Vil bare skrive litt

[fossekall]

Dette er første gangen jeg er inne på dette forumet. Jeg skal til legen om noen dager, og det å skrive kan være grei øvelse for å få fortalt legen min hvordan jeg har det. Kanskje finner jeg noen som har det på lignende måte her på forumet?

 

Jeg kan veldig lite om psykiatri, men begynner å forstå at jeg har en ganske tøff depresjon å hanskes med. Hvorfor jeg har den vet jeg ikke enda, men jeg har begynt å ane noen sammenhenger. Ingen enkeltepisoder alene har ført meg til denne tilstanden. Jeg er godt over 50 nå, og tror at summen av de siste 40 årene endelig har blitt for tungt å bære. Kanskje det startet med mobbingen på barne og ungdomsskolen? Kanskje startet det da jeg som 6-7 åring var vitne til at naboen mishandlet sin stesønn fysisk gjentatte ganger og på flere måter? Kanskje var noen feil valg i ungdommen som førte til et par selvmordsforsøk i 20 årsalderen starten? Det var aldri rusproblematikk i bildet, så det er sagt. Kanskje er det det at jeg har forsøkt å leve opp til andres forventninger mesteparten av mitt liv. Det meste av dette har jeg aldri snakket om med noen. Sikkert ikke bra. Og det er flere ting i bildet gjennom årene som  jeg ikke nevner her. Mye er min feil, skamfølelse. Jeg vet hverken hvor ting begynner eller ender i øyeblikket.

 

Jeg har vært i full jobb hele mitt liv. Jeg er ansett som en god og pålitelig kollega.

 

Nå på mandag ble det full stopp. Jeg sto opp som vanlig for å gå på jobb, men ble bare helt handlingslammet. Ble sittende rett opp og ned i en stol. Etterhvert ringte telefonen. Fra jobben. Jeg klarte bare ikke å ta den. Fornuften kom såpass frem utpå ettermiddagen at jeg fikk sendt en melding. Jeg fikk vel litt panikk for at noen skulle bli bekymret å komme å se etter meg.

 

Jeg begynner å se noen sammenhenger. Den vonde følelsen jeg har hatt i så mange år. Samvittigheten for ikke å strekke til. Fortvilelsen over at jeg ikke har vært god nok far. Perioder med vanskelig økonomi. Alt mulig.

 

For 15-20 år siden leste jeg hyllemeter med bøker, jeg elsket en god film, gledet meg til vinter-ol på tv. Den siste boken jeg begynte på har ligget i nattbordskuffen et par år tror jeg. Jeg gledet meg ikke over vinter-ol tidligere i år. Jeg så ikke så mye på det.

 

Følelseslivet mitt har gradvis blitt avstumpet. Jeg er jo glad i mine nærmeste, men føler ingenting likevel. Samtidig er jeg full av følelser. Jeg kan grine av å se et bilde der en bestefar tar barnebarnet sitt på fanget.

 

Det å koble av med en bok eller film er vanskelig. Enten mister jeg helt konsentrasjonen, eller så trigger ting jeg ser bare noe vondt. Jeg innser at jeg har fungert på jobben bare fordi det har vært tvingende nødvendig. Noe må man jo leve av. Samtidig har jobben, og mine smil til kolleger bare vært et skall som jeg har holdt oppe.

 

Jeg husker ikke sist jeg var glad/lykkelig. Skulle ha gitt mye for et øyeblikk der jeg kunne gjøre noe i glede sammen med andre.

 

Jeg kjenner at skallet mitt blir tynnere etter som tiden går, og det svarte hullet vokser. Jeg håper legen tror meg når jeg forteller.

 

Det er sikkert ikke mye fornuft og sammenheng å finne i det jeg skriver, og mye har jeg ikke skrevet om. Jeg er heller ikke ute etter hverken kjeft eller medynk. Men hvis noen kjenner seg igjen og har erfaring med ting, så hører jeg gjerne på.

 

 

 

 

 

[Gjest]

Dette tør jeg å påstå er depresjon.

Veldig bra skrevet - og veldig bra at du tar tak i det.

Det finnes god behandling for depresjon, og jeg er sikker på at legen tar deg alvorlig.

Jeg kjenner meg mye igjen i din historie. Jeg møtte veggen til slutt, slik det ser ut som du også er i ferd med. Ikke la dette gå lenger enn det har gjort. Lykke til :-)

[fossekall]

Takk hww, for bekreftende og oppmuntrende tilbakemeldig. Kanskje jeg kan skrive om hvordan det gikk, en gang senere.

 

Jeg må tilføye at jeg nok er heldig med arbeidsgiveren min. Det var en veldig høy dørstokk å gå over når jeg måtte inn til sjefen å fortelle stoda. Men jeg møtte full forståelse, og fikk beskjed om at jeg måtte ta den tiden jeg trengte, og at bedriften vil bidra med det de kan.

[Gjest]

Takk hww, for bekreftende og oppmuntrende tilbakemeldig. Kanskje jeg kan skrive om hvordan det gikk, en gang senere.

 

Jeg må tilføye at jeg nok er heldig med arbeidsgiveren min. Det var en veldig høy dørstokk å gå over når jeg måtte inn til sjefen å fortelle stoda. Men jeg møtte full forståelse, og fikk beskjed om at jeg måtte ta den tiden jeg trengte, og at bedriften vil bidra med det de kan.

Så godt å høre hvilken flott arbeidsgiver du har! Er ikke det godt?

Ja, jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg :-)