Hvor mange kjenner seg igjen i høysensitivitet?

[skrevet]

Hvor mange kjenner seg igjen i disse trekkene? Svar "ja" hvis du kjenner deg igjen i 5-10, og "nei" ellers. Hvis du bare delvis kjenner deg igjen, f.eks. hvis du på "2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel" kun føler at du kvalifiserer for en del av det som nevnes, regn med "ja" på den delen om du kjenner deg igjen i minst 50%. Her kommer punktene:

 

1) Du kjeder deg sjelden alene, og har et rikt og komplekst indre liv.

 

2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel.

 

3) Trenger mer søvn enn gjennomsnittet.

 

4) God på å lese andre mennesker, og blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.

 

5) Er ofte samvittighetsfull og grundig i det du gjør. Opptatt av å ikke gjøre feil.

 

6) Blir lettere overstimulert (sliten, stressa, handlingslammet) fordi du sanser mer enn andre.

 

7) Føler deg ofte annerledes enn andre, og kan ha lav selvtillit hvis du har opplevd følsomheten din som noe negativt i oppveksten.

 

8) Behov for å trekke deg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser. Da vil du vil være alene, skjermet for stimuli.

 

9) Særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne.

 

10) Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt - på godt og vondt.

Endret 14. november 2014 av skrevet

[AnonymBruker]

 

Hvor mange kjenner seg igjen i disse trekkene? Svar "ja" hvis du kjenner deg igjen i 5-10, og "nei" ellers. Hvis du bare delvis kjenner deg igjen, f.eks. hvis du på "2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel" kun føler at du kvalifiserer for en del av det som nevnes, regn med "ja" på den delen om du kjenner deg igjen i minst 50%. Her kommer punktene:

 

1) Du kjeder deg sjelden alene, og har et rikt og komplekst indre liv.

 

2) Er lyd-, lys- og luktømtålig. Har også generelt lav smerteterskel.

 

3) Trenger mer søvn enn gjennomsnittet.

 

4) God på å lese andre mennesker, og blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.

 

5) Er ofte samvittighetsfull og grundig i det du gjør. Opptatt av å ikke gjøre feil.

 

6) Blir lettere overstimulert (sliten, stressa, handlingslammet) fordi du sanser mer enn andre.

 

7) Føler deg ofte annerledes enn andre, og kan ha lav selvtillit hvis du har opplevd følsomheten din som noe negativt i oppveksten.

 

8) Behov for å trekke deg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser. Da vil du vil være alene, skjermet for stimuli.

 

9) Særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne.

 

10) Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg sterkt - på godt og vondt.

 

Svarte jo på det i et avkrysningssystem, bedre enn såkalt 5-10

 

 

Anonymous poster hash: b18c6...3a9

[AnonymBruker]

Vil tipppe veldig mange score 5 eller mer?

Anonymous poster hash: e218e...1cf

[skrevet]

Avkrysningssystem? 10 spørsmål?

 

Ja jeg tror mange kjenner seg igjen i 5 eller mer, men er jo interessant å se.

[Trine]

Kjenner meg igjen i alle 10. Ikke rart jeg sliter!

[AnonymBruker]

Det heter nevrotisk.

Anonymous poster hash: 4e65c...027

[AnonymBruker]

"høysensitivitet" er ingen diagnose.

Anonymous poster hash: ec8f3...8fd

[Trine]

 

"høysensitivitet" er ingen diagnose.

Anonymous poster hash: ec8f3...8fd

 

 

Har noen her påstått at det er det? Høysensitivitet er et personlighetstrekk, men kanskje hadde det vært lettere om det var en diagnose. I stedefor at folk prøver å overtale en om at det er fine egenskaper som samfunnet trenger, mens samfunnet i praksis viser at man ikke vil ha de høysensitive.

[AnonymBruker]

Har noen her påstått at det er det? Høysensitivitet er et personlighetstrekk, men kanskje hadde det vært lettere om det var en diagnose.

 

Jeg syntes ikke man skal diagnostisere og sykeliggjøre det minste lille "avvik".

 

 I stedefor at folk prøver å overtale en om at det er fine egenskaper som samfunnet trenger, mens samfunnet i praksis viser at man ikke vil ha de høysensitive.

 

 

Det kan man si. Men det blir det samme som de "slanke og pene" vs de "tykke og stygge".

Anonymous poster hash: ec8f3...8fd

[Trine]

 

Jeg syntes ikke man skal diagnostisere og sykeliggjøre det minste lille "avvik".

 

 

Det kan man si. Men det blir det samme som de "slanke og pene" vs de "tykke og stygge".

Anonymous poster hash: ec8f3...8fd

 

 

Så klart skal man ikke diagnostisere hvert minste lille avvik, men i noen tilfeller er det så ille at personen som er høysensitiv sliter seg fullstendig ut i et forsøk på å leve opp til samfunnets forventninger og når man prøver å prate med noen om det så er det beste man kan oppnå at man får beskjed om at man er god nok. Min forrige sjef kunne jeg prate med om det og han sa jeg skulle gjøre ting i mitt tempo fordi det jeg gjorde var bra, og jeg skulle ikke bekymre meg for om noen klagde på regninga, det skulle han ta seg av. Men den sjefen jeg har nå kan man ikke prate med om sånt, han har ikke forståelse for kvalitet, alt skal gjøres fortest mulig. Nå er jeg ikke sykemeldt pga hodet, men noen føtter som har slått seg vrange, men jeg tror ikke jeg hadde holdt ut lenge uansett. De fleste takler fint litt urettferdighet, kritikk, ikke-reel kritikk, klager, å gjøre en halvhjerta jobb og få kunden til å tro det er perfekt, ha et konstant tidspress, ikke føle seg verdsatt for jobben man gjør. Jeg gråt hver dag, det gjør jeg vel forsåvidt enda, men ikke pga jobben. Jeg var sint, konstant stressa og frustrert...alt pga jobben, resten av livet mitt var faktisk helt ok da. Så da blir jo høysensitivitet plutselig en slags sykdom, angst, depresjon, stress, søvnproblemer (enten at man trenger for mye eller for lite søvn). Nå kommer nok ikke jeg tilbake i det yrket jeg har, noe jeg egentlig syns er veldig dumt. Litt fordi jeg liker arbeidsoppgavene, men også fordi jeg ikke orker lære noe nytt, jeg evner ikke å konsentrere meg og da går det ikke an å lære så mye. I tillegg har jeg ikke sett en stillingsannonse hvor de søker personlige egenskaper som betyr at jeg resten av livet må spille skuespill, noe jeg ikke orker. Har gjort det hele livet og nå merker jeg at jeg er helt tom, jeg orker ikke late som lenger.

 

Feite og stygge mennesker får jobb og de trenger ikke skjule hvem de er, eller prøve å forklare noen hvordan de er. Alle ser jo at de er feite og stygge og alle vet at feite og stygge mennesker også kan gjøre en god jobb. Jeg syns det er mer problematisk med det som ikke syns og som folk ikke klarer forstå.

[AnonymBruker]

Så klart skal man ikke diagnostisere hvert minste lille avvik, men i noen tilfeller er det så ille at personen som er høysensitiv sliter seg fullstendig ut i et forsøk på å leve opp til samfunnets forventninger og når man prøver å prate med noen om det så er det beste man kan oppnå at man får beskjed om at man er god nok. Min forrige sjef kunne jeg prate med om det og han sa jeg skulle gjøre ting i mitt tempo fordi det jeg gjorde var bra, og jeg skulle ikke bekymre meg for om noen klagde på regninga, det skulle han ta seg av. Men den sjefen jeg har nå kan man ikke prate med om sånt, han har ikke forståelse for kvalitet, alt skal gjøres fortest mulig. Nå er jeg ikke sykemeldt pga hodet, men noen føtter som har slått seg vrange, men jeg tror ikke jeg hadde holdt ut lenge uansett. De fleste takler fint litt urettferdighet, kritikk, ikke-reel kritikk, klager, å gjøre en halvhjerta jobb og få kunden til å tro det er perfekt, ha et konstant tidspress, ikke føle seg verdsatt for jobben man gjør. Jeg gråt hver dag, det gjør jeg vel forsåvidt enda, men ikke pga jobben. Jeg var sint, konstant stressa og frustrert...alt pga jobben, resten av livet mitt var faktisk helt ok da. Så da blir jo høysensitivitet plutselig en slags sykdom, angst, depresjon, stress, søvnproblemer (enten at man trenger for mye eller for lite søvn). Nå kommer nok ikke jeg tilbake i det yrket jeg har, noe jeg egentlig syns er veldig dumt. Litt fordi jeg liker arbeidsoppgavene, men også fordi jeg ikke orker lære noe nytt, jeg evner ikke å konsentrere meg og da går det ikke an å lære så mye. I tillegg har jeg ikke sett en stillingsannonse hvor de søker personlige egenskaper som betyr at jeg resten av livet må spille skuespill, noe jeg ikke orker. Har gjort det hele livet og nå merker jeg at jeg er helt tom, jeg orker ikke late som lenger.

 

Feite og stygge mennesker får jobb og de trenger ikke skjule hvem de er, eller prøve å forklare noen hvordan de er. Alle ser jo at de er feite og stygge og alle vet at feite og stygge mennesker også kan gjøre en god jobb. Jeg syns det er mer problematisk med det som ikke syns og som folk ikke klarer forstå.

 

 

Høres ut som du kan ha en eksisterende diagnose? En eller anne pf?

Anonymous poster hash: ec8f3...8fd

[Trine]

 

Høres ut som du kan ha en eksisterende diagnose? En eller anne pf?

Anonymous poster hash: ec8f3...8fd

 

 

Nå skjønner jeg ingenting. Jeg svarte i sta, men det er tydeligvis borte. Jaja...

 

Hun psykiatriske sykepleieren jeg snakker med sier jeg har sosial angst, men jeg tror ikke jeg har det. Om jeg har angst så må det i såfall være generalisert angst. Leste om unnvikende/engstelig pf og det hørtes ut som meg. Skulle ønske noen kunne undersøke meg ordentlig så jeg kunne få vite om jeg har noen diagnose eller ikke. Har vært hos en psykolog før, det hjalp litt, en liten stund, men så ble alt bare ille igjen. Det er slitsomt å late som man er noen andre enn det man er. Og nå føler jeg at de prøver å behandle noe jeg ikke har. Skulle ønske de kunne gå til roten av problemet og ikke bare behandle overfladisk, det hjelper jo ikke i lengden. Men jeg vet ikke hva som skal til for å få hjelp, det er jo ingen som forstår meg eller hører på det jeg sier.