OCD.. trenger råd og synspunkter.

[Gjest anuba]

Dette kan nok bli litt komplisert å forklare, men skal prøve mitt beste.

Kjæresten min har en form for ocd-obsessive compulsive disorder-tvangstanker. Vi har vært sammen i 2 år og kjent hverandre i 3 år. Han er veldig snill, ganske lat, men hjelper til når det virkelig trengs. Og han kommer fra Italia, så det er jo en kulturforskjell, men det er ikke grunnen til at jeg skriver dette.

Saken er at på de to årene vi har vært sammen, har jeg kanskje møtt foreldrene hans rundt 10 ganger og de bor 2 1/2 mil fra meg og de er verdens greieste, snilleste og forståelsesfulle mennesker. Noen få mnd etter vi ble "ordentlig sammen" synes jeg det var rart at han ikke hadde tatt meg med på besøk hos dem, enda han snakker en del om dem. Jeg fikk følelsen av at han ikke ville at jeg skulle møte dem og omvendt. At han skjemtes over meg.

Et år tidligere fra vi faktisk møttes hadde han en jente boende hos seg i ett år og hun ble veldig godt kjent med dem og det var veldig sårende å høre, spesielt siden de ikke hadde vært sammen, bare en han hadde prøvd å åpne hjertet sitt for, som han sa. Men hun flytta, og kort tid etter det kom jeg inn i bildet.

Så tilbake til saken, jeg ville vite hvorfor jeg ble "utestengt" og det var da han fortalte om sin ocd. Dvs at han synes ting som kommer fra hjembyen sin er skittent. Alt som foreldrene har i huset, klær osv er "skittent for ham. Og at han unngår det hvis han kan. De få gangene jeg har vært det må jeg skifte klær og dusje etterpå og følge div prosedyrer. Jeg er ikke direkte tvunget til det, han spør alltid pent og jeg ønsker jo ikke at han skal bli enda mer stressa pga det. Og jeg har en liten peiling, siden jeg har en mild ocd på noen småting.

Vi har snakket utallige ganger om dette fordi jeg synes det er veldig sårt å vite at med hun som bodde der så gikk det mye bedre og han ble vant med at hun ikke brydde seg så mye om å følge prosedyrene hans. Sikkert fordi han ble eksponert mere for de "skitne" tingene. Foreldrene hans vet selvsagt om dette og de synes det er trist. De presser ham ikke på noen måte, men de har flere ganger gitt utrykk for at de liker meg godt å ønsker å bli bedre kjent. Jeg kjenner dem ikke, kun gjennom ham, føler jeg.

Jeg kan ikke dy meg, noen ganger når han skal på middag til dem, så spør jeg om å bli med, men får følelsen av at han helst ikke vil det, enten fordi han synes det er enklest eller bare ikke har noen interesse av det. Han blir sur hver gang vi diskuterer dette, jeg har kanskje "stilt han opp mot veggen noen ganger for å få han til å tenke seg om å prøve å gjøre noe med det siden han vet hvor viktig det er for meg og hvor sårt det føles. Han sier det KUN handler om ocd'en og ikke om at han ikke ønsker at vi skal bli kjent, selv om han kan leve med det også, som han sa.

Så de gangene jeg har begynt å diskutere og bedyre min fortvilelse så han han hver gang sagt at jeg er fri til å gjøre det jeg vil, at jeg bare kan ringe dem for en kaffe eller hva det måtte være. Det føles som om han sier det i trass bare fordi jeg har nevnt temaet i det hele tatt, og når jeg sier det til han, blir han selvsagt sur. Hvorpå jeg presiserer "det kunne jeg aldri gjort mot deg" (å bare ringe foreldrene hans som jeg knapt kjenner, bak ryggen hans). Og det som ligger i det fra min side er ren sårhet. At alt dette har ført med seg er at jeg tror han ikke er interessert i å la meg bli kjent med dem mens han er til stede, eller at de ikke liker meg så godt som han skal ha det til, eller at han er redd for hva vi kan finne på å snakke om. Paranoide tanker, ikke sant? Det han trodde jeg la i det var at jeg ville ta hensyn til ocd'en.

Alt i alt så blir det sånn at jo mere hensyn jeg prøver å ta (med en liten dose trass), jo "surere" blir han.

Igår hadde vi nok en diskusjon og vi kom inn på temaet - Hvorfor jeg sa "det kunne jeg aldri gjort mot deg" og først da fikk han forståelsen av hva jeg hadde ment med det. Dette fikk han dessverre til å 'klikke' og mente jeg hadde fått han til å leve på en løgn. Og ja, jeg har nevnt til han før, alle tankene jeg har som følge av hva han (ikke) har gjort.

Beklager, dette ble nokså langt innlegg, men dette har plaget meg i to år og jeg trengte å få det ut. Setter veldig pris på et ordentlig og seriøst svar.