Å bekymre seg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror jeg må definere hva jeg legger i bekymring i denne (psykiatrisk) sammenheng.

Bekymring er 1)å bekymre seg for noe som enda ikke har hendt og som ikke sikkert kommer til å hende, og 2)å bruke tankekraft på noe en ikke kan påvirke.

Hvis barnet mitt fikk kreft, ville jeg selvsagt få negative tanker, men jeg bekymrer meg ikke for at det skal få kreft en gang i fremtiden. Jeg venter ned det til problemet er der.

[Gjest Gargamel]

At en helt tilfeldig norsk jente kan bli kidnappet på gaten av fremmede og bli offer for trafficing mener jeg praktisk talt er en myte. Har dette i det hele tatt skjedd siden vikingtiden? Ikke ofte i alle fall.

Hva med å velge litt mer jordnære bekymringer?

[frosken]

Jeg mener bekymringer har en funksjon så lenge de trigger handling. Jeg er mest skjerpet og aktiv på jobb når jeg er bekymret.

Jeg tenker at det er en vesentlig forskjell mellom rasjonelle bekymringer og de som er irrasjonelle og overdrevne. Rasjonelle bekymringer tenker jeg fører til ekstra årvåkenhet som kan være nyttig når man skal vurdere en situasjon og gjøre gode valg. Irrasjonell bekymring har som regel lite å gjøre med en aktuell situasjon og medfører heller ikke at man gjør bedre valg.

[stjernestøv]

Kan du lage deg en liste over hvilke fordeler det er med bekymring og hvilke ulemper det er?

Bruk litt tid.

Kom med listen i morgen her på DOL.

Nå har jeg laget en liste.

 

Fordeler var det lite av:

 

Må være at jeg mister matlysten, siden jeg er overvektig er vel det bra.

 

Ulemper var det flere av:

 

Får angst.

 

Må ta vival.

 

Blir så urolig av fantasiene.

 

Ser for meg det verste, og det er så skremmende. 

 

Må få kontakt med personen jeg bekymrer meg for fort.

 

Får det ikke ut av tankene, det opptar hele mitt fokus.

 

Røyker mye mer.

 

For høyere puls.

 

Blir sliten etterpå.

[AnonymBruker]

 

Jeg er dame og bekymrer meg ikke overhodet for barna. De er ennå små. Alle mine venninner er mer bekymrede,(noen hysteriske/nevrotiske/angsfylte i mine øyne) og syns jeg tar lett på ting. Men hva er vitsen? Jeg er bekymret/nervøs når barna er ute i trafikken, og tar mine forhåndsregler. Men jeg sitter ikke hjemme med barna trygt plassert foran tv'en, og tenker på at de kan bli utsatt for noe i trafikken i morgen, eller neste uke eller neste år. Det er jo meningsløst. Når de er syke, blir jeg jo lett bekymret om det ikke skal gå fort over osv, ringer lege og forhører meg. Men jeg er ikke redd for at de skal bli alvorlig syke når de er friske, selvom det må være det verste. Til nå har det gått veldig bra med mine barn, så det har ikke vært stor grunn til bekymring. Hvis det skulle gå dem dårligere, tar jeg de bekymringene da, når utfordringene faktisk er der.

Dette har jeg lært/arvet fra min mor. Hun fortalte meg som barn, at uansett hva man gikk å var redd for, kunne man aldri forberede seg på det som faktisk skjedde, når ulykken traff en (og det vil skje i løpet av et helt liv). Til nå har jeg og barna vært forskånet for ulykker og store belastninger, og de små tar vi som de kommer. Jeg tror ikke det ikke kan skje oss noe vondt, jeg tror bare at vi vil akldri ane hva det er på forhånd, så å spekulere i det er tull.

Jeg er forøvrig optimist og har en positiv holdning. Husker en venn sa han mislikte når en ambulanse suste forbi, da tenkte han alltid på død og ulykke og om det var noen han kjente. Jeg har alltid tenkt " så fint, der ombord er det nå noen som får hjelp".  

Anonymous poster hash: 272a7...d62

 

Det og overhode ikke engste seg for barna hørest helt merkelig ut. Og de som gjør det bør ikke kalles for angstfylte eller nevrotiske. Men du skriver også at du engster deg litt når de er i trafikken, så da forstår du kanskje litt likevel.

 

 

 

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[AnonymBruker]

De få jeg kjenner som aldri bekymrer seg for noe eller noen er folk av typen ufølsomme bulldosere eller helt åndsfjerne. Jeg tror det er veldig vanlig å bekymre seg litt, men det høres ut som du bekymrer deg mer enn hva godt er. Vi må bare stole på at det vi har prøvd å lære barna faktisk har sunket inn, og at de som voksne blir fornuftige mennesker som er i stand til å ta gode avgjørelser. Vi må ha tillit til dem så de får prøve seg fram og øve litt på de tingene mens de er barn, for da står de bedre rustet til å takle livet som unge voksne, tror jeg. Vi er jo allerede voksne og må bare bite tennene sammen og godta at vi ikke kan kontrollere alt i livet og bare kan gjøre vårt beste.

Hei. Jeg har også lært meg å bekymre meg lite over at ikke de voksne barna oppfører seg skikkelig, får i seg skikkelig mat og slike ting. Nei, det går mer i ulykke og sykdomsangst. Jeg har prøvd sammen med psykolog og legge det vekk. Men så skjer det noe igjen og igjen og igjen, år etter år. Er helt utslitt og blir redd hver gang telefonen ringer.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[stjernestøv]

 

Hei. Jeg har også lært meg å bekymre meg lite over at ikke de voksne barna oppfører seg skikkelig, får i seg skikkelig mat og slike ting. Nei, det går mer i ulykke og sykdomsangst. Jeg har prøvd sammen med psykolog og legge det vekk. Men så skjer det noe igjen og igjen og igjen, år etter år. Er helt utslitt og blir redd hver gang telefonen ringer.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

 

Det er ikke lett å ikke bekymre seg, de er jo det kjæreste vi har.

[mrxx]

Jeg bekymrer meg mye, spesielt for ungene selv om de er store. Hvordan lære å slappe av? Tenke "Whatever will be will be". Har noen fryktelige fantasier om hva som kan skje, er dette tvangstanker? Sliter jo med tvangshandlinger?

Bekymre meg unødig gjør jeg ikke og har aldri gjort det heller. Bekymre meg over noe som kan skje, men som mest sannsynlig aldri kommer til å skje er totalt unødvendig. Hvis f.eks barna skal ut å reise så sitter jeg da ikke å bekymre meg om det kan skje noe, jeg får da ikke gjort noe som helst for forhindre det og med 99 % sikkerhet så går det jo bra. Så jeg bruker ikke energi på den ene 1 prosenten.

Jeg er heller ikke bekymret for at de skal bli alvorlilge syke, men kom til å bli bekymret hvis de ble det.

[stjernestøv]

Bekymre meg unødig gjør jeg ikke og har aldri gjort det heller. Bekymre meg over noe som kan skje, men som mest sannsynlig aldri kommer til å skje er totalt unødvendig. Hvis f.eks barna skal ut å reise så sitter jeg da ikke å bekymre meg om det kan skje noe, jeg får da ikke gjort noe som helst for forhindre det og med 99 % sikkerhet så går det jo bra. Så jeg bruker ikke energi på den ene 1 prosenten.

Jeg er heller ikke bekymret for at de skal bli alvorlilge syke, men kom til å bli bekymret hvis de ble det.

Vil gjerne slutte å bekymre meg men vet ikke hvordan.

[AnonymBruker]

Det og overhode ikke engste seg for barna hørest helt merkelig ut. Og de som gjør det bør ikke kalles for angstfylte eller nevrotiske. Men du skriver også at du engster deg litt når de er i trafikken, så da forstår du kanskje litt likevel.    Anonymous poster hash: 98ddd...938

Jeg engster meg når de er i trafikken, når de er lei seg, når de er syke. For reelle ting. Jeg engster meg ikke for framtiden. Jeg sitter ikke om kvelden og fantaserer om ebola, flystyrt, om de kanskje blir mobbet på skolen om flere år. Hadde de blitt mobbet nå, hadde jeg selvfølgelig engstet meg for det. Jeg har venner og familie som når de hører om eksplosjon på Geilo, ringer oss, eller andre i tilfellet det helt usannsynlige skulle skje at akkurat vi kjørte forbi der akkurat da. Det kaller jeg nevrotisk. (Vi bor ikke i nærheten av Geilo).

Anonymous poster hash: 272a7...d62

[Gjest Gargamel]

Vil gjerne slutte å bekymre meg men vet ikke hvordan.

Kanskje du har for mye tid til å tenke, og for lite å tenke på? Kanskje hjernen din koker suppe på spiker fordi den ikke har noe annet å gjøre?

Jeg mener at noen pensjonister f.eks gjør store saker ut av bagateller fordi de ikke har annet å tenke på. Noen blir veldig bekymret for alt og ingenting.

Jeg har også lest at normale mennesker blir psykotiske på noen timer om de blir helt isolert fra ytre sanseinntrykk. Det får meg til å tro at det kanskje ikke er veldig sunt å være mye alene med egne tanker.

Dette er bare spekulasjoner fra min side. Det er sikkert ikke så enkelt

[stjernestøv]

Kanskje du har for mye tid til å tenke, og for lite å tenke på? Kanskje hjernen din koker suppe på spiker fordi den ikke har noe annet å gjøre?

Jeg mener at noen pensjonister f.eks gjør store saker ut av bagateller fordi de ikke har annet å tenke på. Noen blir veldig bekymret for alt og ingenting.

Jeg har også lest at normale mennesker blir psykotiske på noen timer om de blir helt isolert fra ytre sanseinntrykk. Det får meg til å tro at det kanskje ikke er veldig sunt å være mye alene med egne tanker.

Dette er bare spekulasjoner fra min side. Det er sikkert ikke så enkelt

Kan være noe i det for jeg har mye tid til å tenke og er mye alene, spesielt om formiddagene. Men vet ikke hva jeg skal gjøre, er jo så trøtt for tiden...føler jeg går rundt i en evig tåke på en måte.

[AnonymBruker]

Jeg engster meg når de er i trafikken, når de er lei seg, når de er syke. For reelle ting. Jeg engster meg ikke for framtiden. Jeg sitter ikke om kvelden og fantaserer om ebola, flystyrt, om de kanskje blir mobbet på skolen om flere år. Hadde de blitt mobbet nå, hadde jeg selvfølgelig engstet meg for det. Jeg har venner og familie som når de hører om eksplosjon på Geilo, ringer oss, eller andre i tilfellet det helt usannsynlige skulle skje at akkurat vi kjørte forbi der akkurat da. Det kaller jeg nevrotisk. (Vi bor ikke i nærheten av Geilo).

Anonymous poster hash: 272a7...d62

 

Det er ikke lett å ikke bekymre seg, de er jo det kjæreste vi har.

Helt riktig.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[AnonymBruker]

Jeg engster meg når de er i trafikken, når de er lei seg, når de er syke. For reelle ting. Jeg engster meg ikke for framtiden. Jeg sitter ikke om kvelden og fantaserer om ebola, flystyrt, om de kanskje blir mobbet på skolen om flere år. Hadde de blitt mobbet nå, hadde jeg selvfølgelig engstet meg for det. Jeg har venner og familie som når de hører om eksplosjon på Geilo, ringer oss, eller andre i tilfellet det helt usannsynlige skulle skje at akkurat vi kjørte forbi der akkurat da. Det kaller jeg nevrotisk. (Vi bor ikke i nærheten av Geilo).

Anonymous poster hash: 272a7...d62

Ikke nevrotisk det du nevner. Bare mennesker som sikkert er glad i deg og vil få bekreftet at du har det fint. Ikke sikkert de har oversikt over hvor dere kjører. Men så klart, viss de vet at dere er på butikken i nærheten og likevel ringer, så er det å overdrive:) Ellers tenker jeg at reelle ting kan være så individuelt, alt etter hva man har opplevd i livet. Jeg fykter heller ikke ebola, enda.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Ikke nevrotisk det du nevner. Bare mennesker som sikkert er glad i deg og vil få bekreftet at du har det fint. Ikke sikkert de har oversikt over hvor dere kjører. Men så klart, viss de vet at dere er på butikken i nærheten og likevel ringer, så er det å overdrive:) Ellers tenker jeg at reelle ting kan være så individuelt, alt etter hva man har opplevd i livet. Jeg fykter heller ikke ebola, enda.

Anonymous poster hash: 98ddd...938

 

Hvis noen ringer en person som bor i Fredrikstad eller Namsos etter en eksplosjon på Geilo, synes jeg det høres nevrotisk ut.

[Nycora]

Trist om hele livet blir "bortkastet" av at man bekymrer seg for noen hele tiden? Tenk når du blir 80 år og ser deg tilbake, hvor mange av disse bekymringene har faktisk skjedd? Tenk på hvor mye bortkastet energi du bruker på dette.

Min sønn skal kjøre langt idag. Jeg kan se for meg store katastrofer som kan skje, men jeg velger å tenke at det nok går bra. Uansett kan ikke jeg ved hjelp av mine tanker påvirke om det evt skjer noe. Jeg får ta ting som kommer, om de kommer, der og da.

Ved psykisk sykdom kan dette være litt annerledes. Da jeg var dypt deprimert var det vold og katastrofer i tankene mine hele tiden, jeg trodde at tankene mine kunne påvirke det som skjedde, og at jeg var skyld i det meste. Nå er hjernen min ganske frisk, og jeg resonnerer mere logisk. Gudskjelov for det :-).

[stjernestøv]

Trist om hele livet blir "bortkastet" av at man bekymrer seg for noen hele tiden? Tenk når du blir 80 år og ser deg tilbake, hvor mange av disse bekymringene har faktisk skjedd? Tenk på hvor mye bortkastet energi du bruker på dette.

Min sønn skal kjøre langt idag. Jeg kan se for meg store katastrofer som kan skje, men jeg velger å tenke at det nok går bra. Uansett kan ikke jeg ved hjelp av mine tanker påvirke om det evt skjer noe. Jeg får ta ting som kommer, om de kommer, der og da.

Ved psykisk sykdom kan dette være litt annerledes. Da jeg var dypt deprimert var det vold og katastrofer i tankene mine hele tiden, jeg trodde at tankene mine kunne påvirke det som skjedde, og at jeg var skyld i det meste. Nå er hjernen min ganske frisk, og jeg resonnerer mere logisk. Gudskjelov for det :-).

Ja det er sant, sitte på eldrehjemmet og fundere over alle bekymringene man har hatt og det meste skjedde ikke. Men hvordan gi slipp på bekymringene? Bare ta ting som de kommer istedenfor? Kan jo prøve på det.

[AnonymBruker]

Ikke nevrotisk det du nevner. Bare mennesker som sikkert er glad i deg og vil få bekreftet at du har det fint. Ikke sikkert de har oversikt over hvor dere kjører. Men så klart, viss de vet at dere er på butikken i nærheten og likevel ringer, så er det å overdrive:) Ellers tenker jeg at reelle ting kan være så individuelt, alt etter hva man har opplevd i livet. Jeg fykter heller ikke ebola, enda. Anonymous poster hash: 98ddd...938

De er nok glade i oss, men hvorfor skal de ha bekreftelse på at vi har det bra (som i "ikke blitt drept i en skrekkelig ulykke") hver dag? De kan da ikke ha kontroll på hvor vi kjører, og hvorfor skal de det? Svigermor ønsker vi skal ringe om at vi har kommet oss trygt hjem etter å ha vært på besøk hos dem, sagt adjø tre kvarter før og tatt t-banen. Det er nevrotisk i mine øyne.

Og det TS nevner, være bekymret for trafficking og menneskehandel, når det gjelder ikke-utsatte store barn/unge voksne. Det er ikke hensiktsmessig, sunn bekymring, bekymringen i seg selv er et problem for henne. Barna hennes blir ikke mer eller mindre usatt for menneskehandel om hun sitter hjemme og har angst for det. Hun er ikke mer glad i dem når hun fantaserer om ulykker, enn når hun koser seg med nytt på nytt. Jeg og familien min blir ikke mindre utsatt for trafikkulykker av å måtte bekrefte hvor vi er til en hver tid.

Jeg har folk jeg er glad i, jeg er ikke redd for at de skal omkomme i dag, i morgen eller snart. Skjer det, så skjer det, og jeg håper selvfølgelig ikke at det skjer.

Anonymous poster hash: 272a7...d62

[Nycora]

Ja det er sant, sitte på eldrehjemmet og fundere over alle bekymringene man har hatt og det meste skjedde ikke. Men hvordan gi slipp på bekymringene? Bare ta ting som de kommer istedenfor? Kan jo prøve på det.

Bekymringene er jo tanker som er inne i hodet ditt. Du trenger jo ikke nødvendigvis tro på dem, at de er sanne?

Når de kommer, prøv å tenke at dette kommer høyst sannsynlig til gå bra. Ikke kast bort energien din på slike tanker. Kanskje erstatte disse tankene med noe positivt istedet? Tenk at jeg er heldig som har så fine unger, kommer det problemer får jeg ta det som kommer akkurat der og da. Inntil videre vet jeg ingenting og kan tillate meg og være lykkelig her og nå. Livet er bra, katastrofetankene mine er bare noe som produseres i mitt eget hodet. Dette har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det er sånn jeg har lært meg til å tenke. Var utsatt for en ulykke for endel år siden, hvor noen døde. Jeg var overbevist etterpå om at dette ikke hadde skjedd om jeg hadde gjort andre valg i forkant av dette. Nå har jeg innsett at jeg faktisk ikke er synsk og kan se ting foran meg. Det gjorde jeg ikke den gangen, og det gjør jeg heller ikke nå. Nå skal jeg følge Froskens gode forslag om å komme meg ut en tur . Fin dag, uten bekymringer, til deg også :-).

[stjernestøv]

Bekymringene er jo tanker som er inne i hodet ditt. Du trenger jo ikke nødvendigvis tro på dem, at de er sanne?

Når de kommer, prøv å tenke at dette kommer høyst sannsynlig til gå bra. Ikke kast bort energien din på slike tanker. Kanskje erstatte disse tankene med noe positivt istedet? Tenk at jeg er heldig som har så fine unger, kommer det problemer får jeg ta det som kommer akkurat der og da. Inntil videre vet jeg ingenting og kan tillate meg og være lykkelig her og nå. Livet er bra, katastrofetankene mine er bare noe som produseres i mitt eget hodet. Dette har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det er sånn jeg har lært meg til å tenke. Var utsatt for en ulykke for endel år siden, hvor noen døde. Jeg var overbevist etterpå om at dette ikke hadde skjedd om jeg hadde gjort andre valg i forkant av dette. Nå har jeg innsett at jeg faktisk ikke er synsk og kan se ting foran meg. Det gjorde jeg ikke den gangen, og det gjør jeg heller ikke nå. Nå skal jeg følge Froskens gode forslag om å komme meg ut en tur . Fin dag, uten bekymringer, til deg også :-).

Takker for gode råd

 

Det er liksom noe som inntar meg og jeg klarer ikke bli kvitt det, men skal prøve.