Er jeg for sårbar?

[DoleMari]

Jeg tar sjansen på å skrive en konkret hendelse her, da jeg tror det er 0 % sjanse for at vekommende " er her".

Skal prøve å fatte meg i korthet ( noe jeg er dårlig på!):

 

- Jeg skulle møtt en barndomsvenninne i mai,  vi har kjent hverandre siden vi var ungdommer, men de siste årene kun hatt sporadisk kontakt -og det er mye min feil da jeg har vært dårlig på å ta kontakt- trukket meg fra avtaler osv. Jeg synes ofte det er slitsomt å være sammen med henne, hun er alltid " et annet sted" eller på vei et annet sted.

 

Forleden fikk jeg en sms om vi skulle møtes så jeg kunne hilse på " trollungene" hennes. Jeg svarte med: What?? Har du fått en til? Og det har du ikke fortalt meg. Skjønner det er lenge siden vi har hatt kontakt:( Og spurte hvor gammel den var, jente eller gutt osv.. ( jeg er jo nysgjerrig!).

 

Barnet var da halvannet år gammelt, og da vi hadde sms-kontakt i mai skrev hun ingenting om det. Jeg følte meg så snytt. Ble så lei meg for at hun ikke har fortalt det. Det samme skjedde første gang hun fikk. Da sendte hun melding etter noen måneder og spurte om jeg ville hilse på barnet.

 

Jeg ringte henne, hun svarte ikke. Hun hadde da kommet med forslag om jeg ville besøke dem, og jeg svarte at jeg kunne prøve til helgen... har ikke hørt mer.

 

Føler meg sååå skuffa og sint og lei meg både pga. måten hun sender en sms på og at hun ikke ringer tilbake. Jeg skjønner engelig ingenting. Det går ofte et par uker før jeg får svar på sms, det er jeg vant til. Men å ikke ringe tilbake eller svare meg på sms når hun først tok kontakt, det skjønner jeg ingenting av:(

 

Det kan tenkes at hun ville overraske meg og sikkert ikke mente noe vondt med det. Men jeg reagerte virkelig med å bli veldig skuffa, og følte meg nesten litt gjort for narr av den meldingen.

Kanskje jeg reagerer sånn for det liksom er en bekreftelse på at jeg ikke er viktig i for henne lenger, og det er jo selvforskyldt siden jeg ikke har tatt kontakt.

 

Men hva gjør jeg nå? Kan hun ha blitt såret for min reaksjon ? Hun er jo en veldig direkte person selv også som "plumper" ut også

 

Klarte ikke fatte meg i korthet denne gang heller!!

 

 

[ISW]

SMS er etter min mening en elendig kommunikasjonsform (den har blitt en del bedre etter at man fikk smileys da, hehe) - fordi man så vanskelig kan uttrykke budskapet sitt slik det egentlig er.

 

"What?? Har du fått en til?" kan jo både tolkes som "Oi, så hyggelig!" og "Glemte du pilla di nå igjen eller?" - jeg sier ikke at det du skrev var galt, men problemet er at det er ganske vanlig med misforståelser.

 

Men sannsynligvis er dette en forglemmelse av henne pga en travel hverdag - og har sannsynligvis ingenting med verken deg eller din SMS å gjøre

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror du er for sårbar.

Anonymous poster hash: 7d26b...b50

[DoleMari]

SMS er etter min mening en elendig kommunikasjonsform (den har blitt en del bedre etter at man fikk smileys da, hehe) - fordi man så vanskelig kan uttrykke budskapet sitt slik det egentlig er.

 

"What?? Har du fått en til?" kan jo både tolkes som "Oi, så hyggelig!" og "Glemte du pilla di nå igjen eller?" - jeg sier ikke at det du skrev var galt, men problemet er at det er ganske vanlig med misforståelser.

 

Men sannsynligvis er dette en forglemmelse av henne pga en travel hverdag - og har sannsynligvis ingenting med verken deg eller din SMS å gjøre

Min reaksjon kom etter hun skrev at barnet var 1,5 år. Altså, jeg hadde ikke blitt så overraksket om hun hadde skrevet at hun nettopp hadde fått baby:)

Derfor reagerte jeg sånn. Jeg ble litt lei meg fordi man ønsker jo å dele det med nære venner, ergo er jeg ingen nær venninne lenger. Slik føler jeg det.

 

Jeg ringte henne bare noen minutter etter jeg hadde sendt sms med henne. Intet svar, og jeg sendte sms at jeg bare ville si hei, og at jeg skulle prøve å ta en tur til helgen ( siden hun spurte om jeg ville komme en helg).

 

Det er nå 2 uker siden, og jeg synes det litt høflig å  iallfall ringe tilbake eller sende sms?

[DoleMari]

Samtidig er hun en venninne som jeg ikke vil miste kontakt med. Hun ville gjerne motivere meg til å få barn for et par år siden, siden jeg føler jeg er for psyk i hodet til å få barn, føler jeg selv. Kanskje det er det som er sårt for meg. Alle andre har familie og barn, men JEG er kan jo aldri bli mor.

[ISW]

Dette med å få barn samtidig som man har psykiske lidelser er et stort tema som kan slå begge veier. Veldig mange med angst har sagt at når de fikk barn, så forsvant angsten siden fokuset kom vekk fra en selv og over på barnet.

 

Depresjon derimot, tror jeg er lite forenelig med å få barn, spesielt hvis den er alvorlig.

 

For deg er det jo også litt usikkerhet rundt mannen din. Men det har jo ingenting med psykisk lidelse å gjøre

 

Og så skal man jo få barn fordi man har lyst til det, ikke for å behandle en lidelse.

Endret 22. september 2014 av issomethingwrong

[DoleMari]

Dette med å få barn samtidig som man har psykiske lidelser er et stort tema som kan slå begge veier. Veldig mange med angst har sagt at når de fikk barn, så forsvant angsten siden fokuset kom vekk fra en selv og over på barnet.

 

Depresjon derimot, tror jeg er lite forenelig med å få barn, spesielt hvis den er alvorlig.

 

For deg er det jo også litt usikkerhet rundt mannen din. Men det har jo ingenting med psykisk lidelse å gjøre

 

Og så skal man jo få barn fordi man har lyst til det, ikke for å behandle en lidelse.

Problemet mitt er at jeg aldri kan nå opp til min brors ideal av familie. Derfor har jeg aldri turt å få barn. Flere venninner som kjenner meg har sagt at jeg burde få og at jeg ville bli en god mor. Men slik dere kjenner meg her inne, tror jeg alle ville fraråde meg. Jeg er deppa fordi jeg ikke har familie. Har masse erfaring med andres barn. Men hadde sikkert fått fødselsdepresjon og alt, tenker jeg. Ikke tør jeg å føde heller. Hadde nok dødd av angst:(

 

Kanskje ikke rett man heller, nei. Sukk.

[DoleMari]

En annen ting er at det vel ikke er så heldig å vokse opp uten besteforeldre og nesten ingen familie.

Han har en alkoholisert mor ( som han ikke vil innse selv), og jeg har ingen.

[ISW]

Det spiller overhode ingen rolle. Jeg er også oppvokst uten besteforeldre (nåja, hadde også en alkoholisert farmor - merkelig sammentreff) - og det plaget meg helt minimalt.

 

Jeg synes du katastrofetenker en del rundt dette å få barn. Det har for det første ingen hast, og for det andre så tror jeg det langt fra er så ille som det du beskriver

 

Bruk et år eller to på å bli kvitt angsten og vurder om mannen din er den rette for deg. Det er kanskje lurt.

[DoleMari]

Det spiller overhode ingen rolle. Jeg er også oppvokst uten besteforeldre (nåja, hadde også en alkoholisert farmor - merkelig sammentreff) - og det plaget meg helt minimalt.

 

Jeg synes du katastrofetenker en del rundt dette å få barn. Det har for det første ingen hast, og for det andre så tror jeg det langt fra er så ille som det du beskriver

 

Bruk et år eller to på å bli kvitt angsten og vurder om mannen din er den rette for deg. Det er kanskje lurt.

Ja, jeg katastrofetenker. Jeg tenker mest på hva de rundt meg mener. Tror ikke broren min ser meg egnet (  minner meg selv plutselig litt om "namnlaus", uten at det er noe fornærming mot henne! I tillegg sammenligner jeg meg med de jeg er oppvokst med ( enda!) Der har alle hus, lange utdanninger. Jeg har ingenting av det. I tilegg har alle besteforeldre som fortsatt er gift. Jeg har ingenting av det!

 

Setter stor pris på deg og oppmuntringen din:)))

[ISW]

Ja, jeg katastrofetenker. Jeg tenker mest på hva de rundt meg mener. Tror ikke broren min ser meg egnet (  minner meg selv plutselig litt om "namnlaus", uten at det er noe fornærming mot henne! I tillegg sammenligner jeg meg med de jeg er oppvokst med ( enda!) Der har alle hus, lange utdanninger. Jeg har ingenting av det. I tilegg har alle besteforeldre som fortsatt er gift. Jeg har ingenting av det!

 

Setter stor pris på deg og oppmuntringen din:)))

 

Jeg tror egentlig at det neppe er her problemet ligger, i at du ikke har disse tingene. Jeg har mye materielt, men fortsatt angst/OCD

 

Det du nok trenger, er selvtillit. Hvis du i virkeligheten er halvparten så bra og snill som du fremstår på DOL, så er du fantastisk! Ironisk nok er det omtrent alltid de som burde hatt god selvtillit som ikke har det. Litt på samme måte som at perfeksjonister er de som selv føler seg minst perfekt.

 

Med mer selvtillit blir det også enklere å stå opp for deg selv ovenfor din samboer. Og ikke minst være bevisst at hvis han ikke er bra nok, så kan du finne en ny. Stygt sagt, jeg vet det. Men vi lever nå bare ett liv og vi skal ha det best mulig.

[Loft]

Vi er kanskje i så fall litt for sårbare begge to. Jeg hadde en barndomsvenninne jeg er litt sår for at jeg ikke har kontakt med lenger. I mitt tilfelle var det hun som trakk seg unna, og det var min feil. Jeg kjenner jeg blir sår når vi en sjelden gang møtes og hun ikke er det minste interessert i å snakke med meg, og når vi veksler noen ord (for vi er jo høflige) er det kun veldig overfladisk småprat. 

 

Jeg har mange andre barndomsvenner også som jeg har glidd ifra, og er ikke sår i forhold til det. Jeg har flyttet langt vekk, og det kjennes ikke naturlig å ha jevnlig kontakt. Når jeg treffer dem snakker vi som om vi traff hverandre sist i går, selv om de har giftet seg og fått barn og alt mulig rart i mellomtiden.

 

Jeg tror noe av grunnen til at det kjennes så sårt for meg akkurat med henne er fordi jeg trodde vi var veldig nære. Vi var vel det, men så skjedde livet. Og så viser det seg at bånd man trodde var der ikke er der likevel. I tillegg har jeg ikke i likhet med deg, det perfekte livet det ser ut til at "alle andre" har, jeg har også valgt vekk barn og har en utdannelse jeg ikke har forutsetning for å kunne bruke, men jobber i stedet med å vaske. 

 

Jeg tror at det er lov å kjenne på den sårheten av og til, vite at den er der. Men jeg tror ikke det sunt å gjøre det for ofte eller for lenge, men heller prøve å akseptere at ikke alt ble som man så for seg at det skulle bli og at noe er tapt, bite tennene sammen og forsøke å fokusere fremover og på det man har, og på å få det best mulig med sitt liv.

[DoleMari]

Takk!

Du har helt rett ang. samboer. Han er bare så snill og god, men har dessverre en veldig negativ innstilling og er opp og ned, som meg. Hakket mer negativ enn meg, faktisk!

Er så enig! Livet er til for å leves å ha det så bra som mulig!

Ble så glad når han ringte meg nå fordi han trengte litt søttte.. ikke ofte han har gjort det!!

[DoleMari]

Vi er kanskje i så fall litt for sårbare begge to. Jeg hadde en barndomsvenninne jeg er litt sår for at jeg ikke har kontakt med lenger. I mitt tilfelle var det hun som trakk seg unna, og det var min feil. Jeg kjenner jeg blir sår når vi en sjelden gang møtes og hun ikke er det minste interessert i å snakke med meg, og når vi veksler noen ord (for vi er jo høflige) er det kun veldig overfladisk småprat. 

 

Jeg har mange andre barndomsvenner også som jeg har glidd ifra, og er ikke sår i forhold til det. Jeg har flyttet langt vekk, og det kjennes ikke naturlig å ha jevnlig kontakt. Når jeg treffer dem snakker vi som om vi traff hverandre sist i går, selv om de har giftet seg og fått barn og alt mulig rart i mellomtiden.

 

Jeg tror noe av grunnen til at det kjennes så sårt for meg akkurat med henne er fordi jeg trodde vi var veldig nære. Vi var vel det, men så skjedde livet. Og så viser det seg at bånd man trodde var der ikke er der likevel. I tillegg har jeg ikke i likhet med deg, det perfekte livet det ser ut til at "alle andre" har, jeg har også valgt vekk barn og har en utdannelse jeg ikke har forutsetning for å kunne bruke, men jobber i stedet med å vaske. 

 

Jeg tror at det er lov å kjenne på den sårheten av og til, vite at den er der. Men jeg tror ikke det sunt å gjøre det for ofte eller for lenge, men heller prøve å akseptere at ikke alt ble som man så for seg at det skulle bli og at noe er tapt, bite tennene sammen og forsøke å fokusere fremover og på det man har, og på å få det best mulig med sitt liv.

Hei,

Det gjorde godt å lese at noen har det på samme måte.

Jeg er så enig i det du skriver- spesielt det må å legge fra seg "bitre og såre" tanker. Jeg vet jeg har hengt meg opp i det siste i alt jeg ikke har og hva jeg savner. Jeg tror det er en slags "midtlivskrise" jeg er i. Hva vil jeg med livet mitt, og hva som ikke er mulig å nå, på en måte.

 

Jeg tror jeg egentlig aldri har passet helt inn i vennegjengen uansett. Har et par nye som er mer som meg:)