Nytt liv med medisiner

[Solemnity]

Jeg ser her, og mange andre steder, at medisiner innenfor psykiatrien omtales svært negativt. Spesielt i forhold til de med autisme, hvor det moderne fokuset ligger på tilrettelegging og det ofte snakkes som om medisiner er direkte skadelig.

 

Jeg ønsker å dele min erfaring. Det er nesten 2,5 år siden jeg begynte med en lav dose AD. Noen få dager inn merket jeg en tydelig forskjell. På grunn av autisme-diagnosen min har jeg hatt problemer med å ta medisinen hver dag, men det har de siste månedene kommet i orden med støtte. Jeg har vært igjennom to medisinbytter og fem dosejusteringer, men det har vært verdt det.

 

Før og etter medisiner er som natt og dag. Før jeg fikk medisiner slet jeg enormt med konsentrasjon, jeg hadde migreneanfall minst to ganger i uka, jeg var utrolig sliten til enhver tid og jeg fant det svært vanskelig å orientere meg i verden. Sosialt sett led alle nære forhold under autismen min og dystemien min, da jeg var innesluttet uten behov for menneskelig kontakt utover noen få minutter per dag. I svært mange sammenhenger var jeg stum, selv om jeg teknisk sett kan snakke.

 

I dag har jeg masse energi. Konsentrasjonen min er ti ganger bedre og jeg fungerer sosialt i korte perioder av gangen. Jeg klarer å fokusere på barna mine over lengre perioder og jeg har langt høyere tålegrense for de vanskelighetene som autisme bringer med seg. Jeg har aldri forstått at jeg hadde angst før, men nå som den er nærmest borte forstår jeg at det var hva det var. Migrene har jeg kun en gang per år og har ikke behov for medisiner.

 

Er jeg fremdeles autistisk? I veldig stor grad. Må jeg dra meg selv i gang noen ganger og blir jeg fremdeles sliten av "normale" belastninger? Ja! Men for 2,5 år siden ble livet levelig - og det blir bedre for hver dag som går. Jeg klarer å snakke når jeg ønsker det nå og jeg kan be om hjelp, stille spørsmål og nå ut til andre mennesker.

 

Jeg har ingen autistiske "meltdowns" lenger.

 

Jeg fikk første gang resept på AD når jeg var nitten år, men jeg hentet ikke medisinen. Det tok meg ti år å be om det igjen. Ti år som kunne vært hundre ganger mer produktive, glade og lette.

 

Jeg sier ikke at medisiner er riktig for alle autister, eller andre psykiatriske syke. Men det er viktig å huske på det langsiktige perspektiv når det kommer til både medisintype, -kombinasjon og -dosering. Optimal effekt kan ta tid, både på grunn av justeringer, det kognitive arbeidet du må gjøre i tillegg og typen medisiner.

[missmas]

Jeg orka ikke ta kveldsdosen med litium en liten periode fordi den gjør meg så tørst og nå er jeg helt ødelagt. Klarer snart ikke mer. men må bare holde ut og håpe det går over nå som jeg tar kveldsdosen igjen. 

[gråstein]

Jeg fikk første gang resept på AD når jeg var nitten år, men jeg hentet ikke medisinen. Det tok meg ti år å be om det igjen. Ti år som kunne vært hundre ganger mer produktive, glade og lette.

 

Bra for deg. Jeg har også brukt AD i ti år, dessverre med minimal effekt.

[missmas]

Bra for deg. Jeg har også brukt AD i ti år, dessverre med minimal effekt.

Åssen har du overlevd om du har hatt minimal effekt? Jeg hadde vært død om ikke medisinene hadde virket.

[gråstein]

Åssen har du overlevd om du har hatt minimal effekt? Jeg hadde vært død om ikke medisinene hadde virket.

Ren viljestyrke.

[Solemnity]

Jeg orka ikke ta kveldsdosen med litium en liten periode fordi den gjør meg så tørst og nå er jeg helt ødelagt. Klarer snart ikke mer. men må bare holde ut og håpe det går over nå som jeg tar kveldsdosen igjen. 

 

Synd at du blir så tørst, men fint fordelene er så store for deg.

[Solemnity]

Bra for deg. Jeg har også brukt AD i ti år, dessverre med minimal effekt.

 

Da er det på tide å se seg om etter andre løsninger.

[gråstein]

Da er det på tide å se seg om etter andre løsninger.

Finnes de?

[Solemnity]

Finnes de?

 

Ja, det finnes alltid en mengde alternative løsninger.

[gråstein]

Ja, det finnes alltid en mengde alternative løsninger.

Ikke vis en er avhengig av det offentlige helsesystemet.

Endret 30. august 2014 av gråstein

[Kalevaala]

Det er så fint å lese det du skriver, og jeg har mye av den samme erfaringen som deg.  Jeg er ikke  autistisk men har fra tenårene hatt perioder med nedstemthet. De siste årene forverret det seg gradvis med angst og vedvarende tunge tanker, og ble til en depresjon.

 

Legen min søkte meg inn til psykolog hos dps, og ga meg samtidig antidepressiva. Jeg var så syk at jeg ikke klarte å spise, eller å gå på jobb. Jeg har alltid jobbet 100% og aldri vært sykmeldt før. 

 

Psykologtimene var bra, men jeg føler at det som virkelig har hjulpet meg er AD.  Det tok tid før jeg fikk full effekt, men nå er livet mitt så bra som det ikke har vært på mange år.  Konsentrasjonen på jobben er på topp, jeg er ikke lenger redd for "alt mulig", og tvangstankene og bekymringene som skrudde seg fast i hodet, kan jeg nå vifte vekk første gang de dukker opp - og de kommer ikke tilbake. 

 

Jeg går ut av døren hver morgen og gleder meg over og livet, og gleder meg hver kveld til neste dag. Det er nesten ikke til å tro.

 

AD hjalp meg ca. fra den tredje uken - og jeg ble gradvis bedre og bedre. Allikevel tok det 4 - 5 måneder før jeg fikk full effekt og jeg følte meg robust.  Denne følelsen av styrke og glede har nå vedvart i flere måneder, og jeg er ikke lenger redd for å gå inn i mørketiden igjen.