Når ps. syk far har samværsrett med barn

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med en mann i 20 år som har slitt med psykiske lidelser, har vært innlagt og er nå ufør som følge av sine problemer.

I vår kuttet han ut medisiner og mener å ha blitt kvitt angsten, og har som følge av det deltatt stadig mer med barna (fra å ha en halv times samvær om dagen til økt deltagelse).

Vi tok ut seperasjon i vår, og jeg tenkte at en 50/50 ordning kunne være noe vi kunne ha som mål, vi begynte på 60/40 og hadde en gradvis opplæring og tilvenning på alt som gjelder logistikk og rutiner for barna.

Nå ser jeg dessverre at han ikke er så frisk som han har ment, han har en tydelig brist på virkelighetsoppfatningen. Det som er problematisk med dette er at han drar barna inn i dette, og barna blir forvirret. Feks har han fått det for seg at han skal få barna 100% og at han skal flytte med de til en by 10 mil unna her vi bor. Han dater en dame på nett fra utlandet, har aldri truffet henne, men han har fortalt ungene at hun skal bli deres stemor, samt at de skal få stesøsken. All skriftlig kommunikasjon mellom oss bekrefter også at han sliter med virkelighetsforståelsen, ting som aldri er blitt sagt mener han å ha hørt.

Jeg ser han er inne i en manisk periode, der han nå plutselig skal starte et importselskap i utlandet, blant annet, dette er noe som er virkelig for ham, men som alle tusen firmaer han har planlagt tidligere så vil også dette ikke bli noe av. All planleggingen av feks ferieturer i sommer ble det heller ikke noe av, men de var virkelige for ham, og han orienterte barna om dem, og så kom selvsagt skuffelsen over at det ikke ble noe av. Jeg skal ikke utbrodere dette mer, men jeg har gått gjennom dette i mange år, og ser nå at han er likens som han var før innleggelse, selv om han selv mener at han snart kan friskmeldes og sikkert gå i jobb hvert øyeblikk.

Så hva gjør jeg. Jeg kan ikke garantere at psykologen som har han til ukentlig oppfølging ser det samme som meg, det er angst de fortrinnsvis har behandlet. Jeg ønsker å ha full omsorg for barna nå som det er blitt som det er blitt, men jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå når jeg antagelig er den eneste som ser at han er syk. Han på sin side ser for seg at han skal overta omsorgen. Vi skal i meglingsmøte neste uke på familievernkontoret, men jeg er usikker på om jeg kan bringe opp hans psykiske tilstand, han er svært intelligent og fremstår som svært ressurssterk, og vil nok overfor rådgiveren avfeie det som ondsinnede påstander. Jeg har uansett en lang logg med ting jeg må ta opp som er bekymringsverdig, som i sum kan vise noe om hans tilstand. Alt i fra manglende oppfølging av barnas lekser, til påkledning og stell.

 

Jeg er bekymret, og vet ikke helt hvem jeg skal kontakte, Siden jeg ikke lenger er hans pårørende (vi er jo ikke lenger gift) så kan jeg sikkert ikke ringe sykehuset hans heller. Det blir vel litt søkt om jeg kontakter barnevernet med min bekymring? Jeg ser hele tiden andre siden av saken, at jeg kan oppfattes som en hevngjerrig ekskone som sverter han og bruker hans sykdomshistorie for å ta fra han barna. Han er ikke fysisk farlig for noen, men han er svært intelligent og har evnen til å "ta" folk når han setter seg dette fore, så jeg er nok litt engstelig for en langvarig kamp nå.

Det er ikke sikkert noen her inne kan hjelpe meg. Men jeg må bare få skrevet dette ned, jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med. Vi har for det meste felles venner, så jeg kan ikke bare betro meg til noen heller.


 

Anonymous poster hash: 9c837...eea

[frosken]

Jeg synes du legger frem en fryktelig vanskelig problemstilling. Det er ikke så lett å se hvordan du skal gå frem for å sørge for at dine barn ikke utsettes for omsorgssvikt som følge av sine fars sykdom.

 

Jeg har noen ideer - uten at jeg er helt sikker på hvor gode de er.

 

Dine barn er pårørende til en psykisk syk far. Siden du har ansvar for disse barna, mener jeg du har rett til å henvende deg til fars behandler med din bekymring. Beste måten å gjøre det på er etter min oppfatning skriftlig. Behandler har ikke anledning til å diskutere fars sykdom med deg, men du har rett til å sende relevant informasjon til både psykolog og fastlege. Ideelt sett sender du også en kopi av brev til far.

 

Tilsvarende tror jeg det kan være fornuftig å gjøre i forhold til familievernkontoret. Henvend deg på forhånd om din bekymring for hans helse, si at du synes dette er fryktelig vanskelig da du jo risikerer å bli oppfattet som ondsinnet eks, men at du ikke kan se at du kan la være å ta dette opp av hensyn til hans barn. Fordelen ved å henvende deg skriftlig på forhånd vs. å ta det opp direkte i en felles samtale, er at det siste fort kan ende i munnhuggeri som familieterapeutene ikke klarer å håndtere konstruktivt. Dersom de derimot er forberedt på forhånd, kan de ivareta dere begge bedre i samtalen.

 

Du kan også ringe barnevernet og be om råd. Men jeg synes de to andre alternativene jeg har nevnt er bedre.

 

Det kan være uhyre vanskelig for utenforstående å oppdage begynnende mani. Dersom man har opplevd maniske episoder med en person tidligere, så vil man ofte kunne gjenkjenne signalene lenge før både de selv og andre ser det. Denne fasen er vanskelig, for man vil fort kunne bli mistenkeliggjort når man rapporterer det man mener å se.

 

Jeg skulle ønske at NHD kunne si noe om hva han mener personer i din situasjon skal gjøre.

Endret 19. september 2014 av frosken