Er det min skyld?

[ISW]

Vi har fått mere svar på hva som feiler mannen min. Jeg ble bare mer redd av det.

Nå føler jeg at jeg må passe på han hele tiden. Det får jeg ikke mulighet til, så nå blir jeg gående og bekymre meg hele tiden.

Jeg er så redd for å komme hjem til han for sent - at jeg ikke får han til lege tidsnok.

Er ufattelig sliten nå. Skulle ønske jeg taklet dette bedre enn jeg gjør.

Dette var trist å høre. Hva nytt har blitt funnet nå?

Jeg skjønner veldig godt at du er sliten. Og for å skrive litt om det du skrev i tråden om jobb, det er den totale byrden av belastninger for deg nå som gjør deg så sliten. Men du er i det minste veldig flink. Kanskje litt for flink.

Det jeg skriver nå har jeg gått mange runder med meg selv om jeg burde skrive, men til slutt landet jeg på å ta sjansen. Det høres jævlig ut, men jeg prøver likevel: Du kan dessverre ikke holde mannen din i live og frisk ved å bekymre deg. Jeg skjønner veldig godt at du gjør det, men det virker faktisk mot sin hensikt ved å bare gjøre deg mer sliten. Du må prøve å overlate ansvaret til legen og mannen din. Du tar et ansvar du ikke skal ta.

Jeg sier ikke at du skal stenge av følelsene dine. Selvsagt er du glad i mannen din og vil han vel. Jeg skjønner det. Men prøv så godt du kan å stole på det legen har fortalt deg.

Klem til deg

[Gjest]

Isw: det er helt greit. Jeg tåler å høre det, og jeg skjønner hva du mener.

Takk for alle svar, og for at dere bryr dere og bruker av tiden deres på meg, setter pris på det

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Synes du fikk et utmerket svar av isw - også når det gjelder den andre tråden. Jeg tror også at en blir utslitt av summen.

[ISW]

@HWW: Så bra. Jeg vet det høres brutalt ut. Men det blir jo litt som man sitter i et fly og bekymrer seg for om flyet skal styrte. Det hjelper faktisk ingenting. Våre tanker kan verken holde fly i lufta eller pårørende friske. Men det er jo ytterst menneskelig å uroe seg når våre nærmeste blir syke.

 

@NHD: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! :-)

[Gjest]

Nå har det raknet for meg innvendig. Nå klarer jeg ikke å være rasjonell lenger. Jeg skjelver og er helt nede. Det har blitt for mye for meg. Mer enn hva jeg klarer å bære på en gang.

Jeg skulle ønske jeg hadde beroligende nå, men jeg har ingenting å hjelpe meg med. Det går til helvete.

[frosken]

Nå har det raknet for meg innvendig. Nå klarer jeg ikke å være rasjonell lenger. Jeg skjelver og er helt nede. Det har blitt for mye for meg. Mer enn hva jeg klarer å bære på en gang.

Jeg skulle ønske jeg hadde beroligende nå, men jeg har ingenting å hjelpe meg med. Det går til helvete.

Nei, det går ikke til helvete. Du har det vanskelig akkurat nå, og om noen timer/evt. dager vil det være bedre.

[Solemnity]

Nå har det raknet for meg innvendig. Nå klarer jeg ikke å være rasjonell lenger. Jeg skjelver og er helt nede. Det har blitt for mye for meg. Mer enn hva jeg klarer å bære på en gang.

Jeg skulle ønske jeg hadde beroligende nå, men jeg har ingenting å hjelpe meg med. Det går til helvete.

 

Jeg tenker ofte at det er denne katastrofe-tenkingen rundt følelser som er mye av ditt problem. Jeg vet ikke hva du ser for deg vil skje når du har vonde tanker, men hverken følelser eller tanker er farlige. Noen ganger er livet smertefullt. I stedet for å kjempe i mot følelsene du har i forhold til dette og få panikk, kan du akseptere dette faktumet og holde ut?

[Gjest]

Jeg tenker ofte at det er denne katastrofe-tenkingen rundt følelser som er mye av ditt problem. Jeg vet ikke hva du ser for deg vil skje når du har vonde tanker, men hverken følelser eller tanker er farlige. Noen ganger er livet smertefullt. I stedet for å kjempe i mot følelsene du har i forhold til dette og få panikk, kan du akseptere dette faktumet og holde ut?

Klarer det ikke. Dessverre. Har hatt det slik de siste 8 årene og har mista alt håp om å få det til. Så jeg skal be legen om beroligende, jeg ser ingen annen utvei på slike følelser. De blir for voldsomme og mer enn jeg klarer å romme.

[frosken]

Klarer det ikke. Dessverre. Har hatt det slik de siste 8 årene og har mista alt håp om å få det til. Så jeg skal be legen om beroligende, jeg ser ingen annen utvei på slike følelser. De blir for voldsomme og mer enn jeg klarer å romme.

Om du skal bruke sobril eller ikke, har jeg ingen formening om. Men det er jo litt tull å si at følelsene blir _for_ voldsomme. Du er jo fortsatt i livet, så vidt jeg kan forstå?

[Solemnity]

Klarer det ikke. Dessverre. Har hatt det slik de siste 8 årene og har mista alt håp om å få det til. Så jeg skal be legen om beroligende, jeg ser ingen annen utvei på slike følelser. De blir for voldsomme og mer enn jeg klarer å romme.

 

Som frosken forstår jeg ikke hva du mener med "for voldsomme" og "mer enn jeg klarer å romme". Hva mener du vil skje når følelsene er for voldsomme?

[Gjest]

Som frosken forstår jeg ikke hva du mener med "for voldsomme" og "mer enn jeg klarer å romme". Hva mener du vil skje når følelsene er for voldsomme?

Jeg har prøvd så godt jeg kan å forklare det flere ganger, men jeg får det ikke til.

[Madelenemie]

Jeg tenker ofte at det er denne katastrofe-tenkingen rundt følelser som er mye av ditt problem. Jeg vet ikke hva du ser for deg vil skje når du har vonde tanker, men hverken følelser eller tanker er farlige. Noen ganger er livet smertefullt. I stedet for å kjempe i mot følelsene du har i forhold til dette og få panikk, kan du akseptere dette faktumet og holde ut?

Ja men det er så avansert at noen må si at sånn er det!

 

Da min psykiater, som er pensjonert og i Skotland nå sa det, sa jeg ok, også var det i orden, men jeg trengte den forklaringen.

[Gjest]

På en smerteskala fra 1-10, er gallesteinsanfall en klar 10'er. Smertene var større enn jeg klarte å takle, og jeg fikk panikk og besvimte. Hver gang. Jeg var ikke redd, for jeg visste at det ikke var farlig. Jeg klarte bare ikke å holde ut smertene.

Følelser jeg snakker om i denne tråden, er også en klar 10'er på smerteskalaen. Nesten det samme skjer her. Jeg får panikk fordi følelsene blir for voldsomme å forholde seg til - jeg klarer ikke å romme de/holde ut. Også her vet jeg at de ikke er farlige.

Jeg forstår derfor de som skader seg selv veldig godt.

Bedre får jeg ikke til å forklare det.

Endret 10. januar 2015 av hww

[Madelenemie]

På en smerteskala fra 1-10, er gallesteinsanfall en klar 10'er. Smertene var større enn jeg klarte å takle, og jeg fikk panikk og besvimte. Hver gang. Jeg var ikke redd, for jeg visste at det ikke var farlig. Jeg klarte bare ikke å holde ut smertene.

Følelser jeg snakker om i denne tråden, er også en klar 10'er på smerteskalaen. Nesten det samme skjer her. Jeg får panikk fordi følelsene blir for voldsomme å forholde seg til - jeg klarer ikke å romme de/holde ut. Også her vet jeg at de ikke er farlige.

Jeg forstår derfor de som skader seg selv veldig godt.

Bedre får jeg ikke til å forklare det.

Du trenger nok som  mange hjelp med å sette ting i perspektiv.

 

Jeg er glad jeg valgte å føde hjemme uten smertelindring, det er uproblematisk om man har en sunn tro på seg selv.

 

Likevel, jeg har hatt gallestein m.m. ingen av de smertene kan sammenlignes med å føde et barn vaginalt, uten bedøvelse,

 

vel utfallet er lykkelig, så man glemmer smertene, men jeg har likevel et sted bevart dem, og er glad jeg ikke skal føde barn mer!

 

Likevel gallestein eller vaginale fødsler, jeg tror psykisk lidelse er mange ganger verre,

 

derfor vet jeg ikke lenger hva svare, jeg har bare innsikt i at deres smerte er stor, og at jeg vet for lite.

[Gjest]

Det er nok bare jeg som er svak og har lav smerteterskel siden jeg i årevis ikke har taklet dette