Å bekymre seg

[AnonymBruker]

De er nok glade i oss, men hvorfor skal de ha bekreftelse på at vi har det bra (som i "ikke blitt drept i en skrekkelig ulykke") hver dag? De kan da ikke ha kontroll på hvor vi kjører, og hvorfor skal de det? Svigermor ønsker vi skal ringe om at vi har kommet oss trygt hjem etter å ha vært på besøk hos dem, sagt adjø tre kvarter før og tatt t-banen. Det er nevrotisk i mine øyne.

Og det TS nevner, være bekymret for trafficking og menneskehandel, når det gjelder ikke-utsatte store barn/unge voksne. Det er ikke hensiktsmessig, sunn bekymring, bekymringen i seg selv er et problem for henne. Barna hennes blir ikke mer eller mindre usatt for menneskehandel om hun sitter hjemme og har angst for det. Hun er ikke mer glad i dem når hun fantaserer om ulykker, enn når hun koser seg med nytt på nytt. Jeg og familien min blir ikke mindre utsatt for trafikkulykker av å måtte bekrefte hvor vi er til en hver tid.

Jeg har folk jeg er glad i, jeg er ikke redd for at de skal omkomme i dag, i morgen eller snart. Skjer det, så skjer det, og jeg håper selvfølgelig ikke at det skjer.

Anonymous poster hash: 272a7...d62

 

Bekymringene er jo tanker som er inne i hodet ditt. Du trenger jo ikke nødvendigvis tro på dem, at de er sanne?

Når de kommer, prøv å tenke at dette kommer høyst sannsynlig til gå bra. Ikke kast bort energien din på slike tanker. Kanskje erstatte disse tankene med noe positivt istedet? Tenk at jeg er heldig som har så fine unger, kommer det problemer får jeg ta det som kommer akkurat der og da. Inntil videre vet jeg ingenting og kan tillate meg og være lykkelig her og nå. Livet er bra, katastrofetankene mine er bare noe som produseres i mitt eget hodet. Dette har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det er sånn jeg har lært meg til å tenke. Var utsatt for en ulykke for endel år siden, hvor noen døde. Jeg var overbevist etterpå om at dette ikke hadde skjedd om jeg hadde gjort andre valg i forkant av dette. Nå har jeg innsett at jeg faktisk ikke er synsk og kan se ting foran meg. Det gjorde jeg ikke den gangen, og det gjør jeg heller ikke nå. Nå skal jeg følge Froskens gode forslag om å komme meg ut en tur . Fin dag, uten bekymringer, til deg også :-).

 

De er nok glade i oss, men hvorfor skal de ha bekreftelse på at vi har det bra (som i "ikke blitt drept i en skrekkelig ulykke") hver dag? De kan da ikke ha kontroll på hvor vi kjører, og hvorfor skal de det? Svigermor ønsker vi skal ringe om at vi har kommet oss trygt hjem etter å ha vært på besøk hos dem, sagt adjø tre kvarter før og tatt t-banen. Det er nevrotisk i mine øyne.

Og det TS nevner, være bekymret for trafficking og menneskehandel, når det gjelder ikke-utsatte store barn/unge voksne. Det er ikke hensiktsmessig, sunn bekymring, bekymringen i seg selv er et problem for henne. Barna hennes blir ikke mer eller mindre usatt for menneskehandel om hun sitter hjemme og har angst for det. Hun er ikke mer glad i dem når hun fantaserer om ulykker, enn når hun koser seg med nytt på nytt. Jeg og familien min blir ikke mindre utsatt for trafikkulykker av å måtte bekrefte hvor vi er til en hver tid.

Jeg har folk jeg er glad i, jeg er ikke redd for at de skal omkomme i dag, i morgen eller snart. Skjer det, så skjer det, og jeg håper selvfølgelig ikke at det skjer.

Anonymous poster hash: 272a7...d62

Vi blir nok ikke helt enige:) Men jeg ser det eksempeler til NHD at hvis man bor i Namsos og det smeller på Geilo, så er man nevrotisk om man ringer. Jeg tenkte av en eller annen grunn at du bodde på Østlandet/Vestlandet:)

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[AnonymBruker]

Vi blir nok ikke helt enige:) Men jeg ser det eksempeler til NHD at hvis man bor i Namsos og det smeller på Geilo, så er man nevrotisk om man ringer. Jeg tenkte av en eller annen grunn at du bodde på Østlandet/Vestlandet:) Anonymous poster hash: 98ddd...938

Jeg bor i Oslo, det er sikkert sju år siden jeg kjørte gjennom Geilo på vei til Bergen. For meg er det ikke naturlig å opplyse mine nærmeste om at jeg IKKE var involvert i en sprengningsulykke der. Jeg blir like himmelfallen hver gang jeg får slike spørsmål. Selvfølgelig ville vedkommende ha det bedre hvis hun ikke bekymret seg slik, over slike ting. Det gir ingen 'gevinst', det er ingen vits, det hverken beskytter, beroliger eller viser kjærlighet, det viser et kontrollbehov og jeg mener: det er nevrotisk. Men jeg kjenner flere slike, så hun er ikke alene. Selv er jeg glad jeg ikke tenker slik.

Anonymous poster hash: 272a7...d62

[Gjest]

Handler det i bunn og grunn om kontrollbehov? Hvis vi klarer å gi slipp på det, så vil jo også bekymringene slippe?

[AnonymBruker]

Jeg bor i Oslo, det er sikkert sju år siden jeg kjørte gjennom Geilo på vei til Bergen. For meg er det ikke naturlig å opplyse mine nærmeste om at jeg IKKE var involvert i en sprengningsulykke der. Jeg blir like himmelfallen hver gang jeg får slike spørsmål. Selvfølgelig ville vedkommende ha det bedre hvis hun ikke bekymret seg slik, over slike ting. Det gir ingen 'gevinst', det er ingen vits, det hverken beskytter, beroliger eller viser kjærlighet, det viser et kontrollbehov og jeg mener: det er nevrotisk. Men jeg kjenner flere slike, så hun er ikke alene. Selv er jeg glad jeg ikke tenker slik.

Anonymous poster hash: 272a7...d62

For all del, jeg mener ikke at man skal ringe å si fra at man ikke var på Geilo, om det er sju år siden sist man var der:) Jeg prøver bare og forsvare oss som har sett at det man bekymerer seg for faktisk skjer, til og med ofte for enkelte av oss, dessverre. Og jeg føler ikke noe som helst kontrollbehov og jobber hver dag med meg selv for å ikke bli altfor redd.Viser et også minst mulig ovenor ungene. MEN jeg må få legge til at fordi jeg er en bekymret mamma, så har det vært til nytte for barna mine ved flere alvorlige sykdomshistorier i hjemmet.....

Anonymous poster hash: 98ddd...938

[FGT]

Det å forsette med å bekymre seg er som å gynge i en gyngestol og ikke komme noen vei.en får ingen lønn for det heller.

[påskelilje]

Jeg bekymrer meg lite. Ungene våre har fått stor frihet fra de var temmelig små, og det er sjelden jeg er redd for at det skal skje dem noe. Det hender jeg får tanker om overgripere, men sjansen er jo veldig liten for at det skal skje, så jeg lar dem ha stor frihet.

 

Mannen min bekymrer seg nok mer. Han er nok litt katastrofetenker, mens jeg er optimist. I helga var eldstemann og en gjeng (uten voksne) på fjelltur. Lørdag leste jeg på nett at det var tjukk tåke der de var og at en mann hadde gått seg vill. Det regnet også mye mer enn ventet. En del kunne jo gå galt da - men som regel går det bra. Jeg tenkte jo litt tanken på at de kunne gå seg bort eller komme ut for et jordras - men tanken var ikke slik at den satte seg fast i meg og gjorde meg redd. Fikk hjem en storfornøyd og gjennomvåt ungdom :-)