Å bekymre seg

[stjernestøv]

Jeg bekymrer meg mye, spesielt for ungene selv om de er store. Hvordan lære å slappe av? Tenke "Whatever will be will be". Har noen fryktelige fantasier om hva som kan skje, er dette tvangstanker? Sliter jo med tvangshandlinger?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du lage deg en liste over hvilke fordeler det er med bekymring og hvilke ulemper det er?

Bruk litt tid.

Kom med listen i morgen her på DOL.

[stjernestøv]

Kan du lage deg en liste over hvilke fordeler det er med bekymring og hvilde ulemper det er?

Bruk litt tid.

Kom med listen i morgen her på DOL.

Kan prøve.

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg mye, spesielt for ungene selv om de er store. Hvordan lære å slappe av? Tenke "Whatever will be will be". Har noen fryktelige fantasier om hva som kan skje, er dette tvangstanker? Sliter jo med tvangshandlinger?

Mine barn er voksne og jeg har det som deg. Ille.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[Dorthe]

Jeg kan egentlig ikke forestille meg at man ikke skulle bekymre seg over ungene sine selv om de er store eller voksne. Jeg synes jeg bekymrer meg masse for ungene våre. Vi har fem tilsammen og de er i alderen 34 til 18 år.

Jeg kjenner faktisk ingen som ikke bekymrer seg

[Gjest]

Jeg kan egentlig ikke forestille meg at man ikke skulle bekymre seg over ungene sine selv om de er store eller voksne. Jeg synes jeg bekymrer meg masse for ungene våre. Vi har fem tilsammen og de er i alderen 34 til 18 år.

Jeg kjenner faktisk ingen som ikke bekymrer seg

Signeres

[Nicklusheletida]

Kan du lage deg en liste over hvilke fordeler det er med bekymring og hvilke ulemper det er?

Bruk litt tid.

Kom med listen i morgen her på DOL.

Å bekymre seg litt kan være bra også. Ikke for mye, men litt. Vet om en ( ikke min x hvis noen skulle tro det) som lever bekymringsløst. Han skjer det noe med hele tiden, så han har virkelig grunn til å bekymre seg. Tror ikke han hadde fått så mye problemer om han hadde lært å bymre seg litt.

 

Dårlig formulert, men håper du skjønte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Jeg kan egentlig ikke forestille meg at man ikke skulle bekymre seg over ungene sine selv om de er store eller voksne. Jeg synes jeg bekymrer meg masse for ungene våre. Vi har fem tilsammen og de er i alderen 34 til 18 år.

Jeg kjenner faktisk ingen som ikke bekymrer seg

 

Hvis du hadde kjent meg, ville du kjent i hvert fall en som ikke har den bekymringen.

[Health Freak]

Sånn jeg ser det er det to kategorier risiko. Den ene omfatter farer det hjelper å bekymre seg over, den andre går mer på intellektet/fornuften.

Den første kategorien omfatter ting som høydeskrekk og frykt for skumle gjenger nattestid. Her må man ha sansene med seg, og bekymring skjerper dem.

Den andre handler om f.eks. frykt for å havne i gjeld, eller samfunnsmessige farer. Her trenger ikke kroppen være skjerpet, det ødelegger nattesøvn og hverdag.

Sistenevnte har som regel et større langtidsperspektiv.

(Du har selvsagt ting som er litt av begge deler, og.)

Poenget er at man ikke må få bekymringer for de farer som går på det tankemessige og langsiktige. Da får man kanskje en angstlidelse. :-)

Over og ut.

[stjernestøv]

 

Mine barn er voksne og jeg har det som deg. Ille.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

 

Ja det er ille

[AnonymBruker]

 

 

Hvis du hadde kjent meg, ville du kjent i hvert fall en som ikke har den bekymringen.

Høres ikke helt vanlig ut, viss du har barn.......Har du det, så utrolig merkeligom du ikke bekymrer deg i blandt. I tillegg må du ha vært veldig heldig ang sykdom, ulykker,  div problemer osv.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[stjernestøv]

Å bekymre seg til en viss grad er nok normalt, men jeg får helt totalt hetta...tror virkelig noe alvorlig har skjedd. Ofte fantasier fra filmer jeg har sett.

Endret 5. september 2014 av stjernestøv

[Gjest]

Høres ikke helt vanlig ut, viss du har barn.......Har du det, så utrolig merkeligom du ikke bekymrer deg i blandt. I tillegg må du ha vært veldig heldig ang sykdom, ulykker,  div problemer osv. Anonymous poster hash: 98ddd...938

Han er mann

Noen kan seile (ganske) bekymringsfritt gjennom livet, mens andre har reelle bekymringer som f eks barns psykiske helse og dårlig økonomi. Sånn er det bare. Men poenget er vel hvordan man tar det - ikke har det.

[AnonymBruker]

Han er mann

Noen kan seile (ganske) bekymringsfritt gjennom livet, mens andre har reelle bekymringer som f eks barns psykiske helse og dårlig økonomi. Sånn er det bare. Men poenget er vel hvordan man tar det - ikke har det.

Ser den, at han er mann:) Men likevel, går det an å leve så bekymringsfritt?

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[Gjest]

Ser den, at han er mann:) Men likevel, går det an å leve så bekymringsfritt? Anonymous poster hash: 98ddd...938

Ja, det tror jeg faktisk men det krever nok masse fokus og øvelse for oss

Endret 5. september 2014 av hww

[tonie]

De få jeg kjenner som aldri bekymrer seg for noe eller noen er folk av typen ufølsomme bulldosere eller helt åndsfjerne. Jeg tror det er veldig vanlig å bekymre seg litt, men det høres ut som du bekymrer deg mer enn hva godt er. Vi må bare stole på at det vi har prøvd å lære barna faktisk har sunket inn, og at de som voksne blir fornuftige mennesker som er i stand til å ta gode avgjørelser. Vi må ha tillit til dem så de får prøve seg fram og øve litt på de tingene mens de er barn, for da står de bedre rustet til å takle livet som unge voksne, tror jeg. Vi er jo allerede voksne og må bare bite tennene sammen og godta at vi ikke kan kontrollere alt i livet og bare kan gjøre vårt beste.

[AnonymBruker]

Jeg er dame og bekymrer meg ikke overhodet for barna. De er ennå små. Alle mine venninner er mer bekymrede,(noen hysteriske/nevrotiske/angsfylte i mine øyne) og syns jeg tar lett på ting. Men hva er vitsen? Jeg er bekymret/nervøs når barna er ute i trafikken, og tar mine forhåndsregler. Men jeg sitter ikke hjemme med barna trygt plassert foran tv'en, og tenker på at de kan bli utsatt for noe i trafikken i morgen, eller neste uke eller neste år. Det er jo meningsløst. Når de er syke, blir jeg jo lett bekymret om det ikke skal gå fort over osv, ringer lege og forhører meg. Men jeg er ikke redd for at de skal bli alvorlig syke når de er friske, selvom det må være det verste. Til nå har det gått veldig bra med mine barn, så det har ikke vært stor grunn til bekymring. Hvis det skulle gå dem dårligere, tar jeg de bekymringene da, når utfordringene faktisk er der.

Dette har jeg lært/arvet fra min mor. Hun fortalte meg som barn, at uansett hva man gikk å var redd for, kunne man aldri forberede seg på det som faktisk skjedde, når ulykken traff en (og det vil skje i løpet av et helt liv). Til nå har jeg og barna vært forskånet for ulykker og store belastninger, og de små tar vi som de kommer. Jeg tror ikke det ikke kan skje oss noe vondt, jeg tror bare at vi vil akldri ane hva det er på forhånd, så å spekulere i det er tull.

Jeg er forøvrig optimist og har en positiv holdning. Husker en venn sa han mislikte når en ambulanse suste forbi, da tenkte han alltid på død og ulykke og om det var noen han kjente. Jeg har alltid tenkt " så fint, der ombord er det nå noen som får hjelp".  

Anonymous poster hash: 272a7...d62

[Gjest Gargamel]

Jeg mener bekymringer har en funksjon så lenge de trigger handling. Jeg er mest skjerpet og aktiv på jobb når jeg er bekymret.

[frosken]

Jeg bekymrer meg mye, spesielt for ungene selv om de er store. Hvordan lære å slappe av? Tenke "Whatever will be will be". Har noen fryktelige fantasier om hva som kan skje, er dette tvangstanker? Sliter jo med tvangshandlinger?

Jeg tror du beskriver noe som er forskjellig fra "vanlig" bekymring som mange foreldre kan ha noe av i forhold til også voksne barn. "Fryktelige fantasier" om hva som kan skje, mener jeg er noe annet enn mer rasjonelt begrunnede tanker om sine barn.

[stjernestøv]

Ja fikk for meg tanker om kidnapping og trafficking i dag, det var som om det var sant og angstnivået deretter. Roet meg ikke heller før jeg fikk kontakt, men bekymringen kan være på mindre nivåer også- Men som regel er det krisemaksimert.