Latskap - sykelighet.

[Gjest]

Orker ikke presse meg .. Forferdelig . Er det depresjon eller har jeg blitt karakterløs?

[Gondor]

Selvforakt kan være en del av en depresjon, men trenger ikke å være det. Siden du stiller deg spørsmålet om du er karakterløs må du ha noe å sammenligne det med. Du er vel ikke alltid sånn? Jeg kan også piske meg selv når jeg ligger helt maktesløs på sofaen og stirrer i taket.

[Gjest Gargamel]

Orker ikke presse meg .. Forferdelig . Er det depresjon eller har jeg blitt karakterløs?

 

Jeg tipper det er få som stiller krav til deg, og da er det veldig tungt å motivere seg selv i lengden. Det blir enklere når du har en jobb hvor du MÅ levere ting.

[Gjest]

Barna trenger meg og " krever" meg. Jeg forsøker å lage gode rammer , men makter ikke stille opp nok mentalt. Tillater meg å trekke meg unna, blir samtidig kvalm av meg selv. Hvilken mamma har de fått? Kjenner meg så skjør og nede for telling og vil helst bare være sammen med dem når de ikke utfordrer meg - merker jeg tillater meg å forsvinne når de egentlig trenger meg. Forferdelig vondt.. Vil helst ikke at de skal merke hvor ødelagt jeg kjenner meg.. Lurer på hvordan det skal bli å jobbe, kjenner jeg helst vil beskytte meg. Dettte er ulovlige tanker.

[FGT]

Ikke nødvendigvis sykelig, men latskap kan være en grei betegnelse på at en ikke gidder.noen er flinke til å motivere seg selv, mens andre på ha en god del hjelp fra andre til å bli motivert, men enkelte blir ikke motivert for innstillingen er feil. Latskap kommer i veien kan man si.

[AnonymBruker]

Tror du har presset deg selv veldig langt, veldig lenge, jeg. Håper du snart innser at det ikke trenger være sånn, at du er OK, men for tiden veldig fastlåst i uheldige atferds- og tankemønstre. 

Anonymous poster hash: 026aa...3f1

[Gjest]

Det har vart for lenge nå- lurer på om jeg er forandret. Så grenseløst skuffet over m selv og kampviljen vekk... Vet ikke om jeg trengs:(

[AnonymBruker]

Vart for lenge i forhold til hva? Du står fast, inntil du slutter å stritte i mot. Det er ingen kamp som skal vinnes, men et liv som skal leves, og jo, du trengs - og du er verdifull - selv om depressive tanker prøver å fortelle deg det motsatte. 

Anonymous poster hash: 026aa...3f1

[Gjest]

Godt du forteller meg dette.. Er skrekkslagen m tanke på jobboppstart .. Vet ikke om jeg er bærekraftig

[Gjest Gargamel]

Godt du forteller meg dette.. Er skrekkslagen m tanke på jobboppstart .. Vet ikke om jeg er bærekraftig

 

Jeg vet ikke om jeg er bærekraftig jeg heller. Har ikke hørt noen bruke det begrepet om mennesker før.

[AnonymBruker]

Tenker det er positivt at det er en midlertidig og ikke så krevende jobb (etter hva jeg har forstått) du skal inn i, dermed er det mindre forpliktende og krevende, på et vis. Tror ellers du gjør klokt i å se på dette jobb-engasjementet som en uforpliktende test på hvor du "er" i forhold til jobb akkurat nå, om du virkelig er klar for det, og ikke noe som definerer din verdi som menneske. Skulle det gå bra, er jo dét strålende, skulle det ikke gå, er det ikke verdens undergang, kun en indikasjon på at du vil trenge mer tid og hjelp, før du igjen er klar for arbeidslivet. 



 

Anonymous poster hash: 026aa...3f1

[AnonymBruker]

Godt du forteller meg dette.. Er skrekkslagen m tanke på jobboppstart .. Vet ikke om jeg er bærekraftig

 

Det er tydelig at du er redd nå. Jeg ser at det må være svært skummelt å starte i jobb etter at du har vært borte en stund, og etter at du hadde dårlige opplevelser på din forrige arbeidsplass. 

 

Jeg vet det må være svært vanskelig, men forsøk ikke å tenke så mye på jobbstart helt enda. Slik jeg forstår deg er det fremdeles noen uker til du skal starte, og det at du går rundt skrekkslagen i flere uker hjelper deg ikke når dagen faktisk kommer. Fokuser på å gjøre noe annet som kanskje kan gi deg litt glede. 

 

Og du er et verdifullt menneske som er dypt ønsket på denne jord. Det er leit å se deg skrive om deg selv slik du gjør. Det er fullt mulig å være sterk og et flott menneske, men samtidig trenge hjelp til å komme seg på beina når en faller. 

Anonymous poster hash: 8aa8c...ab2

[Gjest]

Vil ha time hos lege men fastlege sluttet orker ikke vikar som kun er en Mnd føler jeg trenger medisin i bakhånd .. Redd for å love for mye - aner ikke hva jeg klarer og ikke.. Ksn ikke si dette til jobb:((

[Gjest Gargamel]

Vil ha time hos lege men fastlege sluttet orker ikke vikar som kun er en Mnd føler jeg trenger medisin i bakhånd .. Redd for å love for mye - aner ikke hva jeg klarer og ikke.. Ksn ikke si dette til jobb:((

 

Du skal alltid tenke på noe trist, du namnlaus...

[laban]

Ingen vet nøyaktig hva man vil klare i en ny jobb, spesielt ikke hvis overgangen (fra forrige jobb eller fra en situasjon uten jobb) er stor.

 

Et vikariat er en sjanse for både arbeidsgiver og -taker til å se om dette kan gå greit.  De har ønsket å gi deg denne sjansen.  Ingen grunn til å tro at de vil dømme deg etter ti minutter eller er fulle av bange anelser.  Da ville de valgt en annen. 

 

Du vil helst ikke sykeliggjøres med diagnoser så du kan fortsette å være hjemme på heltid.  Du vil også helst slippe å gå på dagpenger med de betingelser det fører med seg.  Dessuten vet du ikke om du orker eller vil ha utbytte av mer terapi.  Da er det vel egentlig ikke så mange andre muligheter igjen enn plutselig rikdom eller arbeid.  Den første er vanskelig å planlegge, den andre har du vært heldig og fått.  (Jeg mener ikke "heldig" som ren flaks, men det er ikke alle som får en relevant jobb så fort etter et år ute av arbeidslivet.)   

 

Da synes jeg det er jobben din fra nå av å mobilisere for at det skal gå bra.  Du er flink til å snakke til deg selv, nå får du se å skru av katastrofetankene og ta en annen, mer positiv tone.  Det aller verste som kan skje er vel at ting blir omtrent som de var før du fikk jobben, bortsett fra at du blir noen erfaringer rikere og får færre "vet ikke om"-punkter på lista.  Det er ikke verdens undergang.

 

Slutt å tenke på jobben hele tiden, vær tilstede for ungene dine og sett heller av en halvtime eller to etter at de har lagt seg, til å gruble og bekymre deg.  Mer enn det er ikke lov, trapp gjerne ned etter hvert.  Prøv å tenke på de praktiske tingene som en forberedelse (i den halvtimen) - se for deg at du tar bussen dit eller hva du nå skal, hvor du handler på hjemveien, osv.  Hvis det er noen konkrete ting du lurer på i forbindelse med arbeidsoppgavene, skriv dem ned slik at du husker å ta dem opp helt i starten - og la dem så ligge.

 

Husk at de som skal ta imot deg, har ting å stri med som å rydde en pult, få tak i en PC osv. (avhengig av typen jobb), i tillegg til sine daglige oppgaver.  De sitter ikke 100% klare når du kommer og har alt fokus på å sjekke om du driter deg ut.  Spill positiv og forventningsfull, så blir det en start med gode, avslappede vibber fra begge sider.     

 

John Steinbeck, en av mine favorittforfattere, lar en vis mann i "Øst for Eden" si noe sånt som "ta én dag om gangen, gå omkring og lat som du er i live, og til slutt vil du oppdage at det er sant", til en som blir forlatt i en vanskelig situasjon.  Det er jo på mange måter en klisjé, men det har faktisk noe for seg - og det kan brukes på mindre alvorlige ting enn liv eller død.  Det har jeg selv erfart, og jeg er ikke typen som tror at alt går bra hvis man bare smiler og går turer.  Lykke til!    

Endret 9. september 2014 av laban

[AnonymBruker]

Vil ha time hos lege men fastlege sluttet orker ikke vikar som kun er en Mnd føler jeg trenger medisin i bakhånd .. Redd for å love for mye - aner ikke hva jeg klarer og ikke.. Ksn ikke si dette til jobb:((

 

Slik jeg har forstått deg var du ganske åpen på jobbintervjuet om din situasjon. Det er en mulighet å fortsette å være åpen. Fortell dem at du er litt nervøs for å begynne i jobb igjen, og at du synes det kan være litt mye å sette seg inn i i starten. Så lenge dette sies med en positiv og forventningsfull mine, på en ydmyk måte, tror jeg ikke det er mange som vil synes at det var noe galt i det. Mange synes det er vanskelig å begynne i en ny jobb spesielt hvis man har vært borte i en periode, slik at jeg tror at du kanskje på den måten kan møte mye støtte.

 

Ellers synes jeg laban hadde mange gode poeng i sin kommentar. De tror jeg også kan være lure å følge

Anonymous poster hash: 8aa8c...ab2

[Madelenemie]

Orker ikke presse meg .. Forferdelig . Er det depresjon eller har jeg blitt karakterløs?

Hei!

Jeg tror hvis du er blitt sånn, nå/nylig at det er depresjon/ sykdom involvert.

For de som hele livet igjennom roter bort tiden sin tror jeg det kan skyldes flere forhold, latskap, organiseringsvansker Etc...

Selv har jeg organiseringsvansker, men jeg bruker MYE krefter på å organisere mitt liv som handikaped, uten en eneste tilrettelegging. det krever hardt hardt arbeide!

Det siste gjør jeg fordi jeg har bestemt meg for å vinne over "systemet", det som " sier" at det ikke er mulig å komme dit jeg er med autisme.

Men såklart, jeg kan dø, på dette løpet, jeg kjenner meg utslitt nesten hver dag kl 23.00, jeg har smerter i hodet, men for meg er det å dø med ære, og jeg gjør det også fordi jeg håper vise å gå levende ut av dette, til mine barn, at autisme et ingen hindring!

Og de ser heller ikke autisme som en hindring.

Men jeg syns det er noe feil, noe man må være supermenneske for å klare.

Bare bittelitt hjelp ville for meg betydd mye hjelp,

Idag da jeg kjørte til forelesning kjente meg meg frossen syk og urolig, det gikk gradvis over etter 3-4 timer, jeg tenker sånn:

Jeg skal vinne!

[Gjest]

Ingen vet nøyaktig hva man vil klare i en ny jobb, spesielt ikke hvis overgangen (fra forrige jobb eller fra en situasjon uten jobb) er stor.

Et vikariat er en sjanse for både arbeidsgiver og -taker til å se om dette kan gå greit. De har ønsket å gi deg denne sjansen. Ingen grunn til å tro at de vil dømme deg etter ti minutter eller er fulle av bange anelser. Da ville de valgt en annen.

Du vil helst ikke sykeliggjøres med diagnoser så du kan fortsette å være hjemme på heltid. Du vil også helst slippe å gå på dagpenger med de betingelser det fører med seg. Dessuten vet du ikke om du orker eller vil ha utbytte av mer terapi. Da er det vel egentlig ikke så mange andre muligheter igjen enn plutselig rikdom eller arbeid. Den første er vanskelig å planlegge, den andre har du vært heldig og fått. (Jeg mener ikke "heldig" som ren flaks, men det er ikke alle som får en relevant jobb så fort etter et år ute av arbeidslivet.)

Da synes jeg det er jobben din fra nå av å mobilisere for at det skal gå bra. Du er flink til å snakke til deg selv, nå får du se å skru av katastrofetankene og ta en annen, mer positiv tone. Det aller verste som kan skje er vel at ting blir omtrent som de var før du fikk jobben, bortsett fra at du blir noen erfaringer rikere og får færre "vet ikke om"-punkter på lista. Det er ikke verdens undergang.

Slutt å tenke på jobben hele tiden, vær tilstede for ungene dine og sett heller av en halvtime eller to etter at de har lagt seg, til å gruble og bekymre deg. Mer enn det er ikke lov, trapp gjerne ned etter hvert. Prøv å tenke på de praktiske tingene som en forberedelse (i den halvtimen) - se for deg at du tar bussen dit eller hva du nå skal, hvor du handler på hjemveien, osv. Hvis det er noen konkrete ting du lurer på i forbindelse med arbeidsoppgavene, skriv dem ned slik at du husker å ta dem opp helt i starten - og la dem så ligge.

Husk at de som skal ta imot deg, har ting å stri med som å rydde en pult, få tak i en PC osv. (avhengig av typen jobb), i tillegg til sine daglige oppgaver. De sitter ikke 100% klare når du kommer og har alt fokus på å sjekke om du driter deg ut. Spill positiv og forventningsfull, så blir det en start med gode, avslappede vibber fra begge sider.

John Steinbeck, en av mine favorittforfattere, lar en vis mann i "Øst for Eden" si noe sånt som "ta én dag om gangen, gå omkring og lat som du er i live, og til slutt vil du oppdage at det er sant", til en som blir forlatt i en vanskelig situasjon. Det er jo på mange måter en klisjé, men det har faktisk noe for seg - og det kan brukes på mindre alvorlige ting enn liv eller død. Det har jeg selv erfart, og jeg er ikke typen som tror at alt går bra hvis man bare smiler og går turer. Lykke til!

takk for at du prøver å sette deg inn i min situasjon og gi gode råd Laban. ! Jeg vil gjerne få det til , jobb betyr mye for min selvrespekt . Når jeg tar på meg dette " oppdraget" er det med frykt for å bli testet. Jeg tenker likevel arbeidsgiver må ha lov å se meg an når jeg har vært sykmeldt og ute av jobb en tid. Hva klarer jeg rent praktisk. Den formelle kompetansen i orden .. Har og attester og papirer som tilsier at jeg også duger i praksis. Men skummelt. Kommer til å late som jeg er parat til " alt" inntil det motsatte er bevist.. Men sliter med motivasjonen og tankekjøret river og sliter i meg .. Er det verdt det? Kanskje bedre å bli diagnostisert sønder og sammen og " få lov " å slippe.. Vil visst alt og ingenting. Er nok rimelig slitsom person å gi råd til.. Jeg lytter og skal prøve å ta det inn det du sier, men så vanskelig. Må bare hoppe ut i den harde virkelighet tror jeg.. Tidligere klart å ta meg sammen, må klare det nå også.. Kjenner dog mye indre uro og det er en ekkel følelse og til tider kjenne seg så alene m ulovlige katastrofetanker ..,

[Gjest]

Hei!

Jeg tror hvis du er blitt sånn, nå/nylig at det er depresjon/ sykdom involvert.

For de som hele livet igjennom roter bort tiden sin tror jeg det kan skyldes flere forhold, latskap, organiseringsvansker Etc...

Selv har jeg organiseringsvansker, men jeg bruker MYE krefter på å organisere mitt liv som handikaped, uten en eneste tilrettelegging. det krever hardt hardt arbeide!

Det siste gjør jeg fordi jeg har bestemt meg for å vinne over "systemet", det som " sier" at det ikke er mulig å komme dit jeg er med autisme.

Men såklart, jeg kan dø, på dette løpet, jeg kjenner meg utslitt nesten hver dag kl 23.00, jeg har smerter i hodet, men for meg er det å dø med ære, og jeg gjør det også fordi jeg håper vise å gå levende ut av dette, til mine barn, at autisme et ingen hindring!

Og de ser heller ikke autisme som en hindring.

Men jeg syns det er noe feil, noe man må være supermenneske for å klare.

Bare bittelitt hjelp ville for meg betydd mye hjelp,

Idag da jeg kjørte til forelesning kjente meg meg frossen syk og urolig, det gikk gradvis over etter 3-4 timer, jeg tenker sånn:

Jeg skal vinne!

M: beundrer din kampvilje og arbeidsmoral M:) Takk for ditt innspill

[Gjest]

Du skal alltid tenke på noe trist, du namnlaus...

Det er dårlige tider Gargamel:/ Håper de kan bli bedre før eller siden.. Må stålsette meg for å orke.. Nå senga.. Helt tappet