Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Lever i konstant frykt føler jeg. Vet ikke hvor jeg passer inn og hvor det er plass til meg. Vet egentlig ikke hvem jeg er, prøver å gjøre ting i positiv retning.Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er alltid fleller rundt omkring. Noen av de er kjempestore og jeg må ta tak i de før eller side, men orker jeg? Har alltid vært sånn fra jeg var bitte liten..store dramatiske hendelser..prøver å gjøre ting så forutsigbart som mulig, men livet er uforutsigbart og det er helt ok, men hvor mye skal man tåle?

Jeg MÅ jo takle det, men er så redd for å gå skikkelig på trynet igjen og mye ligger tilrette for det no, når skaldet ta slutt? Jeg går jo fremover og gjør alltid fremskritt og alt i min makt for at det skal ordne seg, jeg står på. Virkelig. Jeg gir ikke opp, men er redd. For vet hva som venter meg og vet det kan knekke meg fullstendig. Det er så forbannet urettferdig!

Vet det er lite konkret det jeg skriver no, men er "reelle"ting. Kunne forklart, men det blir MYE skriving og forklaring. Og i fare for å syte meg ihjel skal jeg spare megselv og dere som leser dette for akkurat det Men noen som har kjenner på noe det samme? Hvordan forholder dere til det? At det er

Anonymous poster hash: 8c740...d74

[Gjest]

Det er vanskelig å skjønne hva du mener. Kan du utdype?

[MMT123]

Er isolert/bor på en øy (har ikke lappen etc) Kan ikke flytte pga barn på skole og det er kke så lurt, pga har brukt lang tid for å komme seg til rette der, får også ekstra oppfølging.Er på.tiltak gjemmon nav som igrunnen går bra, men vet ikke hvordan veien videre blir og kommer tilbake til start når jeg er ferdig der, for vet fremdeles ikke hva jeg vil videre eller hvor jeg passer inn og ift kompetanse. Har det tøft i samlivet med samboer, mye problemer i tillegg til den store verkebyllen..et hus som som vi hadde "sammen" ble tvangssolgt for mange år siden. Kort fortal jeg må rydde opp i det for min del, han har ordnet gjeldsordning for segselv. Mye bitterhet her av visse grunner. Bor i ett lite samfunn hvor folk snakker, jeg prøver å gjøre tiltak for å "bedre" situasjonen. Har sluttet å bry meg om hva folk tenker og tror om meg, men det er ensomt her..som sagt jeg og samboer sliter og frykter livet uten han, for der har jeg vært før. Er glad i han, men vi sliter max og han vil ikke at vi søker hjelp. Det har vi også gjort før. Jeg har også snakket med div psykologer opp igjennom uten at det har hjulpet nevneverdig. Har problemer i familien, så har kun sporadisk kontakt med min mor. Har lite nettverk og venner, vanskelig å komme seg fra denne øyen. Er mye sliten og mobiliserer alle kreftene mine på jobben og å følge opp ungen. Føler jeg lever i ett "fengsel".jeg bare kan komme meg ut av hvis jeg tar noen heftige grep. Det er bare det at jeg har liten tro på at jeg vil takle det. Jeg kjenner megselv. Slik det er no så går værtfall dagene trygt for seg, om det så er en falsk trygghet så er det værtfall bedre enn fullstendig krise. Men har det ikke bra og ser ingen god utvei..

Beklager for lang forklaring, men har egentlig forsøkt å "korte ned"

[MMT123]

Oi jeg skulle poste den anonymt, skriver fra mobil så skjedde ved ett uhell Går det an å endre på?

[Gjest]

Høres ut som du har det veldig tøft. Jeg skjønner din fortvilelse m.m.

Har ikke så mye fornuftig å si deg, skulle ønske jeg hadde det og hjulpet deg litt.

Er det lenge til barneskolen er ferdlg? Husk at ungene påvirkes av foreldre som ikke har det bra, hva sier de selv til evt skolebytte?

Da jeg skulle velge yrke under omskoleringen, pløyde jeg telefonkatalogen for å få ideer og tanker om hva jeg kunne passe til

Medfølende tanker til deg fra meg..

[frosken]

Er isolert/bor på en øy (har ikke lappen etc) Kan ikke flytte pga barn på skole og det er kke så lurt, pga har brukt lang tid for å komme seg til rette der, får også ekstra oppfølging.Er på.tiltak gjemmon nav som igrunnen går bra, men vet ikke hvordan veien videre blir og kommer tilbake til start når jeg er ferdig der, for vet fremdeles ikke hva jeg vil videre eller hvor jeg passer inn og ift kompetanse. Har det tøft i samlivet med samboer, mye problemer i tillegg til den store verkebyllen..et hus som som vi hadde "sammen" ble tvangssolgt for mange år siden. Kort fortal jeg må rydde opp i det for min del, han har ordnet gjeldsordning for segselv. Mye bitterhet her av visse grunner. Bor i ett lite samfunn hvor folk snakker, jeg prøver å gjøre tiltak for å "bedre" situasjonen. Har sluttet å bry meg om hva folk tenker og tror om meg, men det er ensomt her..som sagt jeg og samboer sliter og frykter livet uten han, for der har jeg vært før. Er glad i han, men vi sliter max og han vil ikke at vi søker hjelp. Det har vi også gjort før. Jeg har også snakket med div psykologer opp igjennom uten at det har hjulpet nevneverdig. Har problemer i familien, så har kun sporadisk kontakt med min mor. Har lite nettverk og venner, vanskelig å komme seg fra denne øyen. Er mye sliten og mobiliserer alle kreftene mine på jobben og å følge opp ungen. Føler jeg lever i ett "fengsel".jeg bare kan komme meg ut av hvis jeg tar noen heftige grep. Det er bare det at jeg har liten tro på at jeg vil takle det. Jeg kjenner megselv. Slik det er no så går værtfall dagene trygt for seg, om det så er en falsk trygghet så er det værtfall bedre enn fullstendig krise. Men har det ikke bra og ser ingen god utvei..

Beklager for lang forklaring, men har egentlig forsøkt å "korte ned"

Når livet er vanskelig som følge av komplekse problemer, så tror jeg det kan være lurt å forsøke å ta tak i noen små elementer av det som er vanskelig - ikke alt sammen samtidig.

 

Det høres riktig ut at du bør bli boende på øya nå av hensyn til barnet.

 

Dersom du trenger hjelp til å finne ut av dette med økonomi, så synes jeg du skal be om økonomisk veiledning fra nav. Jeg synes også du skal snakke med din veileder på nav om fremtiden din yrkesmessig. Prøv å bygg videre på det du mestrer nå, det høres ut som om det fungerer ok der du er nå. Be nav-veilederen din om å legge planer videre, vær åpen om din usikkerhet.

 

Når det gjelder sosialt nettverk, så prøv å ivareta det lille du har. Dersom du har noen venner på øya, så prioriter å få vært litt sammen med dem. Ta f.eks. initiativ til å gå en kveldstur eller annen enkel aktivitet.

[*Edvarda*]

Har det tøft i samlivet med samboer, mye problemer i tillegg til den store verkebyllen..et hus som som vi hadde "sammen" ble tvangssolgt for mange år siden. Kort fortal jeg må rydde opp i det for min del, han har ordnet gjeldsordning for segselv. Mye bitterhet her av visse grunner. Bor i ett lite samfunn hvor folk snakker, jeg prøver å gjøre tiltak for å "bedre" situasjonen. Har sluttet å bry meg om hva folk tenker og tror om meg, men det er ensomt her..

Sikker på at folk tenker og tror mye om deg? Du kan ikke lese andres tanker.

Hadde jeg visst om noen som tidligere måtte tvangsselge boligen sin, ville jeg bare registrert det og ikke sett ned på vedkommende. Og sannsynligvis glemt det etter en stund.

[MMT123]

Når livet er vanskelig som følge av komplekse problemer, så tror jeg det kan være lurt å forsøke å ta tak i noen små elementer av det som er vanskelig - ikke alt sammen samtidig.

 

Det høres riktig ut at du bør bli boende på øya nå av hensyn til barnet.

 

Dersom du trenger hjelp til å finne ut av dette med økonomi, så synes jeg du skal be om økonomisk veiledning fra nav. Jeg synes også du skal snakke med din veileder på nav om fremtiden din yrkesmessig. Prøv å bygg videre på det du mestrer nå, det høres ut som om det fungerer ok der du er nå. Be nav-veilederen din om å legge planer videre, vær åpen om din usikkerhet.

 

Når det gjelder sosialt nettverk, så prøv å ivareta det lille du har. Dersom du har noen venner på øya, så prioriter å få vært litt sammen med dem. Ta f.eks. initiativ til å gå en kveldstur eller annen enkel aktivitet.

 

Tusen takk Frosken, det er dette jeg gjør hele tiden i grunn. Tar en ting av gangen. Foreløpig har jeg konsentrert meg om jobben og ungen. Jeg vet jeg må ha noe på gli før jeg kan begynne å gå over på andre problemstillinger. Det er bare det at mye har vært usikkert lenge og da blir det overveldende, jeg har en tendens å begynne å stresse også fordi ting ligger i bakhodet. Jeg snakker med veilenderen min gjennom nav, men ser at vi må ha ett nytt møte, har prøvd å fortelle henne at jeg er bekymret for tiden etter tiltaket, mens hun sier jeg ikke skal tenke på det no, men fokusere på der jeg er og hvor bra det fungerer no, men akkurat det er jo litt vanskelig innimellom.

 

Ift til nettverk her på øyen så har jeg bodd her i noen år og det er vanskelig å komme inn i "miljøet" Jeg vet egentlig ikke om det eksisterer noe miljø i grunn, folk er opptatt med seg og sitt. Har engasjert meg ift skolen no, så tror det kanskje vil løsne etterhvert på den måten, jeg vet ikke..Først trodde jeg det hadde noe med meg og gjøre, men jeg tror egentlig ikke det..ungene leker med de de er vandt til å være med. 

 

Jeg forsøker å ivareta det lille jeg har her, det blir jo mye ift ungene, være behjelpelig og engasjere seg ift de. Det er vel igrunn ift å være sammen bare voksne som ikke er så enkelt her. At det kan være litt vanskelig å på en måte ikke ha "noen å prate med". Jeg prøver så godt jeg kan og gir ikke opp, men det er litt tungt av og til når ting tar sånn tid.

[MMT123]

Sikker på at folk tenker og tror mye om deg? Du kan ikke lese andres tanker.

Hadde jeg visst om noen som tidligere måtte tvangsselge boligen sin, ville jeg bare registrert det og ikke sett ned på vedkommende. Og sannsynligvis glemt det etter en stund.

 

Det har du jammen rett i, kan ikke lese andres tanker nei  Det var ikke det jeg mente, jeg skrev vel at jeg har sluttet å bry meg om hva folk tenker og tror om meg, det er vel kanskje naturlig at man på et pungt lurer på hva folk egenlig tenker om en når man flytter til en ny plass, bor her noen år og det er vanskelig å bli kjent med folk. Som sagt så tenker jeg ikke på det lenger hva folk tenker og tror om meg, for har vel skjønt at folk ha mer enn nok med sitt, men at jeg syns det er ensomt tiltider ja.

[Gjest Gargamel]

Du er en hverdagshelt i mine øyne. Du går på jobb og du tar vare på et barn enda du har mye å slite med. Jobben gjør deg litt økonomisk uavhengig, en "mestringsarena" utenom hjemmet samt et visst sosialt nettverk. Jeg ville klort meg fast i den.

[MMT123]

Høres ut som du har det veldig tøft. Jeg skjønner din fortvilelse m.m.

Har ikke så mye fornuftig å si deg, skulle ønske jeg hadde det og hjulpet deg litt.

Er det lenge til barneskolen er ferdlg? Husk at ungene påvirkes av foreldre som ikke har det bra, hva sier de selv til evt skolebytte?

Da jeg skulle velge yrke under omskoleringen, pløyde jeg telefonkatalogen for å få ideer og tanker om hva jeg kunne passe til

Medfølende tanker til deg fra meg..

 

Tusen takk hww..så god du er!

 

Ja har talt årene h*n har igjen på barneskolen om igjen og om igjen i håp om at jeg skulle ha talt feil, men nei. Det er nok noen år igjen dessverre. H*n demonstrerer ganske heftig at skolebytte ikke er aktuelt og det forstår jeg, ting har falt mye på plass for h*n her, fra en begynnelse som var ganske vanskelig der h*n var ca deprimert i 1/2 år før ting begynte å ordne seg. Jeg har også stått på ganske mye både ift skolen og privat for at h*n skulle finne seg til rette og ting skulle fungere. Så har ikke hjerte til å la h*n starte på nytt enda en gang til, det blir en for stor risiko. Det er jo veldig kostbart å ta lappen for tiden og det samme å ha bil, men det er vel kanskje den eneste løsningen hvis vi skal fortsette å bo her. Vet ikke hvordan jeg skal ha råd til det når en kjøre time koster ca 650kr. Så må jeg ev ha bil. Jeg skjønner ikke egentlig hvordan jeg skal få råd til det, så derfor har jeg foreløpig slått fra meg tanken.

[MMT123]

Du er en hverdagshelt i mine øyne. Du går på jobb og du tar vare på et barn enda du har mye å slite med. Jobben gjør deg litt økonomisk uavhengig, en "mestringsarena" utenom hjemmet samt et visst sosialt nettverk. Jeg ville klort meg fast i den.

Åh hva gode ord kan gjøre <3 Det var veldig fint sagt av deg, tusen takk! Ja jeg forsøker å klore meg fast til jobben så lenge jeg får bli der. Veldig kjekke folk som jeg trives å jobbe sammen med tross alt så har prøvd å la fokuset ligge der selv om nå nærmer det seg slutten på tiltaket.

[Gjest]

Tusen takk hww..så god du er!

 

Ja har talt årene h*n har igjen på barneskolen om igjen og om igjen i håp om at jeg skulle ha talt feil, men nei. Det er nok noen år igjen dessverre. H*n demonstrerer ganske heftig at skolebytte ikke er aktuelt og det forstår jeg, ting har falt mye på plass for h*n her, fra en begynnelse som var ganske vanskelig der h*n var ca deprimert i 1/2 år før ting begynte å ordne seg. Jeg har også stått på ganske mye både ift skolen og privat for at h*n skulle finne seg til rette og ting skulle fungere. Så har ikke hjerte til å la h*n starte på nytt enda en gang til, det blir en for stor risiko. Det er jo veldig kostbart å ta lappen for tiden og det samme å ha bil, men det er vel kanskje den eneste løsningen hvis vi skal fortsette å bo her. Vet ikke hvordan jeg skal ha råd til det når en kjøre time koster ca 650kr. Så må jeg ev ha bil. Jeg skjønner ikke egentlig hvordan jeg skal få råd til det, så derfor har jeg foreløpig slått fra meg tanken.

Jeg skjønner veldig godt at skolebytte ikke er aktuelt i ditt barns situasjon (du er en god mor).

Vet om folk som har fått deler av eller hele førerkortet dekket av nav i særskilte situasjoner. Har du snakket med dem om det?

Ja, det er dyrt å ha bil. Ikke bare koster den mye å kjøpe, men den skal også vedlikeholdes. Drivstoff er dyrt, årsavgift koster. og den skal forsikres. Men det er klart at du har mye større frihet og muligheter med bil (også jobbmessig).

[laban]

Har engasjert meg ift skolen no, så tror det kanskje vil løsne etterhvert på den måten, jeg vet ikke..Først trodde jeg det hadde noe med meg og gjøre, men jeg tror egentlig ikke det..ungene leker med de de er vant til å være med. 

 

Jeg forsøker å ivareta det lille jeg har her, det blir jo mye ift ungene, være behjelpelig og engasjere seg ift de. Det er vel igrunn ift å være sammen bare voksne som ikke er så enkelt her. At det kan være litt vanskelig å på en måte ikke ha "noen å prate med". Jeg prøver så godt jeg kan og gir ikke opp, men det er litt tungt av og til når ting tar sånn tid.

Det er riktig innstilling - stå på!  Håper det går i riktig retning i løpet av høsten.  Barnas skole og fritidsaktiviteter er en fin inngangsport til sosial kontakt. 

[MMT123]

Jeg vil bare si tusen takk for tilbakemld på denne tråden. Det er mye greier som gjør at livet kan være tungt å bære innimellom og man vet ikke alltid helt hva man skal gjøre, men fysøren..at fremmede mennesker kan komme og løfte dagen ett hakk eller to med å ta seg bryet med å si noe oppløftende til en ukjent av rein godhet. Det er fantastisk fint! Tusen takk for at dere har gjort dagen min litt lettere, dere er fine gode mennesker! <3