1 venn

[Madelenemie]

 

Javel. Det virket som dere var gode venner.

Anonymous poster hash: b6544...122

 

Hei!

 

Ja nå har jeg bestemt at alt heter bekjente.

 

Selvsagt hjelper jeg ved behov, men jeg gjør ikke forskjell på tilfeldig fotgjenger eller mennesker som kjenner meg bedre og utover forgjengerfeltet. (derfor liker jeg ikke ordet venn)

 

Det er mange som sier de oppfatter meg som venn, jeg oppfatter dem som bekjente, hvorfor klarer jeg ikke helt forklare. Jeg gjør dette derfor klart for de som kjenner meg. konkret og tydelig, ring meg ved behov, jeg ringer aldri!

 

Kort oppsummert er det sånn.

Jeg er derfor ikke så dårlig venn, men såpass a-typisk at jeg ikke finner likesinnede på planeten.

ca sånn er det.

Endret 30. oktober 2014 av Madelenemie

[AnonymBruker]

Jeg ringer ikke mine venner. Liker overhodet ikke snakke på telefon.

 

Men venner har jeg da, likevel

Liker bedre å "snakke" på meldinger på Facebook. Men tar ikke kontakt på pm kun for å småsnakke.

Det blir mer for å gjøre avtaler.

 

Vi møtes noen ganger i året, og spiser på restaurant eller drar på tur.

Ikke så ofte, for jeg er i hverdagen veldig sliten etter jobb, men det er ikke nødvendig for å kalle mine venner for venner.

Anonymous poster hash: b5e68...716

[gamle_blakken]

Hvem vet.

 

Tror det er noe 'lurifaks'.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har nå funnet ut at jeg har en venn, dette er min psykiater.

Min psykiater ser ikke på meg som bare venn, men også som pasient.

Er psykiateren din profesjonell, så er du en klient/pasient. Og kun det. En profesjonell psykiater ser ikke på klientene/pasientene sine som venner.

Anonymous poster hash: 97ed1...3c2

[AnonymBruker]

 

Hyggelig

Du vet det var Gråstein han sa det til?

Anonymous poster hash: 97ed1...3c2

[skrevet]

Tror det er noe 'lurifaks'.

Er no 'lurings' med det nicket ditt...

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har nå funnet ut at jeg har en venn, dette er min psykiater.

Min psykiater ser ikke på meg som bare venn, men også som pasient.

Jeg bryr meg ikke om hva hun mener om det, jeg vet hva jeg føler.

 

 

 

Det er litt rart at den eneste du ser på som din venn, er en som per definisjon ikke bør se på deg som en venn. Er hun profesjonell, vil hun etterstrebe å kun se deg som en pasient. Hun kan nok si at du er hennes venn, men jeg vil tro hun ikke omtaler deg som dette til sine kolleger eller andre. 

 

På den andre siden sier du at det er mennesker som ser på deg som en venn, men som du insisterer på å bare kalle bekjente. Disse kan jo fint være dine venner, de er ikke ansatt for å hjelpe deg.

 

 

Anonymous poster hash: 45919...1a9

[ekte nick]

Hei Madelenemie,

 

Jeg har tenkt mye på det, at det finnes forskjellige typer venner.

 

For eksempel har jeg noen jeg kan kalle "kino-venner". Det er folk jeg kan ringe til hvis jeg har lyst til å finne på noe ute, som å gå på kino. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis vil betro meg så mye til dem.

 

Så har jeg noen "vennefamilier", det er folk som det er hyggelig å gjøre ting med, sammen med ungene våre. Hvis jeg treffer de voksne utenom, så snakker vi gjerne om barna, diskuterer barneoppdragelse osv. Men jeg snakker ikke nødvendigvis med dem om andre ting, det kjennes ikke naturlig.

 

Jeg har et par venner som jeg har enkelte særskilte interesser felles med, de kan jeg treffe for slike ting.

 

Jeg kaller disse venner fordi de er mennesker jeg har fulgt over lengre tid, og jeg kjenner at jeg bryr meg om dem, og det å ville treffes iblant er noe begge vil.

 

Bekjente derimot, kaller jeg det hvis jeg opplever dem som mer perifere enn det ovenfor. Feks ekspeditrisen på butikken, som jeg kan slå av en prat med, eller venners venner, osv.

 

Kolleger kan jeg også bry meg om, og noen ganger er de nesten som vennskap, men jeg betror meg ikke så mye til dem, og vi treffes ikke utenom jobb.

 

Jeg har veldig få som jeg kaller "betroelsesvenner" eller nære venner, og det har variert opp igjennom livet hvem disse har vært. Det kan jo fluktuere litt ut og inn mener jeg, de relasjonene man står i.

 

Jeg tror ikke det er så vanlig å ha veldig mange "betroelsesvenner".

 

Nære venner er de som jeg vet ville stille opp for meg hvis jeg var i vanskeligheter, og jeg ville stille opp for dem.

 

Madelenemie: Du sier at du stiller opp for andre. Men hvem føler du at du selv kan ta kontakt med, dersom du selv har vanskeligheter, og trenger noen til å stille opp for deg? Kanskje det er de som er dine venner?

[Madelenemie]

 

Er psykiateren din profesjonell, så er du en klient/pasient. Og kun det. En profesjonell psykiater ser ikke på klientene/pasientene sine som venner.

Anonymous poster hash: 97ed1...3c2

 

Hei!

 

Vi har snakket om det, og da fikk jeg beskjed om terapaut og venn.

 

Mitt barn går nå til en psykiater, og de treffes annenhver uke for terapi og hver uke for annen form for treff/hjelp, psykiateren sa han liker mitt barn derfor vil gjøre dette. Jeg tror psykiateren er noe for seg selv, som bruker timer av sin studiedag,  men det mener mange min psykiater er også, som sender meg sms og har grenser, men innlemmer meg mer enn jeg har forstått er vanlig i sitt private liv.

Jeg kunne ikke fått hjelp av en som kun er profesjonell tror jeg.

 

For oss betyr vanligheten mye, det er kanskje derfor de kan nå inn til oss.

De 

[Madelenemie]

 

Du vet det var Gråstein han sa det til?

Anonymous poster hash: 97ed1...3c2

 

Hei!

 

Nei jeg så ikke det, trodde det var til meg

 

Men jeg er likevel dexters internet-venn.

[Madelenemie]

Hei Madelenemie,

 

Jeg har tenkt mye på det, at det finnes forskjellige typer venner.

 

For eksempel har jeg noen jeg kan kalle "kino-venner". Det er folk jeg kan ringe til hvis jeg har lyst til å finne på noe ute, som å gå på kino. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis vil betro meg så mye til dem.

 

Så har jeg noen "vennefamilier", det er folk som det er hyggelig å gjøre ting med, sammen med ungene våre. Hvis jeg treffer de voksne utenom, så snakker vi gjerne om barna, diskuterer barneoppdragelse osv. Men jeg snakker ikke nødvendigvis med dem om andre ting, det kjennes ikke naturlig.

 

Jeg har et par venner som jeg har enkelte særskilte interesser felles med, de kan jeg treffe for slike ting.

 

Jeg kaller disse venner fordi de er mennesker jeg har fulgt over lengre tid, og jeg kjenner at jeg bryr meg om dem, og det å ville treffes iblant er noe begge vil.

 

Bekjente derimot, kaller jeg det hvis jeg opplever dem som mer perifere enn det ovenfor. Feks ekspeditrisen på butikken, som jeg kan slå av en prat med, eller venners venner, osv.

 

Kolleger kan jeg også bry meg om, og noen ganger er de nesten som vennskap, men jeg betror meg ikke så mye til dem, og vi treffes ikke utenom jobb.

 

Jeg har veldig få som jeg kaller "betroelsesvenner" eller nære venner, og det har variert opp igjennom livet hvem disse har vært. Det kan jo fluktuere litt ut og inn mener jeg, de relasjonene man står i.

 

Jeg tror ikke det er så vanlig å ha veldig mange "betroelsesvenner".

 

Nære venner er de som jeg vet ville stille opp for meg hvis jeg var i vanskeligheter, og jeg ville stille opp for dem.

 

Madelenemie: Du sier at du stiller opp for andre. Men hvem føler du at du selv kan ta kontakt med, dersom du selv har vanskeligheter, og trenger noen til å stille opp for deg? Kanskje det er de som er dine venner?

Hei!

 

Ja jeg stiller opp for mange, naboer eller andre behovstrengende, det er mine prinsipper, jeg har også sterke følelser for de vansker de har enten de ikke har noen til å plukke kvister, kjøre seg, kjøpe fisk el.l.

De har behov jeg klarer lett fikse for dem. Det er ikke lett å være gammel eller ikke ha sertifikat.

Jeg er den eneste de har,  og da er det oftest en glede å hjelpe. Jeg har blitt flinkere på å si jeg er sliten, og en nabo er så forståelsesfull at hun sier da jeg kan kjøre hageavfall når jeg føler meg bedre, hun er et spesielt godt menneske. Hun skriver på sms "ikke stress søppelsekkene står der de står og går ikke sin vei" , :-) da blir jeg lettet. Kjøre gjør jeg jo, men jeg har en lengre tid nå vært uvanlig sliten. Klarer litt sånn bare akkurat det jeg må:-(

 

Derfor sier alle disse mennesker at jeg er deres aller beste venn.

 

Jeg ringer INGEN, når jeg har det vanskelig, men jeg skriver av og til her, fordi bedre skrive ut frustrasjonen her enn å kjøre om natten. Jeg er bedre i dag, og enkelt dager, men jeg strever med søvn og frustrasjon og mye rart.

 

Takk for det du delte med venner, jeg skal prøve tenke litt mer sånn, jeg vet jeg bør gjøre det, men jeg føler meg alltid alene når jeg strever, og det er jeg jo, jeg kontakter kun andre når jeg vil på kino eller har overskudd. Nå har jeg lenge strevd med å overleve, dvs jeg tar ikke livet mitt, men å kjøre rundt om natten er ikke bra, jeg er fortvilt.

[ekte nick]

Jeg ringer INGEN, når jeg har det vanskelig, men jeg skriver av og til her, fordi bedre skrive ut frustrasjonen her enn å kjøre om natten. 

 

Så kanskje vi er en slags venner for deg, noen av oss her da? Vi kan vel være dine "DOL-venner"?

[Madelenemie]

Så kanskje vi er en slags venner for deg, noen av oss her da? Vi kan vel være dine "DOL-venner"?

Ja det er fint. Det vil jeg!

 

Problemet mitt er bare at når jeg har det ille, som jeg litt selvforskyldt har fått det, så glemmer jeg at jeg har venner. Noen mennesker har blitt lei seg, fordi jeg erklærte at jeg har jo ingen venner, men de jeg har kontakt med og som kjenner mine vansker sier kanskje, "Ja nå grubler du på dette med systemer for venner igjen", og de ler. Jeg liker at de ler, det kjennes så oppløsende for min grubling, det er bedre le, enn å starte forklare veldig, i vertfall i RL. To damer kan klemme meg hardt å le mye, jeg skjønner godt hvorfor de ler, det trenger de ikke engang si, så latter er ofte en god medisin:-)

[ekte nick]

Noen mennesker har blitt lei seg, fordi jeg erklærte at jeg har jo ingen venner, men de jeg har kontakt med og som kjenner mine vansker sier kanskje, "Ja nå grubler du på dette med systemer for venner igjen", og de ler. 

 

For meg høres dette ut som typisk noe venner ville kunne si!

Endret 3. november 2014 av ekte nick

[Madelenemie]

For meg høres dette ut som typisk noe venner ville kunne si!

Hei!

Ja akkurat.

Derfor er det nok forunderlig for de å høre at jeg sier jeg ikke har venner, men for meg, er de helt borte, når jeg blir opptatt av definisjoner og prinsipper og systemer.

Jeg syns det med venner er for komplisert for meg, netvenner bedre, og naboer, som trenger hjelp, samt psykiatere. En bekjent ( for meg bekjent, men bekjent betegner meg som venn?) sa for et par uker siden at jeg hadde jo legevakten som venn. Jeg smilte og kjente meg glad. Nå har jeg ikke vært der så ofte, tre ganger, på ca 10 år, tror jeg, men jeg var da så forvirret,( en gang fordi min mann kjeftet på meg, rett før vi fikk besøk og mente jeg burde slutte å gjenta) og jeg kan ikke huske at de forstod forvirringen sånn jeg tenker en venn vil gjøre, det er det kun psykiatere med kunnskap om autisme som gjør. Så jeg syns vel heller ikke legevakten er en venn?

Jeg tror bedre for meg med bare sånn, være snill mot alle, jeg syns mennesker er så kompliserte:-(

Og av og til lyver de, overdriver, er diplomatiske:-( uff. Det er utrygt og ustabilt det hele.

Jeg har truffet noen i det siste, som er veldig snille mot meg, men jeg tror alltid andre har de beste intensjoner, men om jeg tenker meg om har jeg blitt lurt før, min mann sier jeg er naiv, min psykiater sier, ikke naiv, men uvitende, og jeg selv vet ikke. Jeg tror alltid på det beste om menneske foran meg, jeg har ingen alarmklokker eller følehorn, og kanskje er det da ikke så lett for meg å omgås mennesker:-(

Hvis de ikke blir klarert på forhånd, uff. Det er trist,

Skulle ønske jeg var fra en annen planet.