Latskap - sykelighet.

[Gjest]

Ja, det der du som er hovedproblemet.

Jeg vil gjerne vinne i lotto, men jeg legger meg ikke ned på bakken og hyler om jeg ikke vinner.

ok skal be om en time å se om det går ok.. Gi det en sjans.. Vet bare ikke hva jeg skal so egentlig. Min tidl fastlege styrte samtalene våre og det var godt.. Synes for øvrig du tolker min skepsis strengt og prater til meg som om du tror jeg er et fælt trassig uhyre.. kanskje alle gjør det.. Jeg gir lite lyd fra meg, så er det sagt. Men jeg velger jo selv å kanalisere min frustrasjon i dette forumet..

[Gjest]

Du kan ikke ut i fra et fremmedartet navn slutte noe som helst om vedkommende sine kommunikasjonsegenskaper.

jeg vet det.. Orker bare egentlig ikke forholde meg til noe " ekstra"-

[Gjest]

Åh, du namnlause, om du bare kunne sett deg selv utenfra, sett det absurde i den krigen du fører mot deg selv og livet! Du graver deg stadig lenger ned i elendigheten, snur nye utfordringer om til uløselige problemer, og synes døv og blind for alle gode innspill og råd du får. Jeg tror du er på et svært kritisk punkt i livet ditt nå, rent eksistensielt sett. Du sier at at om du ikke lykkes i jobben du snart skal ut i, så anser du yrkeslivet ditt som knust. Antar at din opplevde verdi som menneske også vil få seg en kraftig støyt, ut i fra hvordan du definerer deg selv. Du har ingen (opplevd) verdi utover hva du presterer, later det til.

Du har tidligere nevnt at din mor falt ut av arbeidslivet relativt tidlig, og at du og din bror mener hun kunne ha hatt nytte av terapi, noe hun aldri fikk/tok imot. Ser du parallellen til deg selv her? Den psykologiske arven vi bærer med oss fra våre omsorgspersoner, kan være sterke krefter, når den får "virke fritt".

Du er opptatt av å kjempe. Hva med å heller gi seg over? Slutte å stritte i mot? Sette den ene foten foran den andre, i tillit til at folk/hjelpeapparatet vil deg vel? Vet at den tilliten ikke er høy hos deg for tiden, så kanskje det er viljen du må lene deg mot, først og fremst. Viljen til et bedre liv, for både deg og din families del. Du har nevnt ved et par anledninger at du ønsker en terapeut som evner å "bevege tankene dine". For at så skal kunne skje, må du være åpen og villig til å ta inn nye perspektiv, hva angår din forståelse av deg selv, dine strategier og din situasjon. Klarer du dét, er mye gjort. Tror ydmykhet er et viktig nøkkelord for deg.

Ønsker deg lykke til, og håper inderlig at du snart klarer å komme ut av dette fastlåste, destruktive. Du har strevd i mange år nå. Kanskje en dag vil du kunne se tilbake og være takknemlig over at livet tvang deg i kne, slik at du fikk muligheten til å justere kursen, og finne en mer bærekraftig måte å være i livet på.

du har mye rett i det du skriver Mari. Dessverre vanskelig å se utenfor egne onde sirkler.. Ser ikke bort fra at psykologisk arv er en dimensjon.. Jeg har arvet det verste fra mine foreldre.. Min bror det beste., kunne ønske jeg klarte å gi meg over , men kjenner meg ikke trygg for at det er riktig .. Slik det har utviklet seg m psykolog . Lite fristende å søke hjelp når hun ser meg slik, på den annen side er jeg blitt redd folk, redd for å leve, redd meg selv og redd for fordømmelse ( venter på den..) og redd fremtida.. Klarer ikke gråte- cipralexen tvinger mine emosjoner inn i en fastlåst tilstand. Kjenner m litt kvalt . Endret 11. september 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Det blir ikke bra uansett, blir det vel?

Forrige tilbud var under din verdighet, dette er for hardt...

Jeg har tenkt som Mari over her - er historien i ferd med å gjeta seg, jf din mor? Vet du - bare du kan unngå at dét skjer gjennom å ta i mot den hjelpen du får tilbud om!

Hva legger du forresten i at en arbeidsplass er "meget kvalitativ"?

Du er så sint på meg- ikke ta deg bryet! Kvalitativ arb plass er det fordi det er et sted jeg gjerne hadde sett på som min arb plass i fremtiden . Dette handler bl a om deres verdiforankring ..

[frosken]

ok skal be om en time å se om det går ok.. Gi det en sjans.. Vet bare ikke hva jeg skal so egentlig. Min tidl fastlege styrte samtalene våre og det var godt.. Synes for øvrig du tolker min skepsis strengt og prater til meg som om du tror jeg er et fælt trassig uhyre.. kanskje alle gjør det.. Jeg gir lite lyd fra meg, så er det sagt. Men jeg velger jo selv å kanalisere min frustrasjon i dette forumet..

Som du vet, så synes jo jeg at du helst skal ringe dps og spørre hvordan det ligger an med behandlerbytte. Det er dps det er mest vits i å snakke med nå, så fremt du ikke har fått noen fysiske symptomer den senere tid som er forskjellig fra hva du har hatt tidligere.

[Pallida]

du har mye rett i det du skriver Mari. Dessverre vanskelig å se utenfor egne onde sirkler.. Ser ikke bort fra at psykologisk arv er en dimensjon.. Jeg har arvet det verste fra mine foreldre.. Min bror det beste., kunne ønske jeg klarte å gi meg over , men kjenner meg ikke trygg for at det er riktig .. Slik det har utviklet seg m psykolog . Lite fristende å søke hjelp når hun ser meg slik, på den annen side er jeg blitt redd folk, redd for å leve, redd meg selv og redd for fordømmelse ( venter på den..) og redd fremtida.. Klarer ikke gråte- cipralexen tvinger mine emosjoner inn i en fastlåst tilstand. Kjenner m litt kvalt .

Hva legger du i å gi deg over? 

"slik det har utviklet seg med psykolog", skriver du. Jeg er enig i at det var uheldig at dette med ulike personlighetsforstyrrelser (eller rettere sagt elementer av diverse personlighetsforstyrrelser, det var vel aldri snakk om én spesifikk, helt og holdent) fikk så stort fokus i terapitimene. På den andre siden, jeg er jammen ikke sikker på om relasjonen mellom dere hadde vært så veldig annerledes om ikke dette hadde vært sånn i fokus, heller. Kanskje du bare hadde funnet noen andre knagger å henge din mistillit på. Er du innstilt på å gjøre ditt for at relasjonen til ny behandler skal bli bedre? Hva må til? 

[Gjest]

Som du vet, så synes jo jeg at du helst skal ringe dps og spørre hvordan det ligger an med behandlerbytte. Det er dps det er mest vits i å snakke med nå, så fremt du ikke har fått noen fysiske symptomer den senere tid som er forskjellig fra hva du har hatt tidligere.

ærlig talt hadde det vært tryggest med psykologen " min" .. Skummelt m ny.. Lurer på om det blir tull om jeg ringer og snakker m henne. ? Følte hun var iskald da jeg snakket m henne sist.. Jeg leverte jo også mistillits brevet til enhetsleder da hun ville gi meg det i retur etter å ha rettet opp " faktafeil".., dette kan det hende hun synes var dårlig gjort. Jeg er saklig og går ikke inn på person- slik sett god samvittighet Endret 11. september 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Hva legger du i å gi deg over?

"slik det har utviklet seg med psykolog", skriver du. Jeg er enig i at det var uheldig at dette med ulike personlighetsforstyrrelser (eller rettere sagt elementer av diverse personlighetsforstyrrelser, det var vel aldri snakk om én spesifikk, helt og holdent) fikk så stort fokus i terapitimene. På den andre siden, jeg er jammen ikke sikker på om relasjonen mellom dere hadde vært så veldig annerledes om ikke dette hadde vært sånn i fokus, heller. Kanskje du bare hadde funnet noen andre knagger å henge din mistillit på. Er du innstilt på å gjøre ditt for at relasjonen til ny behandler skal bli bedre? Hva må til?

Gi meg over- la de behandle m slik de tror er riktig ...Mari , takk for at du bryr deg! Hva som skal til ? Vet ikke , bedre personkjemi trolig.. - samt at vi drøfter plager fremfor diagnostikk ( dette mener min bror bør være hovedfokus..)

[Kayia]

Du er så sint på meg- ikke ta deg bryet! Kvalitativ arb plass er det fordi det er et sted jeg gjerne hadde sett på som min arb plass i fremtiden . Dette handler bl a om deres verdiforankring ..

Jeg er ikke sint på deg, hvor har du det fra? Tenker du det fordi jeg er ærlig og direkte og dessuten uenig med deg i at din situasjon er alle andres feil? 

 

Du er på et nettforum, og må tåle at andre er direkte og mener at du selv må ta ansvar for at du ikke blir bedre når du motsetter deg behandling.

 

Ad begrepet "kvalitativ arbeidsplass": Tror du skal kalle det "drømmearbeidsplass" eller "en arbeidsplass jeg kunne tenkt meg" i framtiden dersom du ønsker å bli forstått. "Kvalitativ arbeidsplass" er en veldig Erasmus Montanus-måte å formulere seg på, og betyr i grunnen ingenting.  

[Pallida]

Gi meg over- la de behandle m slik de tror er riktig ...Mari , takk for at du bryr deg! Hva som skal til ? Vet ikke , bedre personkjemi trolig.. - samt at vi drøfter plager fremfor diagnostikk ( dette mener min bror bør være hovedfokus..)

 

Håper du gjør nettopp dét. Ikke fordi du har lyst, men fordi du ser det er nødvendig. Det vil kunne innebære en enorm lettelse, når du først tar det skrittet. Ikke dermed sagt at du ikke vil bli trigget/føle deg krenket, men at du likevel ikke lar det stoppe deg (egen erfaring tilsier at det å føle seg krenket kan være en kjip, men nødvendig del av terapi/endring...). 

 

Ser du nevner at du vurderer å kontakte psykologen du gikk til inntil nylig. Om du er villig til å virkelig gi henne/terapien en ny sjanse, tror jeg du har mye å vinne på dette, framfor å starte på nytt. Da kan også dette som har skurret mellom dere, bli en del av samtalene framover. Tenker da på projisering. Er du klar for å la deg lede? Av henne? Eller velger du minste motstands vei? Det blir feil og unødig tidsbruk for dere begge om det siste er tilfelle. 

 

Som andre har påpekt tidligere, kan diagnostikk være vesentlig for å kunne tilpasse behandlingen best mulig. I alle tilfeller er det behandler som kan faget sitt best, ikke du (eller din bror). Som sagt, det kan være en stor lettelse, når du først tør å stole på nettopp dét. 

Endret 11. september 2014 av Mari-

[Gjest]

Jeg er ikke sint på deg, hvor har du det fra? Tenker du det fordi jeg er ærlig og direkte og dessuten uenig med deg i at din situasjon er alle andres feil?

Du er på et nettforum, og må tåle at andre er direkte og mener at du selv må ta ansvar for at du ikke blir bedre når du motsetter deg behandling.

Ad begrepet "kvalitativ arbeidsplass": Tror du skal kalle det "drømmearbeidsplass" eller "en arbeidsplass jeg kunne tenkt meg" i framtiden dersom du ønsker å bli forstått. "Kvalitativ arbeidsplass" er en veldig Erasmus Montanus-måte å formulere seg på, og betyr i grunnen ingenting.

deres tolkning at jeg mener alt er andres feil;) vet at jeg er konstruert på en slitsom måte..

[Gjest]

Håper du gjør nettopp dét. Ikke fordi du har lyst, men fordi du ser det er nødvendig. Det vil kunne innebære en enorm lettelse, når du først tar det skrittet. Ikke dermed sagt at du ikke vil bli trigget/føle deg krenket, men at du likevel ikke lar det stoppe deg (egen erfaring tilsier at det å føle seg krenket kan være en kjip, men nødvendig del av terapi/endring...).

Ser du nevner at du vurderer å kontakte psykologen du gikk til inntil nylig. Om du er villig til å virkelig gi henne/terapien en ny sjanse, tror jeg du har mye å vinne på dette, framfor å starte på nytt. Da kan også dette som har skurret mellom dere, bli en del av samtalene framover. Tenker da på projisering. Er du klar for å la deg lede? Av henne? Eller velger du minste motstands vei? Det blir feil og unødig tidsbruk for dere begge om det siste er tilfelle.

Som andre har påpekt tidligere, kan diagnostikk være vesentlig for å kunne tilpasse behandlingen best mulig. I alle tilfeller er det behandler som kan faget sitt best, ikke du (eller din bror). Som sagt, det kan være en stor lettelse, når du først tør å stole på nettopp dét.

særdeles vanskelig å tro på den diagnose psykolog lanserte , og huff - orker ikke tenke på det:( min bror lege ( spesialist ) har heller ikke " troa" på dette.. Jeg er forvirret, ribbet og litt hjelpesløs.. Nå er jeg min egen (u) lykkes smed... Får briste el bære.. Endret 11. september 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Som du vet, så synes jo jeg at du helst skal ringe dps og spørre hvordan det ligger an med behandlerbytte. Det er dps det er mest vits i å snakke med nå, så fremt du ikke har fått noen fysiske symptomer den senere tid som er forskjellig fra hva du har hatt tidligere.

kunne ønske du kunne " passe på meg" i RL - redd:(

[Pallida]

særdeles vanskelig å tro på den diagnose psykolog lanserte , og huff - orker ikke tenke på det:( min bror lege ( spesialist ) har heller ikke " troa" på dette.. Jeg er forvirret, ribbet og litt hjelpesløs.. Nå er jeg min egen (u) lykkes smed... Får briste el bære..

 

Det vil bære, ingen vil deg vondt. Du er den du er, og sliter med det du gjør, uavhengig av hva man kaller det. Forstår du er redd og fortvilet, men det blir bedre! Et skritt om gangen...  

 

Min behandler sa en gang til meg at det jeg ikke vil forholde meg til/erkjenne (eie), eier meg. Er mye sant i det. 

 

 

[frosken]

kunne ønske du kunne " passe på meg" i RL - redd:(

Kan du sende et lite brev til dps i morgen hvor du sier noe kort om at du har det veldig vanskelig, at du skal prøve deg i jobb igjen og at du ville sette pris på om de hadde anledning til å gi deg en time raskt.

 

Jeg ser at du er i en veldig vanskelig situasjon nå.

[Gjest]

Kan du sende et lite brev til dps i morgen hvor du sier noe kort om at du har det veldig vanskelig, at du skal prøve deg i jobb igjen og at du ville sette pris på om de hadde anledning til å gi deg en time raskt.

Jeg ser at du er i en veldig vanskelig situasjon nå.

hm- får tenke på det..skjønner at jeg må krype til korset om jobb ikke går, redd historien skal gjenta seg.. Hadde jeg enda greid å blokkere alle katastrofetanker .. De er der konstant .. Er ikke inspirert , samtidig forventer " alle" at jeg nå snart må komme meg " på beina" og tjene penger og gjøre noe nyttig& meningsfylt .. Har forsøkt å si til meg selv at jeg bare tenker så negativt .. Redd for å havne i en felle hvor fluktmulighetene er små og vil ikke blottlegge min sårbarhet for ny arb plass.. Redd for ansvar og konsentrasjon .. Får forstoppelse av å være på jobb.. Må derfor slutte å spise..

[frosken]

hm- får tenke på det..skjønner at jeg må krype til korset om jobb ikke går, redd historien skal gjenta seg.. Hadde jeg enda greid å blokkere alle katastrofetanker .. De er der konstant .. Er ikke inspirert , samtidig forventer " alle" at jeg nå snart må komme meg " på beina" og tjene penger og gjøre noe nyttig& meningsfylt .. Har forsøkt å si til meg selv at jeg bare tenker så negativt .. Redd for å havne i en felle hvor fluktmulighetene er små og vil ikke blottlegge min sårbarhet for ny arb plass.. Redd for ansvar og konsentrasjon .. Får forstoppelse av å være på jobb.. Må derfor slutte å spise..

Når er det du skal begynne å jobbe? Og hvor langt er vikariatet ditt?

Endret 11. september 2014 av frosken

[Gjest]

Det vil bære, ingen vil deg vondt. Du er den du er, og sliter med det du gjør, uavhengig av hva man kaller det. Forstår du er redd og fortvilet, men det blir bedre! Et skritt om gangen...

Min behandler sa en gang til meg at det jeg ikke vil forholde meg til/erkjenne (eie), eier meg. Er mye sant i det.

men man kan vel ikke erkjenne bare for å erkjenne? Denne løgnen noen ( Nhd? ) sier jeg lever på .. Huff

[Gjest]

Når er det du skal begynne å jobbe? Og hvor langt er vikariatet ditt?

skal på infomøte med leder nå en av de nærmeste dagene( tørr ikke si eksakt), tenk om noen kjenner m igjen .. Var jo der på intervju uten å få jobb.. Ba om Evt ledig vikariat og nå var det " noe"- først noen Mnd - så utlyses det..

[Gjest Gargamel]

skal på infomøte med leder nå en av de nærmeste dagene( tørr ikke si eksakt), tenk om noen kjenner m igjen .

Ser du noen som kjenner deg igjen får du gi dem en "high five" og et smil.