Innlagt

[florista]

Jeg er innlagt og vært det en stund nå. Angsten er ekstrem og setter en stopper for det aller meste. Kreftene mine er på bånn og redselen styrer hele hverdagen min. Hvert eneste menneske føles som en trussel, minnebilder herjer på innsiden av kroppen og hele henne strever med å holde et allerede skjørt håp oppe, på at det noen gang vil kunne bli bedre. 

 

Hun føler hun har kjempet så veldig hardt så veldig lenge nå. Hun klarer ikke å se løsninger og hvordan det hele kan ordne seg. Hva kan være annereldes nå enn det var for 1, 2 eller 5 år siden? Redselen sitter fortsatt som en klo i brystet.

 

Hun prøver å ta time for time, men det er ikke enkelt. Men hun puster og prøver å gjenta ved behov. Hun håper at én dag vil dette slippe. Hun forlanger ikke mye. bare et lite pusterom. Bare et lite avbrekk fra det vonde. 

 

Kanskje en dag - men det føles ikke at det er mulig slik det er nå. 

 

Men hun puster....

[frosken]

Godt å høre at du er innlagt, florista. Jeg tenkte på deg for noen dager siden og lurte på hvordan det gikk. Håper at du fortsatt klarer å la være å skade deg.

 

Det gjør inntrykk å høre om hvordan du sliter. Allikevel har jeg stor tro på at du etter hvert vil få det mye bedre. I ettertid så vil du sannsynligvis både lure på hvordan du kunne ha det så vondt og ikke helt huske når endringen kom. Endringer kommer noen ganger langsomt og gradvis, så de er ikke så lette å oppdage. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så optimistisk på dine vegne, sannsynligvis noe med hvor klar du er midt oppe i all smerten. Det er ikke alltid jeg er så optimistisk på andres vegne, men i forhold til deg er jeg det så avgjort.

 

Fortsett å puste.

[florista]

Tusen takk frosken. Det betyr mye å høre det, når jeg selv ikke helt klarer å se optimismen i alt det som foregår inni meg. 

 

Jeg skal fortsette å puste. Og fortsette å ta imot hjelp. Og kjempe med de krefter jeg har igjen, selv om det føles som null krefter, så er det alltid et reservelager et sted. 

 

Takk frosken. Jeg skal fortsette å puste. 

 

 

Godt å høre at du er innlagt, florista. Jeg tenkte på deg for noen dager siden og lurte på hvordan det gikk. Håper at du fortsatt klarer å la være å skade deg.

 

Det gjør inntrykk å høre om hvordan du sliter. Allikevel har jeg stor tro på at du etter hvert vil få det mye bedre. I ettertid så vil du sannsynligvis både lure på hvordan du kunne ha det så vondt og ikke helt huske når endringen kom. Endringer kommer noen ganger langsomt og gradvis, så de er ikke så lette å oppdage. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så optimistisk på dine vegne, sannsynligvis noe med hvor klar du er midt oppe i all smerten. Det er ikke alltid jeg er så optimistisk på andres vegne, men i forhold til deg er jeg det så avgjort.

 

Fortsett å puste.

[XbellaX]

Jeg er innlagt og vært det en stund nå. Angsten er ekstrem og setter en stopper for det aller meste. Kreftene mine er på bånn og redselen styrer hele hverdagen min. Hvert eneste menneske føles som en trussel, minnebilder herjer på innsiden av kroppen og hele henne strever med å holde et allerede skjørt håp oppe, på at det noen gang vil kunne bli bedre. 

 

Hun føler hun har kjempet så veldig hardt så veldig lenge nå. Hun klarer ikke å se løsninger og hvordan det hele kan ordne seg. Hva kan være annereldes nå enn det var for 1, 2 eller 5 år siden? Redselen sitter fortsatt som en klo i brystet.

 

Hun prøver å ta time for time, men det er ikke enkelt. Men hun puster og prøver å gjenta ved behov. Hun håper at én dag vil dette slippe. Hun forlanger ikke mye. bare et lite pusterom. Bare et lite avbrekk fra det vonde. 

 

Kanskje en dag - men det føles ikke at det er mulig slik det er nå. 

 

Men hun puster....

 

Det er godt å lese at du er innlagt, jeg håper du finner ro og får hjelp.

Du kommer deg gjennom det florista, hold deg fast.

[florista]

Jeg holder fast så godt jeg kan.

Tusen takk fine xbellax

[stjernestøv]

Jeg holder fast så godt jeg kan.

Tusen takk fine xbellax

Lykke til florista Synd at du må slite med alt dette.

[AnonymBruker]

Jeg er innlagt og vært det en stund nå. Angsten er ekstrem og setter en stopper for det aller meste. Kreftene mine er på bånn og redselen styrer hele hverdagen min. Hvert eneste menneske føles som en trussel, minnebilder herjer på innsiden av kroppen og hele henne strever med å holde et allerede skjørt håp oppe, på at det noen gang vil kunne bli bedre.

Hun føler hun har kjempet så veldig hardt så veldig lenge nå. Hun klarer ikke å se løsninger og hvordan det hele kan ordne seg. Hva kan være annereldes nå enn det var for 1, 2 eller 5 år siden? Redselen sitter fortsatt som en klo i brystet.

Hun prøver å ta time for time, men det er ikke enkelt. Men hun puster og prøver å gjenta ved behov. Hun håper at én dag vil dette slippe. Hun forlanger ikke mye. bare et lite pusterom. Bare et lite avbrekk fra det vonde.

Kanskje en dag - men det føles ikke at det er mulig slik det er nå.

Men hun puster....

Du puster Florista, du holder ut dette. En dag blir du bedre, selv om du ikke ser det selv nå. Du virker som et fint menneske, det er derfor vi bryr oss så mye om deg på dol. Håper at du finner trygghet. Er det ikke noe du kan finne trygghet i? Som å ha et pledd rundt deg og drikke te. Er det mulig at du kan tenke at når du sitter med et pledd på deg så er du trygg fra andre, vonde minner og at det er ingen som kan røre deg da. Jeg husker en jente som var utsatt for noe av det samme som deg men vi var for små til å forstå. Hun dukket opp ute når vi lekte men ble ikke med på leken selv. Hun sa noen setninger og så gikk hun stille derifra. Heldigvis varslet faren til venninnen min barnevernet. Hun ble tatt fra hjemmet. Jeg tenker av og til på denne jenten. Hvor ble hun av? Har hun det bra i dag? Jeg håper virkelig det. Klem fra meg.

Anonymous poster hash: 70931...39d

[florista]

Tusen takk for svar gode dere.

Jeg bruker allerede mye pledd og finner en viss trygghet i det. Uten føler jeg meg veldig utsatt. Men tusen takk for godt tips!

Jeg puster og prøver å tenke at en dag vil ikke det vonde hjemsøke meg mer. Jeg håper enda selv om det håpet er tynt.

Igjen, tusen takk.