Enig i dette?

[stjernestøv]

http://buzzit.no/6-ting-du-aldri-skal-si-til-noen-med-depresjon

[mussa]

http://buzzit.no/6-ting-du-aldri-skal-si-til-noen-med-depresjon

 

Vel, jeg er for så vidt enig. Noen ganger synes jeg bare det er litt mye fokus på hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk kan bidra med. I verste fall kan det være folk lar være å gjøre noe i frykt for å gjøre noe feil.

[stjernestøv]

Vel, jeg er for så vidt enig. Noen ganger synes jeg bare det er litt mye fokus på hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk kan bidra med. I verste fall kan det være folk lar være å gjøre noe i frykt for å gjøre noe feil.

Ja du har et poeng der.

[Health Freak]

Tror det er mer personavhengig enn som så... mange kvinner vil ha forståelse, mens mange menn faktisk setter pris på en mer røff, men kameratslig tone. Mange liker også galgenhumor, det gjelder begge kjønn tror jeg.

 

Det er ikke bra om pårørende eller "de rundt" føler de må gå rundt på eggeskall! Jeg er sikker på at det forsterker depresjonen hos den syke.

 

Tror det beste er å bare oppføre seg helt vanlig jeg. Med "vanlig" mener jeg at den deprimerte skal være likeverdig og behandles på samme måte som de andre. Tror det kan bidra til at man får et bedre selvbilde.

[AnonymBruker]

Deprimerte mennesker bør lære seg å forstå at folk er forskjellige, og at de ikke kan forvente å bli spesialt behandlet. Jeg leste også et sted hvordan man skulle forholde seg til mennesker som fikk kreft, der var rådet å ikke si til den syke at de bare kunne ringe hvis det var noe, men at man i stede skulle komme på døren deres med nybakte boller, og ferdig middag. Det kan jo fort bli litt vel mye mat på døra. Jeg har også troa på at man skal oppføre seg som før. Det er ikke lett for de pårørende å vite hva man skal gjøre til en hver tid. Det at man støtter den syke på sin måte er vel det viktigste.

Anonymous poster hash: 8a320...4be

[AnonymBruker]

Vel, jeg er for så vidt enig. Noen ganger synes jeg bare det er litt mye fokus på hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk kan bidra med. I verste fall kan det være folk lar være å gjøre noe i frykt for å gjøre noe feil.

 

Veldig enig. Alle disse punktene er "feller" det er lett å gå i dersom man ikke vet hva man skal si eller gjøre, selv om man bare mener det godt. Jeg vil heller ha informasjon om hva som er bra å si og gjøre enn hva man ikke skal si. 

Anonymous poster hash: 0b1f8...6aa

[Gondor]

Mange gode poeng i denne tråden.

 

Jeg har utallige depresjoner bak meg og har enten vært helt taus om det eller vært sint og skreket til folk rundt meg. (Uff, bare å tenke på det gjør meg syk). Jeg tror jeg hadde hatt behov for noen som kunne ha lyttet og ikke gitt meg en haug med mer eller mindre gode råd. Men vi mennesker er så ymse. Det som fungerer for den ene, fungerer ikke nødvendigvis for den andre. Å være pårørende er ingen enkel sak. Og for den syke er det ikke likegyldig hvem som står foran en.

 

Med enkelte mennesker har man bedre vibber med enn for andre. Sånn er det for den deprimerte også. Så det er vel like viktig hvilke mennesker den deprimerte omgir seg med som hva som blir sagt.

 

Jeg vet ikke om jeg er så god samtalepartner for en som er deprimert. Jeg blir så berørt at jeg knapt klarer å åpne munnen.