Depresjon eller bare sliten?

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg syns ting er vanskelig om dagen, jeg går hjemme med barn og har hatt noen fysiske plager i det siste. De siste par ukene har jeg også følt meg tyngre til sinns. Har tidligere hatt noe angst og la oss si "melankolske perioder" før, men dette er nytt for meg

Er usikker på om det kan være noe psykisk sykdom eller om jeg bare er sliten?

 

Scorer forskjellig på diverse depresjonstester funnet på nett (langt fra alt passer for meg, så jeg har ikke alle symptomer).

 

Har skrevet ned noen punkter om hvordan jeg har det:

- Svak uro/smerte/angst i kroppen som sitter i lenge, noen ganger hele dagen og kvelden. Kjenner det i mage og hals.

- Tenker ikke så mange triste tanker eller negativt om meg selv (men har nok gjort det tidligere), føler meg bare nedtrykt, sløret og livet føles litt monotomt. Føler meg litt utenfor meg selv, føles litt som jeg har et filter jeg har lyst til å fjerne.

- Føler meg "tung i maska".

- Skammer meg over hvordan jeg har det, vil ikke at andre skal se det. Men prøver å ikke isolere meg.

- Blir rastløs av å være hjemme, men tungt å være ute også.

- Kan se glede i flere i ting, men føler likevel en slags dysterhet gjennom det meste av dagen.

- Føler livet er verdt og leve, men ser mørkt på fremtiden, dog glimt av optimisme.

 

- Føler meg på en måte fanget i min tilværelse, men vil ikke ut av den heller.

- Føler meg lys til sinns (normal) om morgenen.

- Lite overskudd og trett. Sover som normalt, tror jeg.

- Mindre temperament - gidder ikke/ klarer ikke å hisse meg opp mer.

 

- Føler stor kjærlighet til mine nærmeste, men allikevel mindre interesse/ork for vennskapelig kontakt. Dessuten pleide jeg å ringe/skrive til min mor flere ganger i uken, nå gidder jeg ikke det.

- Gjør huslige oppgaver uten å anstrenge meg veldig, men har ikke overskudd til det lille ekstra som jeg hadde før. Gjør bare det mest nødvendige.


- Tenker mye på om jeg har en depresjon og er redd for at det skal bli værre.


Kvinne, 30.

Anonymous poster hash: 5e06f...553

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[Gjest]

For meg virker det som at du holder på å utvike en depresjon, eller at du har en mild depresjon som holder på og blir verre...

Håper du får svar fra nhd!

[ISW]

Hvis du "bare" er sliten, så er det gjerne en identifiserbar årsak til slitenheten, eventuelt at det har vært "veldig mange små ting" som i sum gjør deg sliten. Har du opplevd noen slike ting i livet ditt den senere tiden? Du skriver at du har hatt flere fysiske plager, hvor alvorlige er disse? Føler du at problemene begynner å overstige din mestringsevne?

 

Hvis ikke, er det jo mange ting i det du skriver som kan tyde på en mild til moderat depresjon, men du trenger en lege til å stille denne diagnosen. Du trenger også en lege til å behandle en eventuell depresjon.

 

Det virker for meg som om du er redd for om du har en depresjon. Depresjon er en alvorlig sykdom i noen tilfeller, men så godt som alle blir friske med riktig behandling. Det jeg mener er at du skal ta dette på alvor, men du trenger ikke være redd for det, for det vil uansett løse seg.

 

Bestill en time hos fastlegen din og ta det derfra, mener jeg.

[AnonymBruker]

Hvis du "bare" er sliten, så er det gjerne en identifiserbar årsak til slitenheten, eventuelt at det har vært "veldig mange små ting" som i sum gjør deg sliten. Har du opplevd noen slike ting i livet ditt den senere tiden? Du skriver at du har hatt flere fysiske plager, hvor alvorlige er disse? Føler du at problemene begynner å overstige din mestringsevne?

 

Hvis ikke, er det jo mange ting i det du skriver som kan tyde på en mild til moderat depresjon, men du trenger en lege til å stille denne diagnosen. Du trenger også en lege til å behandle en eventuell depresjon.

 

Det virker for meg som om du er redd for om du har en depresjon. Depresjon er en alvorlig sykdom i noen tilfeller, men så godt som alle blir friske med riktig behandling. Det jeg mener er at du skal ta dette på alvor, men du trenger ikke være redd for det, for det vil uansett løse seg.

 

Bestill en time hos fastlegen din og ta det derfra, mener jeg.

 

 

Har hatt bekkenplager, har vært ille den siste måneden. Det har gjort ting tyngre, helt klart, men om dagen er det stort sett ikke problemer, da dette er noe som blir ille ved stillesitting og ligging. Skal til fysioterapeut nå, så det blir forhåpentlig bedre snart.

 

Og takk for svar

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[AnonymBruker]

For meg virker det som at du holder på å utvike en depresjon, eller at du har en mild depresjon som holder på og blir verre...

Håper du får svar fra nhd!

 

Synes ikke jeg har fått det noe bedre de siste dagene siden jeg skrev innlegget, heller værre. Er nå trøttere enn før, og oppgaver er litt mer tiltak. Jeg har bestemt meg for å kontakte lege, når jeg bare får "kvinna" meg opp. Er ikke så glad i sånt...

 

Takk for svar forresten.

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[FGT]

utbrent het kan også gi mange symtomer

[AnonymBruker]

utbrent het kan også gi mange symtomer

 

Tanken har slått meg, men jeg har egentlig ikke følt at det er så slitsomt å gå hjemme med barn. Og jeg burde jo kunne mestre det? Det er det jo det jo så mange som gjør i en periode. Men jeg venter og ser om behandling for bekkenet hjelper + at jeg prøver å ta meg litt mer fri innimellom. Om jeg ikke er utbrent eller deprimert, så er jeg veldig sliten p.g.a bekkenet tror jeg...

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[AnonymBruker]

 

Synes ikke jeg har fått det noe bedre de siste dagene siden jeg skrev innlegget, heller værre. Er nå trøttere enn før, og oppgaver er litt mer tiltak. Jeg har bestemt meg for å kontakte lege, når jeg bare får "kvinna" meg opp. Er ikke så glad i sånt...

 

Takk for svar forresten.

Anonymous poster hash: 5e06f...553

 

 

Be om en skikkelig undersøkelse for å utelukke somatiske sykdommer.

Anonymous poster hash: de1b9...ac6

[AnonymBruker]

 

Be om en skikkelig undersøkelse for å utelukke somatiske sykdommer.

Anonymous poster hash: de1b9...ac6

 

 

Ja, det er sikkert ikke så dumt....har kronisk mangel på D-vitamin, har ikke vært flink til å ta tilskudd i det siste, men har begynt igjen..det kan jo hjelpe..

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[frosken]

Synes ikke jeg har fått det noe bedre de siste dagene siden jeg skrev innlegget, heller værre. Er nå trøttere enn før, og oppgaver er litt mer tiltak. Jeg har bestemt meg for å kontakte lege, når jeg bare får "kvinna" meg opp. Er ikke så glad i sånt...

Takk for svar forresten.

Anonymous poster hash: 5e06f...553

Jeg vet ikke om du er deprimert eller ikke, men alt det du skriver ville også kunne bli skrevet av andre som synes det er tungt å være hjemme med små barn. Har du nok kontakt med andre i løpet av dagen? Inneholder dagene dine tilstrekkelig med meningsfylt aktivitet ut over dine oppgaver som mor?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du er deprimert eller ikke, men alt det du skriver ville også kunne bli skrevet av andre som synes det er tungt å være hjemme med små barn. Har du nok kontakt med andre i løpet av dagen? Inneholder dagene dine tilstrekkelig med meningsfylt aktivitet ut over dine oppgaver som mor?

 Har kontakt med min mann og er med i barselgruppe, ses med venninner i ny og ned, men er ikke noe flink til å ta meg tid til det, mine to bestevenninner har også flyttet ut av byen det siste året, de pleide jeg å se hver uke. Og har desverre ingen venner som er hjemme med små barn i øyeblikket, så blir mye alene om dagene. Har heller ikke noe familie her, kun svigerfamilie, men de vil jeg helst ikke se mer til;) Har tenkt meg til å melde oss på noen aktiviteter nå...og jeg er også i ferd med å komme igang med "aleneaktiviteter" - dyrker musikk i fritiden, håper det kan hjelpe meg å komme i gang med det igjen.

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[frosken]

 

 Har kontakt med min mann og er med i barselgruppe, ses med venninner i ny og ned, men er ikke noe flink til å ta meg tid til det, mine to bestevenninner har også flyttet ut av byen det siste året, de pleide jeg å se hver uke. Og har desverre ingen venner som er hjemme med små barn i øyeblikket, så blir mye alene om dagene. Har heller ikke noe familie her, kun svigerfamilie, men de vil jeg helst ikke se mer til;) Har tenkt meg til å melde oss på noen aktiviteter nå...og jeg er også i ferd med å komme igang med "aleneaktiviteter" - dyrker musikk i fritiden, håper det kan hjelpe meg å komme i gang med det igjen.

Anonymous poster hash: 5e06f...553

 

Det høres ut som om du trenger mer kontakt med andre voksne. Siden du har lite kontakt med familie og venner, så tror jeg du må jobbe aktivt for å bygge deg et større nettverk. Kanskje noen i barselgruppa di kan tenke seg å treffes innimellom på formiddagen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slitenhet går over når en får hvilt seg. Det gjør ikke depresjon.

I tillegg tror jeg du trenger noe positiv aktivitet uten småbarn.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du trenger mer kontakt med andre voksne. Siden du har lite kontakt med familie og venner, så tror jeg du må jobbe aktivt for å bygge deg et større nettverk. Kanskje noen i barselgruppa di kan tenke seg å treffes innimellom på formiddagen?

 

Det kan du ha rett i. Dessverre er de fleste i barselgruppa nettopp begynt på jobb igjen - far overtar. Det passet ikke oss med farspermisjon på grunn av min  manns arbeidsforhold. Men kjenner jeg er glad for mer tid hjemme med barnet også, skal bare over på den lyse side igjen og se alt det positive i det (har vært der!

Anonymous poster hash: 5e06f...553

[AnonymBruker]

Slitenhet går over når en får hvilt seg. Det gjør ikke depresjon.

I tillegg tror jeg du trenger noe positiv aktivitet uten småbarn.

 

Takk for svar!

Jeg har hatt det bedre de to siste dagene - jeg tror det å komme til fysioterapeut hjalp veldig, og kanskje det å lufte tankene her... Den nærmest konstante angsten/uroen og det værste tungsinnet er i alle fall borte. Fortsatt sliten, men får se om ikke det hjelper å få bukt med bekkenplagene, samt alenetid/dyrke hobbyer og hvile.. De første månedene hadde jeg ikke behov for så mye alenetid, men jeg tror behovet nærmest ubevisst har vokst seg større, og at kroppen/psyken prøver å fortelle meg at jeg må huske å ta vare på meg selv(?). Jeg har en mor som har vært utbrent og deprimert flere ganger bl.a.  p.g.a at hun hele tiden skal tilfredsstille andre. Er nok også derfor jeg er "på vakt" ovenfor meg selv - vil ikke havne i samme grøfta.

 

Blir det værre igjen, tross tiltakene, får jeg heller gå til legen.

Anonymous poster hash: 5e06f...553