Å komme inn i varmen.

[AnonymBruker]

Jeg funderte på om noen har særskilte råd til hvordan man nærmer seg en gruppe mennesker, hvordan man blir med. Ser det er mange som synes det er vanskelig å ta ordet/være aktiv på møter og lignende. Jeg lurer på om det er noen gode triks for å skli inn i mengden, ikke bli helt utenfor. Jeg vil ikke gå for hardt ut, men vil gjerne snakke med noen, sette meg sammen med noen i stedet for å sitte alene.

 

Jeg tilbyr meg også stort sett å hjelpe til med å ordne til mat, stoler eller lignende, fordi da gjør jeg i alle fall noe, men noen ganger blir det også rart når jeg ikke vet hvor noe er eller skal. Samtidig gjør det at jeg ikke kommer i kontakt med så mange.

 

Hva gjør dere når dere møter en ny (eller nesten ny) samling mennesker på kurs, foreldremøter, ulike aktiviter etc.? Hvordan forhindre at man blir sittende alene, og samtidig at man ikke blir den innpåslitne som trenger seg på?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1478c...877

[FGT]

Vær naturlig. ta initiativ, finn en felles plattform i begynnelsen. Smil å vær positiv.

[AnonymBruker]

Vær naturlig. ta initiativ, finn en felles plattform i begynnelsen. Smil å vær positiv.

 

Takk Smile og være positiv klarer jeg. For meg er det litt vanskelig å vite hva som er naturlig, da det for meg strider mot alle mine egne impulser å ta kontakt og snakke med andre i slike settinger. Hvordan er det naturlig å ta initiativ i slike settinger? Hvor går grensen for for påtrengende?

Anonymous poster hash: 1478c...877

[påskelilje]

Det å gjøre noe praktisk (dugnadsarbeid eller andre ting) er jo en grei inngangsport for de fleste. Da kan en konsentrere seg om det praktiske arbeidet, og snakke litt med de en jobber sammen med, men det er ikke nødvendig å prate hele tiden, fordi jobben skal jo gjøres.

 

Eks: i helga var jeg kjøkkenhjelp i konfirmasjon. Jeg kjente ikke de andre, men tok ansvar for oppvasken, gjorde den så raskt og effektivt som mulig, det klirret og bråkte, så det var ikke så lett å prate mens jeg holdt på - men i pausene snakket jeg med de andre. Nå er ikke jeg så veldig sjenert, men det er ikke alltid jeg gidder å prate med folk jeg trolig ikke treffer igjen seinere. Vi var nå sammen en del timer, og hadde det ganske så hyggelig mens vi jobbet :-)

 

På foreldremøte kan du jo smile og si hei til de andre, og spør litt hvordan det går med fotballen/håndballen/judoen - eller huset/hunden/kaninene etc. Det går an å ta initiativ til at foreldrene skal treffes for en sosial setting, f.eks. gå ut og spise. Vi har gjort det et par ganger, og da blir en jo litt mer kjent.

 

For min del så veksler jeg mellom å gidde og prate med folk, og å være aktiv og starte samtaler. SPørs litt på humøret. Tror ikke det gjør de andre noe om jeg sitter taus og alene innimellom :-)

[AnonymBruker]

Det å gjøre noe praktisk (dugnadsarbeid eller andre ting) er jo en grei inngangsport for de fleste. Da kan en konsentrere seg om det praktiske arbeidet, og snakke litt med de en jobber sammen med, men det er ikke nødvendig å prate hele tiden, fordi jobben skal jo gjøres.

 

Eks: i helga var jeg kjøkkenhjelp i konfirmasjon. Jeg kjente ikke de andre, men tok ansvar for oppvasken, gjorde den så raskt og effektivt som mulig, det klirret og bråkte, så det var ikke så lett å prate mens jeg holdt på - men i pausene snakket jeg med de andre. Nå er ikke jeg så veldig sjenert, men det er ikke alltid jeg gidder å prate med folk jeg trolig ikke treffer igjen seinere. Vi var nå sammen en del timer, og hadde det ganske så hyggelig mens vi jobbet :-)

 

På foreldremøte kan du jo smile og si hei til de andre, og spør litt hvordan det går med fotballen/håndballen/judoen - eller huset/hunden/kaninene etc. Det går an å ta initiativ til at foreldrene skal treffes for en sosial setting, f.eks. gå ut og spise. Vi har gjort det et par ganger, og da blir en jo litt mer kjent.

 

For min del så veksler jeg mellom å gidde og prate med folk, og å være aktiv og starte samtaler. SPørs litt på humøret. Tror ikke det gjør de andre noe om jeg sitter taus og alene innimellom :-)

 

Takk Jeg forsøker alltid å gjøre noe, rydde litt og hjelpe til med noe når det er muligheter for det, men det er ikke alltid det er mulig eller behov for det. Jeg synes det er vanskelig å ta kontakt med nye mennesker (men har likevel fryktelig lyst), og når jeg gjør noe praktisk blir det til at jeg kan gjemme meg litt bort, selv om det egentlig ikke er det jeg har lyst til. 

 

Det virker som du er en åpen person, og da tror jeg helt sikkert ikke det gjør noe for de andre at du sitter taus og alene innimellom. Men jeg synes det er vanskelig å gå fra alltid å sitte taus og alene, eller rydde i stillhet, til å ta initiativ. Hadde du opplevd noen som vanligvis ikke sa så mye som innpåslitne eller irriterende, dersom de forsøkte seg litt frem med å spørre om noe, eller starte en samtale på en litt klumset måte? Eller dersom personen hadde spurt om å få sette seg ned ved siden av deg på et møte, kurs eller noe lignende? 

Anonymous poster hash: 1478c...877

[påskelilje]

 

Takk Jeg forsøker alltid å gjøre noe, rydde litt og hjelpe til med noe når det er muligheter for det, men det er ikke alltid det er mulig eller behov for det. Jeg synes det er vanskelig å ta kontakt med nye mennesker (men har likevel fryktelig lyst), og når jeg gjør noe praktisk blir det til at jeg kan gjemme meg litt bort, selv om det egentlig ikke er det jeg har lyst til. 

 

Det virker som du er en åpen person, og da tror jeg helt sikkert ikke det gjør noe for de andre at du sitter taus og alene innimellom. Men jeg synes det er vanskelig å gå fra alltid å sitte taus og alene, eller rydde i stillhet, til å ta initiativ. Hadde du opplevd noen som vanligvis ikke sa så mye som innpåslitne eller irriterende, dersom de forsøkte seg litt frem med å spørre om noe, eller starte en samtale på en litt klumset måte? Eller dersom personen hadde spurt om å få sette seg ned ved siden av deg på et møte, kurs eller noe lignende? 

Anonymous poster hash: 1478c...877

 

Tja - jeg har funnet ut at jeg er mer introvert enn ekstrovert - får mest overskudd av å være alene. Men jeg liker meg på tomannshånd med venninner eller med flere som jeg kjenner. Følte meg fullstendig lost i en stor bursdag der jeg kjente kun mannen min og jubilanten+ kona, men de var jo opptatte med alle andre. Er ikke redd for å snakke med fremmede eller til en forsamling, men det er ikke alltid jeg "orker" hvis jeg ikke kommer til å se personen igjen.

 

Det er sjelden jeg opplever at folk er innpåslitne. Som regel i sosiale settinger der en ikke kjenner hverandre (så godt) fra før, så synes jeg folk er hyggelige. Dersom jeg blir spurt om noe veldig privat (f.eks. ekteskap, evt utfordringer med ett av barna,. sykdom eller andre ting), så vil jeg nok svare på en måte som de fleste oppfatter som at jeg ikke vil prate mer om det. Men dersom denne personen ikke forstår hint og spør videre, kan det være jeg vil synes denne personen er innpåsliten. Men de fleste vanlige tema kan en jo prate om :-) Vet ikke om jeg har opplevd det, men ei venninne av meg fortalte om en person som nærmest krevde å få vite om hva hun pratet om når hun var hos psykolog, og hun gav seg ikke, spurte og grov, og min venninne hadde absolutt ikke lyst til å utbrodere dette til denne personen.

 

De fleste mennesker har antenner for hva som er greit å prate om og ikke. Jeg er svært lite nysgjerrig av meg, og er som regel den siste som får vite om "sladder" og sykdom og sånt blant folk. Jeg spør lite. Men jeg tror jeg er en god venn, lytter godt når det er skikkelige samtaler :-)

 

Når det gjelder det å sette seg ned ved siden av en fremmed, så ville jeg ikke reagert på det, tror jeg :-) Kurs er jo en ypperlig måte å få noen nye bekjente! Særlig til lunsj. Hvis du har barn, så er det jo veldig greit å relatere de første setningene til noe med barna. Det er trygt og greit synes jeg - enten det er et skuespill de skal fremføre, en tur de har vært på eller skal på, øving på instrument eller innsats på fotballbanen.

 

Kom på en ting til. Jeg satt i samme bil i et par timer med noen jeg ikke kjente så godt i forrige uke. Satt i baksetet. Pratet egentlig greit med de to andre, men hun ene overtok fullstendig, og snakket og snakket og snakket, og det synes jeg var litt voldsomt. Det gjør ingenting å ha noen minutter uten prat, og evt la oss andre få tenke litt og kanskje komme til orde :-)

 

Et annet tips, særlig hvis du har barn: Meld deg gjerne som frivillig til styre i idrettsklubben, eller som foreldrekontakt eller til noe annet engasjement (kirke, frivillighetssentral, fritidsklubb etc) - da kommer du på innsiden av organisasjonen, blir kjent med folk i en annen setting enn bare på foreldremøter, du gjør en viktig jobb, og du får kanskje venner :-)

[AnonymBruker]

Tja - jeg har funnet ut at jeg er mer introvert enn ekstrovert - får mest overskudd av å være alene. Men jeg liker meg på tomannshånd med venninner eller med flere som jeg kjenner. Følte meg fullstendig lost i en stor bursdag der jeg kjente kun mannen min og jubilanten+ kona, men de var jo opptatte med alle andre. Er ikke redd for å snakke med fremmede eller til en forsamling, men det er ikke alltid jeg "orker" hvis jeg ikke kommer til å se personen igjen.

 

Det er sjelden jeg opplever at folk er innpåslitne. Som regel i sosiale settinger der en ikke kjenner hverandre (så godt) fra før, så synes jeg folk er hyggelige. Dersom jeg blir spurt om noe veldig privat (f.eks. ekteskap, evt utfordringer med ett av barna,. sykdom eller andre ting), så vil jeg nok svare på en måte som de fleste oppfatter som at jeg ikke vil prate mer om det. Men dersom denne personen ikke forstår hint og spør videre, kan det være jeg vil synes denne personen er innpåsliten. Men de fleste vanlige tema kan en jo prate om :-) Vet ikke om jeg har opplevd det, men ei venninne av meg fortalte om en person som nærmest krevde å få vite om hva hun pratet om når hun var hos psykolog, og hun gav seg ikke, spurte og grov, og min venninne hadde absolutt ikke lyst til å utbrodere dette til denne personen.

 

De fleste mennesker har antenner for hva som er greit å prate om og ikke. Jeg er svært lite nysgjerrig av meg, og er som regel den siste som får vite om "sladder" og sykdom og sånt blant folk. Jeg spør lite. Men jeg tror jeg er en god venn, lytter godt når det er skikkelige samtaler :-)

 

Når det gjelder det å sette seg ned ved siden av en fremmed, så ville jeg ikke reagert på det, tror jeg :-) Kurs er jo en ypperlig måte å få noen nye bekjente! Særlig til lunsj. Hvis du har barn, så er det jo veldig greit å relatere de første setningene til noe med barna. Det er trygt og greit synes jeg - enten det er et skuespill de skal fremføre, en tur de har vært på eller skal på, øving på instrument eller innsats på fotballbanen.

 

Kom på en ting til. Jeg satt i samme bil i et par timer med noen jeg ikke kjente så godt i forrige uke. Satt i baksetet. Pratet egentlig greit med de to andre, men hun ene overtok fullstendig, og snakket og snakket og snakket, og det synes jeg var litt voldsomt. Det gjør ingenting å ha noen minutter uten prat, og evt la oss andre få tenke litt og kanskje komme til orde :-)

 

Et annet tips, særlig hvis du har barn: Meld deg gjerne som frivillig til styre i idrettsklubben, eller som foreldrekontakt eller til noe annet engasjement (kirke, frivillighetssentral, fritidsklubb etc) - da kommer du på innsiden av organisasjonen, blir kjent med folk i en annen setting enn bare på foreldremøter, du gjør en viktig jobb, og du får kanskje venner :-)

 

Takk for at du deler erfaringer Jeg mente på ingen måte å si at jeg tror dette er enkelt for deg, jeg synes bare på måten du forteller at du virker som du har roen og troen på at du kan gjøre det som du synes er best for deg. Jeg tror også jeg er litt introvert av meg, men også ganske redd for å snakke med andre. Jeg skulle likevel ønske at jeg klarte å knytte bånd til nye mennesker, om så bare for et møte, en lunsj eller et kurs. 

 

Jeg tror heldigvis ikke jeg er av dem som snakker om så veldig private ting eller snakker alt for mye. Men jeg er likevel litt dårlig til å formulere meg og kan knote til det jeg prøver å si av og til. Det kan kanskje bli irriterende? Men hvis det lyser lang vei at jeg er nervøs, kan det kanskje likevel aksepteres at jeg prøver meg? 

 

Opplevelsen til venninnen din høres kjempeskummel ut. Jeg vet ikke hva jeg selv hadde gjort i en slik situasjon, og tror heldigvis aldri at jeg har satt andre i en slik situasjon.

 

Ditt siste råd skal jeg ta til meg. Det hørtes ut som en smart idé  

Anonymous poster hash: 1478c...877

[Loft]

Det er ikke så lenge siden jeg leste en tråd her inne der NHD snakket noe om å filme seg selv for å trene på småprat eller noe sånt, hvis jeg ikke husker feil da. Skal se om jeg finner den igjen. Det kan hende det kan være relevant for deg trådstarter.

[Loft]

Her og fortsettelse her 

[AnonymBruker]

Her og fortsettelse her 

 

Takk Det var interessante råd.

Anonymous poster hash: 1478c...877