Fra sambo til særbo

[AnonymBruker]

Hei,

 

Er du særboer med mine og dine?

 

Jeg og min samboer har vært sammen i ca 2 år. Jeg har 2 barn på fulltid, dvs ingen samvær med far, og han har 1 barn og er i samme situasjon.

 

Vi kastet oss i det og flyttet sammen allerede etter 5 mnd, grunnet lang avstand mellom oss. Vi tenkte vel som så at dette kom til å gå enkelt og greit, men skal jammen si det har sine utfordringer på mange plan. Barna er forressten 6,8 og 11 år.

 

Hovedfokuset disse årene har vært å bruke tid på å venne oss til en ny familiesituasjon og alt dette medfører. Vi har valgt å bortprioritere oss som par. Dette igjen har ført til at vi har sklidd i fra hverandre.

Utfordringer med dine og mine gjør ikke situasjonen enklere når vi ikke har den grunnmuren vi burde hatt når vi valgte å flytte sammen.

 

Vi har blitt enige om at vi skal forsøke å ta oss mere tid til hverandre og benytte oss av barnefri, for å bare være kjærester.

 

Dessverre er det slik at jeg vet at han savner "hjem", tilbake til sine hjemtrakter, hvor han bodde da vi møttes. Dettegjør at jeg føler at jeg står på veldig usikker grunn. Jeg merker daglig på at kjemien ikke er tilstede, selv om vi klarer å hente den fram til tider. Utfordringer som kunne vært enkle, blir automatisk så vanskelige fordi man hele tiden føler seg utrygg og utsatt.

 

Tar meg selv i at jeg "dagdrømmer" ofte om å kunne bo alene med mine barn, og kjenner større behov for alenetid og kvalitetstid med mine egne.

 

Er det noen her som har vært i samme eller tilsvarende situasjon og som ønsker å dele sin historie med meg så hadde det blitt satt stor pris på

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1792b...3d2

 

Anonymous poster hash: 1792b...3d2

[Kalevaala]

Ja, jeg er særboer og det fungerer veldig bra.  Vi gjorde det slik for å spare både barna og oss for potensielle konflikter og vansker som følger med en ny familiekonstellasjon.  Det var et riktig valg den gangen for noen år siden, og oppleves fortsatt som helt riktig nå som flere av barna er blitt tenåringer og krever mer plass både fysisk og mentalt. 

 

Dette er forøvrig et tema som er oppe her fra tid til annen, og her er noen linker:

 

Noen som har vært særboere? (2005)

 

Særboerskap (2010)

 

Flytte eller ikke flytte (2011)

 

Tema særboer (2011)

 

Trenger råd sjalu sønn (2013)

[AnonymBruker]

Takk for svar og linker.

Jeg kan dessverre ikke finne noen her hvor er i noe av samme situasjon.

 

Noen som har gått fra samboerskap til særbo?

Anonymous poster hash: 1792b...3d2

[morsan]

Jeg har ikke gjort det selv, men vet om to par der dette har skjedd. Jeg har ikke så veldig innsikt i hvordan ting har vært. Men det ene paret splittet opp en tid etter at de ble særboere. Det andre paret flytter sammen igjen nå som barna har blitt store.

[Nicklusheletida]

 

Hei,

 

Er du særboer med mine og dine?

 

Jeg og min samboer har vært sammen i ca 2 år. Jeg har 2 barn på fulltid, dvs ingen samvær med far, og han har 1 barn og er i samme situasjon.

 

Vi kastet oss i det og flyttet sammen allerede etter 5 mnd, grunnet lang avstand mellom oss. Vi tenkte vel som så at dette kom til å gå enkelt og greit, men skal jammen si det har sine utfordringer på mange plan. Barna er forressten 6,8 og 11 år.

 

Hovedfokuset disse årene har vært å bruke tid på å venne oss til en ny familiesituasjon og alt dette medfører. Vi har valgt å bortprioritere oss som par. Dette igjen har ført til at vi har sklidd i fra hverandre.

Utfordringer med dine og mine gjør ikke situasjonen enklere når vi ikke har den grunnmuren vi burde hatt når vi valgte å flytte sammen.

 

Vi har blitt enige om at vi skal forsøke å ta oss mere tid til hverandre og benytte oss av barnefri, for å bare være kjærester.

 

Dessverre er det slik at jeg vet at han savner "hjem", tilbake til sine hjemtrakter, hvor han bodde da vi møttes. Dettegjør at jeg føler at jeg står på veldig usikker grunn. Jeg merker daglig på at kjemien ikke er tilstede, selv om vi klarer å hente den fram til tider. Utfordringer som kunne vært enkle, blir automatisk så vanskelige fordi man hele tiden føler seg utrygg og utsatt.

 

Tar meg selv i at jeg "dagdrømmer" ofte om å kunne bo alene med mine barn, og kjenner større behov for alenetid og kvalitetstid med mine egne.

 

Er det noen her som har vært i samme eller tilsvarende situasjon og som ønsker å dele sin historie med meg så hadde det blitt satt stor pris på

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1792b...3d2

 

Anonymous poster hash: 1792b...3d2

 

Vi har vært sammen i 10 måneder og det å flytte sammen har vi ikke snakket sammen om en gang. Det har bare vært slik : " Hvis vi kanskje flytter sammen en gang i fremtiden " . Jeg tror vi tenker likt og det er at dette i så fall er noe som skal skje langt inn i fremtiden. Ja, så vi kommer til å være særboere lenge. Han har en sønn på snart 19 og jeg har en attpåklatt på 13. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å flytte sammen med han før sønnen er ute av redet og med gutter kan jo det ta litt tid. Han har en hyggelig sønn, men jeg vil ikke presse på den yngste nye søsken. Sannsynligvis kommer vi til å være samboere i flere år. Jeg trives med det.

 

Å flytte sammen etter 5 måneder, synes jeg høres litt vilt ut. Jeg flyttet sammen med x-en etter kort tid, men jeg gjør ikke samme tabben nå. Jeg skal være 110 % sikker. Skal kjenne han veldig godt .

Men vi er sammen stort sett hver helg. Annenhver helg bor jeg hos han og de andre helgene er vi også sammen en del, men da sover vi ikke sammen. Vi treffes midt i uka også. Tar en kaffe etter jobb f.eks.

 

Nå er vi i den heldige situasjon at vi bor nært hverandre, men det er også et bevisst valg. Ønsker ingen kjæreste som bor i en annen by. Sikkert enkelt for meg å si som bor i Oslo. Skjønner at det kan være litt vanskeligere for de som bor i mer grisgrente strøk, hvor markedet ikke er stort 

[morsan]

Å flytte sammen etter 5 måneder, synes jeg høres litt vilt ut. Jeg flyttet sammen med x-en etter kort tid, men jeg gjør ikke samme tabben nå. Jeg skal være 110 % sikker. Skal kjenne han veldig godt .

Jeg flytter sammen med min eks etter 8 mnd, og vi utsatte samboerskapet pga eksamener, så det kunne vært tidligere. Men jeg angrer ikke det - det var annerledes da. Vi var unge, barnløse, begge var studenter og jeg måtte ikke selge noe eller flytte fra et nabolag der jeg hadde slått røtter. Jeg bare sa opp hybelen min med ordinær oppsigelsesfrist. Og hele flyttelasset mitt fikk plass i bilen til svigerfar.

Men hvis dette skulle bli en aktuell problemstilling nå er jo situasjonen veldig annerledes. Jeg har hjemmeboende tenåring, bor i et område jeg har bodd i lenge og som både sønn og jeg er knyttet til, jeg eier mitt eget osv. Og jeg kan ihvertfall ikke se for meg at jeg skal bli stemor for yngre barn.. Sikkert lett å si når en ikke er forelsket.

Men poenget mitt er at jeg er helt enig i at det er for tidlig å flytte sammen etter fem mnd når man har barn og at særboskap høres riktig og fint ut når man nå engang er i den livssituasjonen man er i, men at dette kan være noe helt annet når man ikke har barn å tenke på.

[AnonymBruker]

Men poenget mitt er at jeg er helt enig i at det er for tidlig å flytte sammen etter fem mnd når man har barn og at særboskap høres riktig og fint ut når man nå engang er i den livssituasjonen man er i, men at dette kan være noe helt annet når man ikke har barn å tenke på.

Veldig enig i dette. Vi ble sammen etter en måned i samme klasse da vi bodde på internat. Bodde jo nesten sammen fra dag 1, selv om det i teorien var gutteetasje og jenteetasje. Året etter bodde vi i kollektiv og så ble vi samboere ;-)

 

Sånn sett fra et voksent øye nå, så hadde det sikkert vært lurt om vi begge hadde bodd en stund alene før vi ble sammen, for å være trygge på oss selv før vi ble mer eller mindre samboere. Men det tenker en ikke på når en er 20 år og dødsforelska!

 

Har en barn fra før, er det nok lurt å la forhold ta god tid før en bestemmer seg for å flytte sammen. Slik trådstarter har det, så høres det lurt ut å bli særboere, slik at barna kjenner seg helt trygge på at mor/far hører sammen med dem, og at de voksne kan finne ut om forholdet er så sterkt at det holder i en særboerperiode på kanskje en del år, og ikke bare er blitt en vane som de egentlig ikke trives med.

Anonymous poster hash: 8229a...0e4

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill

 

Sånn sett utifra situasjonen nå, burde vi absolutt ha ventet før vi valgte å flytte sammen.

Vi kunne ha brukt mer tid på å bli kjent og bygge opp et sterkere forhold, før samboskap burde vært et tema.

 

Kjenner at jeg er engstelig for å bryte opp, selge hus og starte på nytt som særbo, men mulig det er en vinn vinn situasjon. Ved å bli særbo slipper vi å hver dag føle på tingene som ikke fungerer mellom dine og mine og føle seg utilstrekkelig rundt det, men heller kunne velge hverandre når behovet er der.

Ender det derimot opp med at man etter å ha flyttet fra hverandre ser at dette ikke fungerer, er også overgangen enklere for alles del.

 

Overhodet ingen enkel avgjørelse å ta når man engang er blitt samboere og alt det medfører

Anonymous poster hash: 1792b...3d2

[AnonymBruker]

Det viktigte er å ha hensyn til barna.-

Anonymous poster hash: ffc49...337