse. Jeg er derimot ikke så sikker på langtidseffekten av stadige innleggelser, som vel vil føre til at personen mister ansvaret for seg selv, er den beste behandlingen.

 

Jeg tror at mennesker med forbigående suicidalitet (pga f.eks en akutt krise) i større grad får akutt hjelp.

Endret 27. august 2014 av issomethingwrong

[DoleMari]

Jeg sitter med en følelse av at dette i stor grad handler om EUPF. Spørsmålet er jo bare hva som skal gjøres med kronisk suicidale mennesker?

 

Du kan ikke låse inn og fotfølge et menneske (beskytte vedkommende 100% fra seg selv) i 40 år pga suicidalitet. Disse menneskene må til syvende og sist forstå at ansvaret for sitt eget liv ligger hos dem selv. De må lære seg bedre mestringsstrategier enn utagering, selvskading og suicidalitet.

 

Jeg støtter fullt ut at disse menneskene skal få behandling for sin lidelse. Jeg er derimot ikke så sikker på langtidseffekten av stadige innleggelser, som vel vil føre til at personen mister ansvaret for seg selv, er den beste behandlingen.

 

Jeg tror at mennesker med forbigående suicidalitet (pga f.eks en akutt krise) i større grad får akutt hjelp.

Jeg er ganske enig med deg. Er det andres ansvar om man velger å ta livet sitt?

Hvis det er et gjentagende problem får man vel sperre dem inne for livstid da?

[ISW]

Jeg er ganske enig med deg. Er det andres ansvar om man velger å ta livet sitt?

Hvis det er et gjentagende problem får man vel sperre dem inne for livstid da?

 

Jeg underslår ikke det faktum at disse menneskene har det grusomt vondt. De fortjener å få god behandling for sin lidelse.

 

Men de må lære seg at destruktiv adferd ikke er noen god løsning. Det lærer man neppe ved å stadig være beskyttet mot seg selv. Hensiktsmessige mestringsstrategier må være noe som ikke innebærer destruktivitet.

 

Nå snakker jeg om kronisk suicidalitet, ikke (enkelt-)tilfeller hvor man har en enormt dyp depresjon, har kriser hvor man har mistet alt man eier, osv. Da må det primære målet være å hjelpe vedkommende gjennom krisen.

[DoleMari]

Ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg tenker også på dem med kroniske suicidaltanker som truer meg å ta livet sitt hver gang dem møter en motgang. Har skønt at dem finnes?

Da vil det jo aldri hjelpe dem å bli tatt inn gang på gang. Hvis dem ikke er "tilbakestående" mentalt og aldri kan lære seg andre måter å håndtere det på. Jeg vet jeg nok virker litt hard nå.

 

Dessuten tror jeg dem som virkelig vil ta livet sitt ikke ber om hjelp.

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg tenker også på dem med kroniske suicidaltanker som truer meg å ta livet sitt hver gang dem møter en motgang. Har skønt at dem finnes?

Da vil det jo aldri hjelpe dem å bli tatt inn gang på gang. Hvis dem ikke er "tilbakestående" mentalt og aldri kan lære seg andre måter å håndtere det på. Jeg vet jeg nok virker litt hard nå.

 

Dessuten tror jeg dem som virkelig vil ta livet sitt ikke ber om hjelp.

Jeg hadde eupf i mange år pga en laang historie. Jeg nådde bunnen pga en god del traumer og tok overdoser mange ganger. Jeg fikk ofte innleggelser, også ifb med en sak jeg anmeldte. Men innleggelsene var korte. For å unngå for mange kriseinnleggelser, så fikk jeg tilbud om to uker hver sjette uke på dps. Det hjalp meg enormt. Etter ca to år var jeg nesten mer hjemme enn innlagt under oppholdene. Da var det enighet fra begges side at det var på tide å avslutte den avtalen. Nå klarer jeg meg med innleggelse en sjelden gang, og da over kun fem dager (har nå avtale om brukerstyrt).

Krisene har minket og jeg har ikke hatt kriseopphold på sykehuset på over to år nå.

Hadde jeg ikke fått den hjelpen jeg fikk i mange år, så ville jeg nok ikke levd i dag. Den gang føltes det likegyldig om jeg var død eller levende. I dag er jeg glad jeg fikk hjelp til å leve og at de ikke lot meg dø. Jeg slet med en konstant intens psykisk smerte og jeg var ikke ved meg selv pga det.

Sist jeg diskuterte eupf-diagnosen med behandleren min, så sa han at jeg ikke lenger oppfyller alle kriteriene. Jeg sliter ennå, men nå er det iallefall levelig.

Anonymous poster hash: bd039...955

[Gjest]

 

http://www.nrk.no/ytring/1.11897350

Anonymous poster hash: 932de...30b

 

Jeg er enig i mye av det som issom skriver i sitt første innlegg, men i artikkelen reagerte jeg spesielt på dette:

 

Vi skulle heller ikke gi denne pasientgruppen særlig oppmerksomhet under innleggelsen eller ha «terapeutiske» samtaler med dem. Vi kunne snakke om været eller andre trivielle ting, men ikke gå dypere inn i problematikken deres. Tankegangen var at de skulle kjede seg mest mulig under innleggelsen siden de da ville bli enklere å skrive ut, samtidig som de ikke kom til å ønske seg innlagt igjen.

Skulle lære ansvar

Vår oppgave var å sørge for at de ikke tok livet sitt mens de var innlagt. Hva de gjorde når de kom hjem var deres ansvar.

[Madelenemie]

 

http://www.nrk.no/ytring/1.11897350

Anonymous poster hash: 932de...30b

 

 

Hei!

 

Det er veldig trist lesning,

 

om en svært feilslått "hjelp" som blir , ikke-hjelp, for de som lider så fælt! :-(

 

Jeg leste artikkelen og fikk vondt inni meg, mennesker som strever så fælt, må bli møtt med romslighet og respekt, rammer er viktige, men tross alt...

ingen kunne fått meg fra å hjelpe et menneske i nød.

 

Det hadde ikke sjelen min klart.

 

Det er klart grenser og regler er viktige, men med engasjement og kjærlighet orker man mer enn om man bare trøtt er en sånn som går på jobb.

 

Jeg syns det fins en god og uproblematiske middelvei,

 

den tror jeg kan berge noen av de verdifulle som vi mister hvert år, i selvmord, eller som lever i sin dype sorg og sitt umøtte behov for å bli sett.

 

Jeg er ikke akkurat kjent for å være en sånn klemme-type-omsorgsperson, men jeg bryr meg veldig, og når menneskers smerte blir synlig for meg, kjenner jeg plikten og engasjementet som det å være medmenneske rommer.

 

[DoleMari]

Jeg hadde eupf i mange år pga en laang historie. Jeg nådde bunnen pga en god del traumer og tok overdoser mange ganger. Jeg fikk ofte innleggelser, også ifb med en sak jeg anmeldte. Men innleggelsene var korte. For å unngå for mange kriseinnleggelser, så fikk jeg tilbud om to uker hver sjette uke på dps. Det hjalp meg enormt. Etter ca to år var jeg nesten mer hjemme enn innlagt under oppholdene. Da var det enighet fra begges side at det var på tide å avslutte den avtalen. Nå klarer jeg meg med innleggelse en sjelden gang, og da over kun fem dager (har nå avtale om brukerstyrt).

Krisene har minket og jeg har ikke hatt kriseopphold på sykehuset på over to år nå.

Hadde jeg ikke fått den hjelpen jeg fikk i mange år, så ville jeg nok ikke levd i dag. Den gang føltes det likegyldig om jeg var død eller levende. I dag er jeg glad jeg fikk hjelp til å leve og at de ikke lot meg dø. Jeg slet med en konstant intens psykisk smerte og jeg var ikke ved meg selv pga det.

Sist jeg diskuterte eupf-diagnosen med behandleren min, så sa han at jeg ikke lenger oppfyller alle kriteriene. Jeg sliter ennå, men nå er det iallefall levelig.

Anonymous poster hash: bd039...955

Bra gjort! Det er beintøft å stå i sånn smerte. Jeg har også opplevd stor smerte, men har klart å karrre meg på beina og etter ca et par måneder hver gang har jeg kommet til meg selv igjen. Dette har skjedd ved store belastninger og vonde ting.

 

Så bra du fikk rett hjelp og du har sikkert jobbet hard med deg selv!

[Madelenemie]

Jeg sitter med en følelse av at dette i stor grad handler om EUPF. Spørsmålet er jo bare hva som skal gjøres med kronisk suicidale mennesker?

 

Du kan ikke låse inn og fotfølge et menneske (beskytte vedkommende 100% fra seg selv) i 40 år pga suicidalitet. Disse menneskene må til syvende og sist forstå at ansvaret for sitt eget liv ligger hos dem selv. De må lære seg bedre mestringsstrategier enn utagering, selvskading og suicidalitet.

 

Jeg støtter fullt ut at disse menneskene skal få behandling for sin lidelse. Jeg er derimot ikke så sikker på langtidseffekten av stadige innleggelser, som vel vil føre til at personen mister ansvaret for seg selv, er den beste behandlingen.

 

Jeg tror at mennesker med forbigående suicidalitet (pga f.eks en akutt krise) i større grad får akutt hjelp.

Hei!

 

Jeg er ikke sikker på den saken der....

 

faktisk lurer jeg på om de som ikke er blitt sett og møtt som barn, har mye å ta igjen som voksne?

Jeg vet ikke, men det er stadig et spørsmål som dukker opp.

 

Tror fordi jeg fikk en venn som drev med selvskading, jeg ble da svært fortvilt, kunne ikke gjøre noe, prøvde, men så forstod plutselig menneske selv, at det var en dum ting.

 

 

Det jeg gjorde var å stille opp i den grad jeg kunne, har jo studier jobb og egen familie, men ja jeg brukte en god del fritid, av plikt, medfølelse, egenfortvilelse, redsel og feks tok fri for å dra på sykebesøk. Det verste da var ikke at jeg måtte jobbe inn/ og ekstra, men sitte der med sorgen og fortvilelsen og se at jeg ikke kunne stoppe eller forhindre.

 

Det forandret meg på mange måter.

 

Jeg kom nære et annet menneskes fortvilelse og måte å løse det på.

 

Jeg kom helt inn til min egen hjelpesløshet.

 

Jeg møtte mitt eget systems begrensning, jeg kunne ikke gjøre/ eller hjelpe:-(

Måtte bare i sorg og fortvilelse være der når alt skled ut for min venn.

 

Nå er vennen frisk:-) og borte.

 

Godt, jeg glad er frisk, det er komplisert å bli så venn med noen at man kjenner et så stort ansvar, men

dette menneske led veldig, og jeg er glad at ble møtt med mye omsorg i hjelpesystemet, selv om selvskader. Trengte omsorgen, og kanskje fikk den det hele etter mange år til å snu.

[AnonymBruker]

Bra gjort! Det er beintøft å stå i sånn smerte. Jeg har også opplevd stor smerte, men har klart å karrre meg på beina og etter ca et par måneder hver gang har jeg kommet til meg selv igjen. Dette har skjedd ved store belastninger og vonde ting.

 

Så bra du fikk rett hjelp og du har sikkert jobbet hard med deg selv!

Takk for det høres ut som du har gjort en knallhard jobb selv!

Det kan være stor forskjell på selvskadere. Sikkert vanskelig for de i hjelpeapparatet å vurdere hvem som skal få innleggelse. Jeg har fått enormt god hjelp av behandler. Men nå blir hn kanskje sykemeldt over lengre tid. Det er litt sånn at jeg kanskje må "klare meg selv" heretter. Skummelt!

Anonymous poster hash: bd039...955

[DoleMari]

Hei!

 

Jeg er ikke sikker på den saken der....

 

faktisk lurer jeg på om de som ikke er blitt sett og møtt som barn, har mye å ta igjen som voksne?

Jeg vet ikke, men det er stadig et spørsmål som dukker opp.

 

Tror fordi jeg fikk en venn som drev med selvskading, jeg ble da svært fortvilt, kunne ikke gjøre noe, prøvde, men så forstod plutselig menneske selv, at det var en dum ting.

 

 

Det jeg gjorde var å stille opp i den grad jeg kunne, har jo studier jobb og egen familie, men ja jeg brukte en god del fritid, av plikt, medfølelse, egenfortvilelse, redsel og feks tok fri for å dra på sykebesøk. Det verste da var ikke at jeg måtte jobbe inn/ og ekstra, men sitte der med sorgen og fortvilelsen og se at jeg ikke kunne stoppe eller forhindre.

 

Det forandret meg på mange måter.

 

Jeg kom nære et annet menneskes fortvilelse og måte å løse det på.

 

Jeg kom helt inn til min egen hjelpesløshet.

 

Jeg møtte mitt eget systems begrensning, jeg kunne ikke gjøre/ eller hjelpe:-(

Måtte bare i sorg og fortvilelse være der når alt skled ut for min venn.

 

Nå er vennen frisk:-) og borte.

 

Godt, jeg glad er frisk, det er komplisert å bli så venn med noen at man kjenner et så stort ansvar, men

dette menneske led veldig, og jeg er glad at ble møtt med mye omsorg i hjelpesystemet, selv om selvskader. Trengte omsorgen, og kanskje fikk den det hele etter mange år til å snu.

Noen er en hard nøtt å knekke, og det nytter ikke uansett hvor mye man prøver. Da har man iallfall gjort det beste en kan. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

[DoleMari]

Takk for det høres ut som du har gjort en knallhard jobb selv!

Det kan være stor forskjell på selvskadere. Sikkert vanskelig for de i hjelpeapparatet å vurdere hvem som skal få innleggelse. Jeg har fått enormt god hjelp av behandler. Men nå blir hn kanskje sykemeldt over lengre tid. Det er litt sånn at jeg kanskje må "klare meg selv" heretter. Skummelt!

Anonymous poster hash: bd039...955

Ja, men du klarer det. Du kan bruke det du har lært av vedkommende og hjelpe det selv.

[Loft]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke og mene om dette. Jeg kjenner en som har vært tvangsinnlagt og fotfulgt i over ti år i strekk. Hver gang jeg snakker med han får jeg følelsen av at situasjonen bare blir verre og verre. Jeg kan ikke fatte at det kan være en holdbar situasjon på noen måte.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mye av det som issom skriver i sitt første innlegg, men i artikkelen reagerte jeg spesielt på dette:

 

Vi skulle heller ikke gi denne pasientgruppen særlig oppmerksomhet under innleggelsen eller ha «terapeutiske» samtaler med dem. Vi kunne snakke om været eller andre trivielle ting, men ikke gå dypere inn i problematikken deres. Tankegangen var at de skulle kjede seg mest mulig under innleggelsen siden de da ville bli enklere å skrive ut, samtidig som de ikke kom til å ønske seg innlagt igjen.

Skulle lære ansvar

Vår oppgave var å sørge for at de ikke tok livet sitt mens de var innlagt. Hva de gjorde når de kom hjem var deres ansvar.

Har ikke lest hele artikkelen, men dette høres veldig kynisk ut! Hadde de vært sånn mot meg, så hadde jeg vel tatt kvelden før eller senere. Mange med slike problemer sliter nettopp fordi de aldri har blitt sett! Da blir de ikke gitt noen sjanse

Er det ikke bedre å ha en åpen samtale med pasienten om hvorfor de kun får korte innleggelser? Det må da følges en viss faglig standard.

Nei, huff, noen har bare ikke forstått det.

Anonymous poster hash: bd039...955

[Madelenemie]

Noen er en hard nøtt å knekke, og det nytter ikke uansett hvor mye man prøver. Da har man iallfall gjort det beste en kan. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Hei!

 

Ja og ok.

 

Men selv de harde nøttene må vi ta godt vare på.

 

Kanksje de ikke klarer ta godt vare på seg selv, da må vi rundt gjøre vårt beste.

 

Ingen ber de med hjerte og kar sykdom ta ansvar for sin helse, feks de med høyt kollesterol spiser piller og lite hjelp blir nektet dem, tross overvekt og destruktiv lisvstil i forhold til deres sykdom, det er akkurat like ulogisk som annen sykdom.

 

De syke klarer svært ofte ikke selv å ta ansvar, enten de har overvekt og hjerte og karsykdom eller psykisk sykdom, jeg mener det skal side og likestilles langt mer.

 

Skal de som truer med selvmord pga av indre smerte ikke få hjelp, så skal heller ikke de med overvekt og ikke-ansvar for egen helse automatisk regne med å få hjelp, når de stadig trenger oppfølging, medisiner, innleggelser, operasjoner og dyre spesialisthelsetjenester.

 

Jeg vil imidlertid forbi alt det, så forbi at man kan tilby god helsejelp til alle!

 

men hjerte og kollesterol og aldersdiabetes-syke skal ikke få mer og bedre oppfølging enn de som strever mye mer, de psykisk syke, da tenker jeg på de med indre smerteproblematikk.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Ja og ok.

 

Men selv de harde nøttene må vi ta godt vare på.

 

Kanksje de ikke klarer ta godt vare på seg selv, da må vi rundt gjøre vårt beste.

 

Ingen ber de med hjerte og kar sykdom ta ansvar for sin helse, feks de med høyt kollesterol spiser piller og lite hjelp blir nektet dem, tross overvekt og destruktiv lisvstil i forhold til deres sykdom, det er akkurat like ulogisk som annen sykdom.

 

De syke klarer svært ofte ikke selv å ta ansvar, enten de har overvekt og hjerte og karsykdom eller psykisk sykdom, jeg mener det skal side og likestilles langt mer.

 

Skal de som truer med selvmord pga av indre smerte ikke få hjelp, så skal heller ikke de med overvekt og ikke-ansvar for egen helse automatisk regne med å få hjelp, når de stadig trenger oppfølging, medisiner, innleggelser, operasjoner og dyre spesialisthelsetjenester.

 

Jeg vil imidlertid forbi alt det, så forbi at man kan tilby god helsejelp til alle!

 

men hjerte og kollesterol og aldersdiabetes-syke skal ikke få mer og bedre oppfølging enn de som strever mye mer, de psykisk syke, da tenker jeg på de med indre smerteproblematikk.

Veldig klokt skrevet, MM.

Anonymous poster hash: bd039...955

[AnonymBruker]

Veldig klokt skrevet, MM.

 

Signerer den. Lurer på hva NHD har å si til dette...

Anonymous poster hash: f7afb...dd7

[AnonymBruker]

Signerer den. Lurer på hva NHD har å si til dette... Anonymous poster hash: f7afb...dd7

Det lurer jeg også på..

Anonymous poster hash: bd039...955

[larimar]

Problemet er at de med EUPF/de som selvskader blir behandlet på samme måte alle sammen. Vi er forskjellige individer, det som fungerer for en person fungerer kanskje ikke for en annen.

 

Det er vondt å få høre at "selvskadere har ikke godt av x". Når en lege omtaler deg som en selvskader, og kun en selvskader. De sier ikke navnet ditt, de sier bare "selvskader".

 

Det er vondt når min poliklinisk behandler som har kjent meg over lang tid, min familie og nærmeste, og meg selv mener jeg har godt av en ting, mens det blir totalt ignorert av folk som ikke kjenner meg engang, kun fordi jeg er selvskader.

 

Det gjør vondt å bli nedgradert fra et menneske til et symptom.