Anstrengt forhold til mat; trenger råd.

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Jeg har hatt et litt anstrengt forhold til mat over en lengre periode. Det er noe med mat jeg rett og slett finner ekkelt. Det å sitte og se på andre stappe i seg mat er noe jeg bare ikke takler så bra og jeg blir som regel uvel av det. Jeg føler rett og slett at det å spise er en privatsak og klarer ikke spise offentlig. Nå spiser jeg aldri spesielt mye, og et eple + en yoghurt holder i massevis for meg i løpet av dagen. Etter jeg har spist blir jeg ganske uvel og føler meg egentlig ekkel. Andre spør meg ofte om jeg aldri blir sulten, hvis de ser jeg ikke spiser noe i løpet av dagen, men jeg føler aldri sult. Jeg har dermed aldri sett på dette som et veldig stort problem, selv om det selvsagt er det trist at jeg ikke kan kose meg på kafé og restaurant med venner. 

 

Nå har jeg lyst til å endre på dette synet mitt på mat og klare å spise normalt som andre kvinner på min alder, men jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det an. Jeg har prøvd flere ganger før, men har ikke lykkes enda. 

 

Jeg har vurdert å søke profesjonell hjelp, men har nå slått fra meg den tanken. For det første er det noe tabu/vanskelig å oppsøke hjelp når man studerer det jeg gjør og for det andre tviler jeg på at dette er noe problem de har tid til. Jeg vet jo at det er lange ventelister og dette er noe jeg vil takle selv. 

 

Derfor lurer jeg nå på om dere har noen gode råd til meg? Hvordan skal jeg klare å slutte å finne mat så ubehagelig? Det er jo livsnødvendig, så det er en ganske håpløs ting å ha et så anstrengt forhold til. 

Anonymous poster hash: b0333...379

[Bella Dotte]

Du kunne jo ta en studietur til et sultrammet land?

[Gjest Gargamel]

Hei. Du takler ikke dette selv i det hele tatt. Et eple og en yoghurt per dag er alt for lite til å holde seg frisk, eller i det hele tatt overleve over tid.

Det høres ut som du må ha profesjonell hjelp.

[Gjest gjesteleser]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser gjennom mange år. En av tingene som hjalp meg til å få et mer normalt forhold til mat var at jeg begynte å trene og sette meg inn i kosthold og matens betydning som drivstoff, rett og slett. Jo mer jeg lærte meg om kosthold og matens betydning for egen helse og egne prestasjoner jo lettere ble det å faktisk spise nok, ikke minst fordi jeg jo merket veldig fort på min fysiske og mentale helse hvor mye det hadde å si at jeg spiste riktig og spiste nok. Det var så mye som forandret seg i hvordan jeg hadde det, hvordan jeg følte meg, og hvordan jeg kunne møte utfordringer, at det for meg ble en viktig del av å innse at jeg ikke kunne gå tilbake. Humøret ble mer stabilt, jeg var ikke så snarsint lenger. Følte meg mye sterkere rett og slett, mer robust, etterhvert som jeg ble sterkere også fysisk.

 

En annen ting som også hjalp var å begynne å sette pris på hvordan ting smaker og lukter. Den runde gode smaken av en kopp kakao når det blåser ute, den friske fuktigheten i et illrødt lite eple, den friske skarpheten i ingefær, sødmen i en god tomatsaus. Etterhvert har det blitt virkelig moro å lage mat, jeg koser meg med å lage mat fra bunnen og servere sunn mat til de jeg er glad i. Selv om jeg har et stykke å gå ennå, jeg lager mye mat jeg ikke spiser selv og har en god del begrensinger på hva jeg tillater meg å spise.

 

Jeg vil nok anbefale at du svelger kamelen og ber om hjelp med dette, så du kan bli kvitt den skamfølelsen som kommer med uvelheten når du spiser. Det er så mye som er lettere å se når noen andre ser på det sammen med deg, vi mennesker er fantastisk gode på å bare tråkke videre uten å egentlig se hvor vi går.

 

Noen tankeøvelser du kan gjøre deg om du har lyst å utfordre deg selv litt:

Hvorfor føler du deg ekkel når du har spist? Hva er så ekkelt med å spise sammen med andre? Om du hadde delt en bolle med en venninne på kafe, hva ville vært så ille med det? Hva kan skje om du spiser en salat med venner i lunsjen? Hva tror du vennene dine ville tenkt om deg om de så deg spise?