Hvorfor er kvinner mer borte fra jobben enn menn?

[DexterMorgan]

Trodde ikke det var noe forskjell på jenter og gutter jeg, ihvertfall det de sier i røde aviser, de skal nå ihvertfall tvinges til å velge yrker de ikke har lyst på i "likestillingens" navn, kanskje det er en grunn hvem vet

Endret 21. oktober 2014 av DexterMorgan

[Lillemus]

Du understreket vel bare teorien min der. Å gå på jobben med t.d rennende nese, hoste og litt pjuskete utseende går mer ut over imaget til til kvinner enn menn. Noen av dem ihvertfall. Uansett bare en teori, jeg har ikke noen agenda med det jeg sa.

Kunne ikke brydd meg mindre, jeg tenker mer på smittefaren både overfor kolleger og kunder. Her går det mer i - "Er håret mitt så fett at jeg MÅ dusje nå eller kan det vente til i kveld?"

[tonie]

Du understreket vel bare teorien min der. Å gå på jobben med t.d rennende nese, hoste og litt pjuskete utseende går mer ut over imaget til til kvinner enn menn. Noen av dem ihvertfall. Uansett bare en teori, jeg har ikke noen agenda med det jeg sa.

Jeg tenkte mer på at stressutsatte kvinner blir lettere syke/føler seg sykere når de blir syke enn oss andre. Jeg tror lite på at dette fraværet skyldes forfengelighet og image, men jeg har tatt feil før jeg, så jeg holder muligheten for åpen:)

[Maglor]

Jeg tenkte mer på at stressutsatte kvinner blir lettere syke/føler seg sykere når de blir syke enn oss andre. Jeg tror lite på at dette fraværet skyldes forfengelighet og image, men jeg har tatt feil før jeg, så jeg holder muligheten for åpen:)

 

Mulig at kvinner kan være mer utsatte for stress ja.

 

Men som du sier så styrker kvinner sin posisjon ikke minst gjennom å se bra ut, så min teori om at fravær kan skyldes forfengelighet når man ser mindre bra ut på grunn av en ellers ikke nødvendigvis fravers-forrårsakende sykdom e.l står.

[slabbedask]

Du mener at man bare skal få barn hvis man kan være hjemme med dem?? De aller aller fleste familier avhengige av to innteker. I mitt tilfelle har jeg ikke vært opptatt av "karriere" i den betydning, men jeg har av økonomiske grunner  måttet være i jobb. Anonymous poster hash: ba97d...812

Man får velge. Man kan ikke få både i pose og sekk.

[Loft]

Mulig at kvinner kan være mer utsatte for stress ja.

 

Men som du sier så styrker kvinner sin posisjon ikke minst gjennom å se bra ut, så min teori om at fravær kan skyldes forfengelighet når man ser mindre bra ut på grunn av en ellers ikke nødvendigvis fravers-forrårsakende sykdom e.l står.

 

Jeg henger meg på tonie, i grunn. Det kan vel variere i ulike miljøer, men har heller oppfattet det motsatt gjennom mine år på skole og i arbeid. De (damene) som står på til tross for sykdom, slitenhet, markerte skygger under øyne etc (og ikke minst ikke klager), bygger mer image og høster mer respekt enn de som er ofte syke (og puslete).

[Maglor]

Jeg henger meg på tonie, i grunn. Det kan vel variere i ulike miljøer, men har heller oppfattet det motsatt gjennom mine år på skole og i arbeid. De (damene) som står på til tross for sykdom, slitenhet, markerte skygger under øyne etc (og ikke minst ikke klager), bygger mer image og høster mer respekt enn de som er ofte syke (og puslete).

 

En teori trenger ikke gjelde alle for at den er gyldig. Hvis to av to kvinner blir hjemme på grunn av forfengelighet og en av ti menn gjør det samme kan det være med på å forklare forskjellene vi ser. 

[Loft]

En teori trenger ikke gjelde alle for at den er gyldig. Hvis to av to kvinner blir hjemme på grunn av forfengelighet og en av ti menn gjør det samme kan det være med på å forklare forskjellene vi ser.

Joa, enig Jeg synes bare akkurat den grunnen høres tatt fra litt ut i løse lufta. Men det er helt sikkert damer som blir hjemme av forfengelighetsgrunner, det er mange merkelige damer

[laban]

Man får velge. Man kan ikke få både i pose og sekk.

Hvis du med både pose og sekk mener både egen lønnsinntekt og familie, så kan man vel det?  Menn har alltid kunnet det, for kvinner har det ikke vært like vanlig før nå i nyere tid.

 

Man trenger ikke være noe utpreget karrieremenneske selv om man har egen jobb og inntekt.

[frosken]

I Norge jobber nesten alle kvinner, ikke bare de som er unge, friske og uten forpliktelser.  Vi jobber mens vi er gravide, har småbarn og når vi nærmer oss pensjonsalderen.  Mange av oss har yrker med høy "slitasjefaktor" og effektivitetskravene bare øker, f.eks. "på gulvet" i helsevesenet. 

 

Det er også mange kvinner i bransjer der det er lett å få smittsomme sykdommer, f.eks. barnehager og skoler.  Det hjelper ikke på smittefaren at mor er hjemme når barna er sykest, mens far tar den siste dagen når de er nesten friske igjen.

 

Slitne menn har større muligheter for å hente seg inn når de ikke er på jobb.  I mange småbarnsfamilier er det fremdeles ganske store forskjeller i oppgavene som venter om ettermiddagen.  Far lader opp hjemme, ikke minst i helgene - mor lades ut.  Hvis hun skal få hvilt ut, må det skje på dagtid mens resten av familien er borte. 

 

Menn er nok også i større grad i stand til å la uvesentlige ting (som husarbeid, leksehjelp og omsorg for gamle foreldre eller andre "trengende") seile sin egen sjø, f.eks. i perioder med høy belastning på jobb.  De møter da også mye mer forståelse for det enn mange kvinner gjør, også i sin egen familie.    

 

Jeg påstår absolutt ikke at disse grunnene gjelder alle kvinner eller menn, men jeg tror noen av disse tingene er årsak til noen av forskjellene.  Jeg er nesten aldri syk selv, så det blir bare teori

 

Det ville vært interessant å se hvor store disse kjønnsforskjellene er når det gjelder samme type jobb på samme arbeidsplass.

 

Jeg har stor fleksibilitet i min jobb, inklusive mulighet til å jobbe hjemmefra i stor utstrekning om jeg skulle ønske det. Vi har nesten ikke korttidssykefravær; folk sykemeldes når de brekker ryggen eller gjennomgår langvarig kreftbehandling, for øvrig er det uhyre lavt sykefravær både for kvinner og menn.

[frosken]

Mulig at kvinner kan være mer utsatte for stress ja.

 

Men som du sier så styrker kvinner sin posisjon ikke minst gjennom å se bra ut, så min teori om at fravær kan skyldes forfengelighet når man ser mindre bra ut på grunn av en ellers ikke nødvendigvis fravers-forrårsakende sykdom e.l står.

Jeg har ingen tro på at din hypotese er gyldig.

[Maglor]

Jeg har ingen tro på at din hypotese er gyldig.

 

Du kan tro akkurat hva du vil naturligvis.

[AnonymBruker]

 

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Hvorfor-er-kvinner-mer-borte-fra-jobben-enn-menn-7725977.html

 

Jeg trodde det var menn som pleide å legge seg på sofaen og forlange full oppvartning ved influensa (les "lett forkjølelse")?

Anonymous poster hash: da15e...b55

 

Fordi en del kvinner sliter en del med kvinneplager, PMS, nakkesmerter, hodepine - typiske stresssymptomer, men også relatert til pms (f.eks. sliter en del med ekstra mye migrene når de har mens),  bekkensmerter som enkelte kan slite med i mange år etter fødsel, plager i forbindelse og etterkant av graviditet, sykdom hos barn - her er ofte mor som blir hjemme...

 

Altså - vi er konstruert forskjellig. Uansett hva vi gjør det til. Enkelte damer er "tøffere" enn andre og sliter med mindre (trolig pga mer testosteron - hormonnivå har en del å si også), men slik er vi altså fysisk, kvinnesak eller ei. Dessuten er menn opplært til å være tøffe, de skal ikke "gråte" som man sier.

Anonymous poster hash: ec4c1...9cc

[AnonymBruker]

 

Fordi en del kvinner sliter en del med kvinneplager, PMS, nakkesmerter, hodepine - typiske stresssymptomer, men også relatert til pms (f.eks. sliter en del med ekstra mye migrene når de har mens),  bekkensmerter som enkelte kan slite med i mange år etter fødsel, plager i forbindelse og etterkant av graviditet, sykdom hos barn - her er ofte mor som blir hjemme...

 

Altså - vi er konstruert forskjellig. Uansett hva vi gjør det til.

Anonymous poster hash: ec4c1...9cc

 

 

Kort sagt: ulik grad av sårbarhet for sykdom og slit. Kvinner og menn har ulike imunsystemer. Kvinner er som er mye mer emosjonsvesener er også mer sårbare for emosjonelle påkjenninger, så som oppstår ved uønska hendelser. Depresjon og særlig angst ser du mye mer hos kvinner enn menn. Blir det for veldig mye av sånt, sier det seg selv hvordan det går med jobb da. Det er ingen skam å greie mindre enn andre. Det er derimot en skam å rakke ned på syke og de ikke greier like mye som andre.

Anonymous poster hash: a5f45...13e

[tonie]

Det ville vært interessant å se hvor store disse kjønnsforskjellene er når det gjelder samme type jobb på samme arbeidsplass.

 

Jeg har stor fleksibilitet i min jobb, inklusive mulighet til å jobbe hjemmefra i stor utstrekning om jeg skulle ønske det. Vi har nesten ikke korttidssykefravær; folk sykemeldes når de brekker ryggen eller gjennomgår langvarig kreftbehandling, for øvrig er det uhyre lavt sykefravær både for kvinner og menn.

Det å ha fleksibilitet tror jeg kan ha mye å si. Laban snakker om at menn har flere muligheter til å hente seg inn, og det samme tror jeg gjelder oss som har stor fleksibilitet i jobben og mulighet for hjemmekontor. Det gjør at man orker å jobbe i eget tempo selv om man er småsjuk, og man slipper bekymringer om å smitte ned andre. Jeg jobber mer enn heltid og har vel omtrent bare hatt fravær i forbindelse med operasjoner og slikt. Jeg tror nok fraværet hadde vært en del høyere hvis jeg jobbet i en barnehage og måtte være "på" og servicerettet hele dagen for så å komme hjem til eget barn og alt som hører med det å ha en familie.

[Kalevaala]

Det å ha fleksibilitet tror jeg kan ha mye å si. Laban snakker om at menn har flere muligheter til å hente seg inn, og det samme tror jeg gjelder oss som har stor fleksibilitet i jobben og mulighet for hjemmekontor. Det gjør at man orker å jobbe i eget tempo selv om man er småsjuk, og man slipper bekymringer om å smitte ned andre. Jeg jobber mer enn heltid og har vel omtrent bare hatt fravær i forbindelse med operasjoner og slikt. Jeg tror nok fraværet hadde vært en del høyere hvis jeg jobbet i en barnehage og måtte være "på" og servicerettet hele dagen for så å komme hjem til eget barn og alt som hører med det å ha en familie.

 

Dette så vi klare eksempler på hos min forrige arbeidsgiver - hvor sykefraværsprosenten var vesentlig høyere i avdelinger med lite fleksibilitet og høy grad av publikumskontakt.  Vi som hadde fleksibel arbeidstid med mulighet for hjemmekontor hadde mye lavere fraværsandel. 

 

Jeg har en kronisk sykdom som av og til setter meg ut av spill til jeg får tatt medisin og den får tid til å virke. På tunge dager kan jeg ta medisin, legge meg litt igjen - så tusle ned til PC'n i stua og starte dagen litt forsinket hjemmefra.  Hvis jeg blir i bedre form drar jeg på jobb, hvis ikke blir jeg hjemme i godstolen og jobber resten av dagen derfra. Intet fravær.  

[AnonymBruker]

Har dere hørt om noe som heter PMS? Er det faktor X? 

 

Det har dere sikkert, og det har i alle fall jeg, og i en grad som gjør at jeg snart begynner å stønne litt når jeg hører ordet. Nærmere bestemt hører jeg det stadig vekk, ikke minst i forbindelse med klienter som blir henvist med tanke på om de ”har” PMS. For som regel “er” det jo ikke PMS. Men forleden ble jeg riktig glad. Da hadde jeg besøk av en dame i 30-årene, og hennes far. Det viste seg at damen har PMS! Ikke at det er noen god nyhet i seg selv, eller at PMS trenger å være spesielt festlig. Men når man først har vansker, som hun vitterlig hadde, er det jo like godt å få en grei, oppsummerende merkelapp på det, som en diagnose jo er. Hun var fornøyd selv også, og ikke minst faren syntes at mine beskrivelser av hvordan datteren oppfylte kriteriene var temmelig oppklarende.

Men mange som jeg vurderer med tanke på PMS, har diagnosen nærmest fra før. Ikke rent sjelden hender det da at jeg lurer på om de som har stilt diagnosen, vet særlig mye om hva PMS går ut på. Møter med to nye, unge klienter den senere tid illustrerer dette ganske godt.

Den ene fikk diagnosen etter flere års vurderinger fram og tilbake. Da diagnosen endelig ble stilt, ble det også presisert at den var usikker. Da er det kanskje bedre å la være, og vurdere andre muligheter mer inngående? I alle fall viser det seg at det i stor grad dreier seg om tillærte uvaner, det vil si at måtene som oppdragelse og opplæring har foregått på, har hatt vesentlig å si. At den unge skal ha vært så veldig spesiell i utgangspunktet, har jeg vanskelig for å tro. 

Det andre eksemplet skal jeg være litt mer forsiktig med å uttale meg om, men også her er jeg svært skeptisk. Først får jeg beskrevet et monster, ikke minst av representanter fra behandlingsapparatet. Når jeg så treffer den unge, viser det seg at vedkommende er fem ganger mer, vennlig enn jeg kunne forestille meg. Framtoningen er lite avvikende. Skjønt ”forestille meg” – jeg bør jo snart ha lært at jeg ikke skal tro på det jeg hører, men så vil man jo være litt høflig. Alt i alt er jeg temmelig sikker på at det ender med at jeg mener at det ikke er PMS.
Det er utrolig hvordan ting kan balle på seg, som følge av ren læring. Kvinnefelleskapet vil være snille, og ting begynner kanskje å skli litt ut. Fra fagfolk kan det være lite hjelp å få – de sitter gjerne i møter og gir mer eller mindre uklare og uforpliktende råd. Når presumptive fagfolk i tillegg ikke ser forskjell på mer eller medfødte ”inklinasjoner”, og lærte væremåter, som jo krever en del kunnskaper om hva læring kan føre til, kan det gå riktig ille, både diagnostisk og behandlingsmessig. Noen ganger hadde det nok vært greiere om fagfolk hadde holdt seg unna.

PMS er en god grunn til kvinners gruppehypokondri/høye sykefravær, ta en kvinne ut av en kvinnegruppe og PMS blir borte, afrikanske kvinner m.fl klager ikke over PMS som er en vestlig hysterisk, eller religiøs innlært sykeliggjøring av en frisk kropp.

Som kvinne misliker jeg det! men har jeg lov til å stille spørsmål ved gruppehysteriet! Nei.

 

 

 

Anonymous poster hash: a421f...b0d

[slabbedask]

 

Har dere hørt om noe som heter PMS? Er det faktor X? 

 

Det har dere sikkert, og det har i alle fall jeg, og i en grad som gjør at jeg snart begynner å stønne litt når jeg hører ordet. Nærmere bestemt hører jeg det stadig vekk, ikke minst i forbindelse med klienter som blir henvist med tanke på om de ”har” PMS. For som regel “er” det jo ikke PMS. Men forleden ble jeg riktig glad. Da hadde jeg besøk av en dame i 30-årene, og hennes far. Det viste seg at damen har PMS! Ikke at det er noen god nyhet i seg selv, eller at PMS trenger å være spesielt festlig. Men når man først har vansker, som hun vitterlig hadde, er det jo like godt å få en grei, oppsummerende merkelapp på det, som en diagnose jo er. Hun var fornøyd selv også, og ikke minst faren syntes at mine beskrivelser av hvordan datteren oppfylte kriteriene var temmelig oppklarende.

 

 

Tullebukk. Hvorfor tar du et debattinnlegg fra "emagain for adferdsamalyse" om asperger, "fikser" litt på det, og later som det er om pms?

 

http://emaa.no/archives/199

[AnonymBruker]

Tullebukk. Hvorfor tar du et debattinnlegg fra "emagain for adferdsamalyse" om asperger, "fikser" litt på det, og later som det er om pms?

 

http://emaa.no/archives/199

Kanskje fordi PMS hadde hatt godt av litt atferdsanalyse

Anonymous poster hash: a421f...b0d