barneangst?

[AnonymBruker]

Har en datter på 6 år, som egentlig alltid har vært litt forsiktig og redd av seg, men ikke hele tiden. Hun kan være like "vill" som andre barn og leke når hun føler seg trygg, men hun liker ikke å komme rett inn i leken, eller hvis det er mange barn, eller barn hun ikke kjenner så godt. Da blir hun stille og det tar en stund før hun blir varm i trøya, ofte må en voksen hjelpe henne inn i leken.

I dag observerte jeg igjen dette, hun skulle besøke en venninne, 

men der var der alt to andre jenter - som var litt høylytte. Jeg så hun trakk seg tilbake og ble stille og trist, begynte å gråte. Jeg spurte hva det var, men det var ingenting. Jeg måtte liksom hale det ut av henne. Hun fikk sitte litt i fanget mitt mens vi snakket... Jeg spurte om det var pga hun ikke visste om de andre jentene og at de bråkte litt? jo, det var visst det... 
Jeg måtte sitte der en god stund før hun ble trygg nok til at jeg kunne gå.

 

Dette må vel være en angstlidelse? Noe vi kan gjøre? 

Se det an eller søke hjelp? 
Før var hun mørkeredd og ville ikke være alene på rommet, men nå kan vi godt slå av lyset. Men det er litt til og fra. Av og til vil hun vi skal være til hun har sovnet... 

 

Anonymous poster hash: aa283...8aa

[Solemnity]

Hvis dette er det "groveste" i forhold til angst, så synes jeg ikke det er ekstremt i noen retning. Hun er nok bare introvert.

[Gjest]

Er hun vant til å omgås andre barn i grupper , f. Eks i barnehage ? Hva sier de Evt der om dette? Får hun innpass i leken? Kanskje trenger hun bare litt tid og ønsker å se hva som skjer før hun begir seg inn i nye sosiale settinger. Hva gjorde de andre barna når hun kom? Har hun god lekeevne når hun først er gang ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke se at du beskriver en angstlidelse.

 

Jeg mener du beskriver et forsiktig, noe engstelig og tandert barn. Disponert for angst - ja.

 

Har du/dere noen måter hvor dere målrettet, men svært forsiktig kan herde henne og gjøre henne litt tøffere?

[AnonymBruker]

Hun har vært med på idrettsskole og danseskole, litt for å prøve slike ting og øve seg i sosiale settinger. Går på skole og sfo nå og barnehage før det, og det er jeg glad for, med tanke på å få trent seg sosialt, og hun er også heldig å ha kommet i klasse med flere av sine venner. Jeg pleier å avtale med andre mødre om at hun besøker de eller omvendt, av og til har vi hatt 2-3 jenter her på en gang, og da har det gått helt greit. Da har hun vært "vill" fra starten, verre er det når hun kommer inn i et selskap der de allerede er mange, eller sånn som i dag, hun ventet bare 2 venninner - men så var en 3. der som hun ikke visste skulle være der, og hun var litt høylytt, og da ble det litt mye for henne: jeg mistenker henne å være høysensitiv og, 

det husker jeg at jeg og var. Var for lyder... 
Jeg har også sagt at hun er en forsiktig type, det sier de på sfo og... men jeg vet at mannen min har angst og jeg har det - men sjeldent.... så prøver liksom å passe på om det skulle være noe. Grunnen til at jeg ikke har søkt hjelp, er at hun stort sett har det bra og jeg ser at hun leker fint med de andre. Hun trenger bare litt mer tid for å bli varm i trøya som jeg sier. 
Ellers prøver jeg å gi henne tips til ting å prate om, leke med osv, og er jeg med henne, snakker jeg med de andre barna og oppmuntrer de til lek... og det funker det. Men ser jo at hun er mye mer forsiktig enn de andre. Vil ikke akkurat kalle henne sjenert, heller forsiktig. Selv var jeg ekstremt blyg da jeg var liten, nærmest sosial angst. Sånn er ikke hun, hun kan være ganske "vilter" når hun er blant kjente. 

Anonymous poster hash: aa283...8aa

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bra!

Fortsett å utfordre henne gradvis og forsiktig. Oppmuntre til å utforske og gradvis bli litt tøffere. Ikke for raskt, men sakte, gradvis og med en plan.

Dette vil gå bra :-)