For mye

[florista]

Hun klarer ikke mer. Det er for mye og hun klarer ikke å bremse utviklingen. Hun begynner å bli redd for seg selv. For kontrollen er i ferd med å svikte. 

 

Det er for mye. Og hun aner ikke hvordan hun skal løse situasjonen. 

 

Hun er redd for at kontrollen vil svikte helt og hvordan det hele vil ende. Og hun er for svak og for redd til å gripe fatt i de menneskene rundt henne som kan hjelpe - fordi hun er redd for deres reaksjon. 

 

Det er sider ved henne som dras mot det destruktive. For en pause. For hvile. Enten for en liten stund eller for alltid. For det er for mye. Og ingenting kan forandre at det er for mye. Det har alltid vært for mye, men nå har hun ikke mer krefter. 

[frosken]

Hei florista:-)

 

Er du hjemme nå eller er du innlagt?

[florista]

Er innlagt men har perm. 

 

Men det er for mye. Jeg klarer ikke mer. Og jeg aner ikke hvordan løse det.

[frosken]

Er innlagt men har perm. 

 

Men det er for mye. Jeg klarer ikke mer. Og jeg aner ikke hvordan løse det.

Hva forsøker dere å gjøre for å redusere den opplevde belastning?

[florista]

Medisin for å dempe den ekstreme redselen. Men det gjør meg bare enda reddere, fordi det på en måte demper meg. Bakgrunnen min gjør meg engstelig for å være "dempet". I tillegg er det snakk om å ha samtale med familie men jeg er usikker. 

 

Vi jobber også med faseorientert traumebeahdnling, men jeg føler ingen symptomlettelse enda. 

[XbellaX]

Medisin for å dempe den ekstreme redselen. Men det gjør meg bare enda reddere, fordi det på en måte demper meg. Bakgrunnen min gjør meg engstelig for å være "dempet". I tillegg er det snakk om å ha samtale med familie men jeg er usikker. 

 

Vi jobber også med faseorientert traumebeahdnling, men jeg føler ingen symptomlettelse enda. 

 

I slike situasjoner bør du ringe avdelingen. Alle som har permisjon har full tilgang til å kontakte avdelingen eller komme tilbake. Når du er tilbake synes jeg du skal snakke med behandler/personalet for å forsøke kartlegge hva som ble vanskelig og hvordan dere skal jobbe med dette videre.

 

Flott at du/dere skal ha samtale med familie selv om det trolig skremmer deg ganske mye. Jo mer din familie vet og forstår, desto enklere er det for dem å støtte opp om deg. Det gjør det litt enklere å være pårørende til et menneske som strever med livet. Jeg håper du og din mann får mange (forhåpentligvis) gode samtaler sammen etterhvert.

 

Jeg er ikke en kjempe tilhenger av angstmedisiner i tilfeller som ditt av grunner du selv nevner, med mindre det kun er for toppene og det jobbes aktivt med å finne hverdagsløsninger. 

 

Jeg har ikke problemer med å forstå at det å være innlagt og jobbe med dette er vanskelig, minn deg selv på at slik får det være akkurat nå fordi du skal gjennom dette. Jobb med å "dra" hodet og kroppen fremover og utover, søk kontakt med andre når du klarer, ikke tillat deg selv å krype tilbake trygghet, du er allerede på trygg grunn. Jobb like mye med kroppen din som du gjør med hodet.

 

Fokuser mindre på kontroll. Kontroll er noe mange blir overopptatt av når man sliter psykisk, det skjer ingenting om du gir deler av den fra deg. Det er ikke farlig, du kan til og med jobbe mot å klare gi fra deg deler av den enorme kontrollen du føler du trenger.

 

Ta steg fremover når du klarer, og pauser når du er sliten. Og, bruk for all del personalet. 

[florista]

Takk for svar.

Jeg er tilbake på avdelingen nå. Jeg er usikker på fremtiden. Veldig usikker. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å løse dette.

Jeg skal snart utskrives og føler vel kanskje at jeg ikke er kommet så langt som jeg både hadde håpet, trodd og ikke minst trengt. Så jeg vet ikke. Og det gjør meg og redd.