Barn av psykisk syke

[stjernestøv]

Er det vanlig at barn av psykisk syke begynner å slite selv i ung alder/som unge nesten voksne?

 

Har en sønn som sliter nå og han vil ikke snakke med lege om det, han blir slapp og sliten etter skolen, og sliten av å være sosial. Tror det må være sosial angst? Har bestillt legetime nå for å se om det kan være han mangler noe, men kan det også være depresjon? Det er mye psykisk lidelse på begge sider av familien, legekontrordama anbefalte meg å ta kontakt med helsesøster. Uten hans tillatelse? Det er vanskelig å hjelpe når han ikke vil ha hjelp, er det flere her som har barn som har fått psykiske vansker som selv sliter psykisk? Det har jo med gener å gjøre også?

[AnonymBruker]

Er det vanlig at barn av psykisk syke begynner å slite selv i ung alder/som unge nesten voksne?

 

Har en sønn som sliter nå og han vil ikke snakke med lege om det, han blir slapp og sliten etter skolen, og sliten av å være sosial. Tror det må være sosial angst? Har bestillt legetime nå for å se om det kan være han mangler noe, men kan det også være depresjon? Det er mye psykisk lidelse på begge sider av familien, legekontrordama anbefalte meg å ta kontakt med helsesøster. Uten hans tillatelse? Det er vanskelig å hjelpe når han ikke vil ha hjelp, er det flere her som har barn som har fått psykiske vansker som selv sliter psykisk? Det har jo med gener å gjøre også?

 

Barnet mitt ble veldig påvirket av meg som mor. Så det har endel med miljø å gjøre også.

Når jeg går deprimert største delen av livet hans, er det klart han blir påvirket. Han tok på seg en omsorgsrolle han ikke skulle hatt, og han begynte vise store tegn på å være deprimert selv. Han var sliten på kveldene, men fikk ikke til å sove. Han ble etterhvert overlatt til barnevernet. Jeg klarte ikke mer- og syntes han fortjente et hjem som kunne ta vare på ham på en forsvarlig og bedre måte enn jeg klarte. Jeg er veldig glad for at de tok ham- jeg hadde en innleggelse som også skulle komme da. Nå er han ikke sånn i det hele tatt. Så arv er kanskje noe, men miljø har også mye å si.

 

Jeg tok kontakt med helsesøsteren på skolen hans og forklarte min situasjon og forklarte hva jeg så hos ham. Denne helsesøsteren pratet med ham hver uke, forklarte ham min situasjon på en god måte.

Han visste ikke at jeg hadde tatt kontakt i starten, men jeg og helsesøsteren forklarte det til ham etter han hadde hatt ett par samtaler.

Anonymous poster hash: 78ede...790

[AnonymBruker]

By the way - jeg har bipolar og syntes jeg så svingninger hos ham også

Anonymous poster hash: 78ede...790

[stjernestøv]

 

Barnet mitt ble veldig påvirket av meg som mor. Så det har endel med miljø å gjøre også.

Når jeg går deprimert største delen av livet hans, er det klart han blir påvirket. Han tok på seg en omsorgsrolle han ikke skulle hatt, og han begynte vise store tegn på å være deprimert selv. Han var sliten på kveldene, men fikk ikke til å sove. Han ble etterhvert overlatt til barnevernet. Jeg klarte ikke mer- og syntes han fortjente et hjem som kunne ta vare på ham på en forsvarlig og bedre måte enn jeg klarte. Jeg er veldig glad for at de tok ham- jeg hadde en innleggelse som også skulle komme da. Nå er han ikke sånn i det hele tatt. Så arv er kanskje noe, men miljø har også mye å si.

 

Jeg tok kontakt med helsesøsteren på skolen hans og forklarte min situasjon og forklarte hva jeg så hos ham. Denne helsesøsteren pratet med ham hver uke, forklarte ham min situasjon på en god måte.

Han visste ikke at jeg hadde tatt kontakt i starten, men jeg og helsesøsteren forklarte det til ham etter han hadde hatt ett par samtaler.

Anonymous poster hash: 78ede...790

 

Jo klart det har med miljø å gjøre også, men vi har alltid snakket mye sammen og barna har visst at det var ikke deres feil at jeg var syk. Han ble mye mobbet på barneskolen, så det har nok satt sine spor med tanke på skepsis til folk. Han har alltid følt seg trygg hjemme, jeg klarte å ta vare på mine barn selv om jeg var syk.

[AnonymBruker]

Var dere to som tok vare på barna? Jeg var alene.

 

Jeg pratet også masse med mitt barn, men det hjalp ikke på påvirkningene.

 

Men mobbing har nok endel å si på utvikling - de er ofte mer sårbare til å utvikle depresjoner enn andre vil jeg tro. Jeg ble mye mobbet på barne-/ungdomsskole og videregående. Var deprimert allerede som elleveåring.

 

Uansett - ta en liten prat med helsesøster. Kanskje det ikke er noe, men greit å få dem fulgt opp på skole også

Anonymous poster hash: 78ede...790

[stjernestøv]

 

Var dere to som tok vare på barna? Jeg var alene.

 

Jeg pratet også masse med mitt barn, men det hjalp ikke på påvirkningene.

 

Men mobbing har nok endel å si på utvikling - de er ofte mer sårbare til å utvikle depresjoner enn andre vil jeg tro. Jeg ble mye mobbet på barne-/ungdomsskole og videregående. Var deprimert allerede som elleveåring.

 

Uansett - ta en liten prat med helsesøster. Kanskje det ikke er noe, men greit å få dem fulgt opp på skole også

Anonymous poster hash: 78ede...790

 

Vi var to om det, faren var veldig flink å ta dem med på tur ut i naturen. Noe de likte godt, og sykkelturer. Mobbingen har nok noe å si ja, det setter sine spor det vet jeg...ble mobbet jeg også. Får ringe helsesøster i neste uke, kanskje hun kan ta en prat med han.