Ønsker hun vennskapet vårt eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg er så usikker på ei venninne. Hun svarer aldri på sms eller tlf.beskjeder. Feks om vi skal treffes en dag. Det vil si, kanskje hun svarer etter flere dager, og sier beklager men jeg har vært opptatt eller vært deppa eller sånn. Hun tar selv aldri initiativ til å møtes. Men de gangene vi faktisk møtes, er hun veldig åpen og sånn, og lyttingen går begge veier. 

 

Hun sliter med depresjon, og jeg har tenkt at det er derfor hun ikke tar initiativ og ikke alltid orker kontakt. Men på den annen side kan det jo være at hun ikke egentlig ønsker et vennskap, kanskje hun syns vi er for forskjellige feks, bare at hun ikke greier å si fra. For hun er veldig konfliktunngående.

 

Det hører med til historien at jeg har stilt opp og hjulpet henne praktisk mange ganger fordi hun har hatt det tøft. (Det var opprinnelig slik vennskapet vårt startet). Jeg har også lånt henne penger iblant (som jeg har fåt tilbake). Men de få gangene jeg selv har trengt praktisk hjelp, og spurt henne om hun har anledning, har hun aldri stilt opp. Hun kan si at hun har vært for deppa til å svare på meldinger - men så ser jeg på Facebook at hun samme periode var ute og moret seg med venninner og sånn. (jeg unner henne selvsagt å more seg).

 

Som sagt, når vi snakker sammen har vi det veldig hyggelig og snakker åpent begge veier, og støtter hverandre og hun virker da interessert også når jeg snakker om mitt liv og sånn. Vi støtter og oppmuntrer dag hverandre.

 

Jeg blir derfor forvirret. Det er litt frustrerende at hun aldri tar initiativ, og det er også frustrerende hvis jeg prøver å ringe henne eller sende sms og hun aldri svarer. Iblant lurer på om jeg skal droppe hele vennskapet. Jeg har forsøkt å ta forsiktig opp med henne, om det er slik at hun helst vil være i fred og at jeg ikke skal sende meldinger og sånn, siden hun ikke svarer, men hun svarer bare noe sånt som at hun ikke har hatt overskudd.

 

Men som sagt er hun veldig konfliktunnvikende så det er vanskelig å få til en direkte samtale om hva hun egentlig ønsker av vennskapet vårt. (selv er jeg vant til å kunne snakke nokså direkte med venner om slike ting).

 

Poenget er, at jeg ønsker ikke å trenge mitt vennskap på henne hvis hun ikke ønsker det, da vil jeg heller droppe henne. På den annen side, hvis oppførselen skyldes at hun er deprimert, så vil jeg jo være der for henne.

 

Noen råd ?

 

 

Anonymous poster hash: fb8ac...4ed

[AnonymBruker]

Ingen som har noen innspill til meg her?

 

Jeg hadde en gang ei venninne som jeg selv ikke likte særlig, og ikke hadde særlig til felles med. Hun selv oppfattet oss som mye nærere venner enn det jeg gjorde. Jeg klarte bare ikke å si noe om det for jeg ville ikke såre henne, så isteden lot jeg det bare gå lang tid før jeg svarte på hennes initiativ osv, i håp om at hun ville skjønne av seg selv at jeg ikke var så interessert. 

 

Det er kanskje dette som har fått meg til å lure på om denne venninnen jeg beskriver i mitt hovedinnlegg, opplever det samme i forhold til meg. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal finne det ut. Jeg vet som sagt at hun også er deprimert og i perioder "murer seg inne".

 

 

Anonymous poster hash: fb8ac...4ed

[Meg37]

Jeg tenker at om hun ville avslutte vennskapet så hadde dere ikke hatt det så bra når dere treffes.

 

Du sier hun sliter med depresjon og det kan godt mulig være årsaken til hennes manglende initiativ/svar.

 

Erfaringer jeg har selv er at selv om jeg er bedre fra depresjonen, er jeg ikke 100% og energinivået mitt er ikke noe særlig bra. Innimellom kan det å skrive en sms, kort eller lang, føles som en uoverkommelig oppgave, å snakke med noen kan føles som en sann plage. Å puste inn og ut er det eneste jeg makter. Å ta Initiativ er totalt fraværende. Jeg kan av og til være med på ting, men da har andre hatt regien og jeg bare møter opp.

 

Jeg har vært redusert i årevis og de fleste av mine venner har forsvunnet da de mener jeg ikke tar nok initiativ. De vennene som er igjen, er de som bare er der som de alltid har vært, selv om det kan være måneder mellom hver gang vi prates.

 

Min mening er i hvert fall at du for stole på at hun mener det hun sier.

[Loft]

Dersom du tåler at ikke vennskapet ikke flyter like godt begge veier, synes jeg ikke du skal droppe henne

 

 

Jeg er veldig takknemlig ovenfor mine venner (og familie) som ikke ga meg opp i perioder gjennom mange år. Som ikke "maste", men sjekka innom gjevnlig, aksepterte at jeg var "treig", og var der i bakgrunnen og levde sine liv selv om jeg som regel hadde lite energi til hver av dem. De har gjort all verdens forskjell

 

Bare å få en sms jeg måtte/burde svare på kunne føles overveldende. Dersom noen spurte meg om hjelp til noe jeg ikke kunne si nei til, fikk jeg en slags lammende panikkfølelse, grudde meg enormt og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle få det til. Jeg hadde problemer nok med å få unna alle oppgaver som hang over meg hjemme. Jeg syntes det var fint og godt med samvær i situasjoner som jeg følte krevde veldig lite av meg, evt. få ett lite forsiktig press. Det å gå en tur, eller ta en kopp kaffe kunne være anstrengende nok, alt etter dagsform. Alt og alle som krevde noe flyktet jeg så godt jeg kunne fra. 

[tonie]

Vennskap trenger ikke å være 50/50. Hvis begge får noe ut av det og nyter å møtes av og til, er det nødvendig å finregne på det eller kan det bare få være det det er? Det høres ut som hun liker å være sammen med deg når hun orker, vil eller får det til.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det er fint å få slike beskrivelser, det hjelper meg å forstå. Kanskje det er slik hun har det. Jeg tror jeg må prøve å spørre henne mer direkte en gang, om det er slik, for da kan jeg være tålmodig Eller om det er slik jeg opplevde med min andre venninne, at det rett og slett ikke forelå et ønske om vennskap, for da ønsker jeg ikke å trenge meg på. Jeg tror jeg må fortelle henne at jeg blir litt usikker av det og bare trenger en avklaring.

Anonymous poster hash: fb8ac...4ed