Lykkelig uvitende

[Madelenemie]

Hei!

Jeg levde faktisk mye mer bekymringsfritt før jeg fikk diagnosen Asperger,

Det var mye jeg var lykkelig uvitende om!

Slik at på sett og vis, er det litt som å bli vekket fra en laang behagelig drøm/ revet ut av ens egen hyggelige verden, når man blir opplyst, oppdratt og informert om hvordan " verden" fungerer, hvordan de mellommenneskelige relasjoner foregår og om hele spekteret av menneskers følelser.

Jeg er ikke lykkelig uvitende lenger, og det var behagelig å være det.

Det var ikke så hyggelig for min mann, da han savnet en livsledsager, dvs en type person man kan dele tanker med. Eller dele ansvar med, en som er mentalt tilstedet, ikke bare i seg selv og taus og driver med sitt.

Det var nok også best for mine barn, at jeg ble slik " vekket" opplyst og informert, jeg begynte da å relatere til dem, slik jeg ikke hadde kunnet om jeg fortsatte å være så helt i mitt eget verdenssystem.

Jeg vet ikke hvordan min mann slapp inn? Men han var jo direkte, fridde og selv om jeg ble overrasket så svarte jeg jo ja.

Så slik at selv om det var bedre for " de andre", så var det ikke bare bedre for meg.

Jeg har tenkt på dette lenge. Jeg ble skikkelig forstyrret kan man trygt si, av å bli så revet ut av mine egne ting, og jeg hadde jo drevet med mine egne ting hele livet, plutselig skulle jeg lære å se verden på en helt annen måte.

Noe som gikk bra, jeg gikk inn for og opp i den nye oppgaven å forstå de mellommenneskelige relasjoner og hvordan det menneskelige samfunn fungerer. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om dette for min del var til det beste, eller ikke? For andres del er jeg utvilsomt enig med meg selv om at det var det riktige at jeg ble diagnostisert og opplyst/ informert. Det er noen fordeler for min del også, jeg ble møtt med mer forståelse og det er jo hyggelig å kunne kommunisere litt...men jeg har det meget hyggelig alene.Alltid hatt det bra alene, det var lite sånn at jeg oppsøkte andre barn, andre barn oppsøkte meg.

Jeg husker jeg ringte på døren til min barndomsvenn, men det jeg husker best var at jeg var interessert i noen ting inne hos henne, stikke fingeren i et stort blankt honningspann, sitte bak en stol å drikke freia sjokoladesaus, spise c vitaminer og tegne, vi tegnet mye, og vi ble altså bestevenninner.

Jeg brydde meg ikke om noen andre barn resten av min barndom/ ungdomstid.

Slik at derfor ble jeg alene på skolen, for hun gikk ikke på min skole, men jeg så på de andre barna, jeg stod ved siden av, de var snille mot meg.

Det jeg prøver å komme frem til er fordeler og ulemper med diagnose, fordelene er vel flest for de som er rundt personen med autisme, jeg tror vi som har autisme har det ok med vår autisme, bare vi ikke blir mast på og forstyrret av andre. Det er jo hyggelig/ en del fordeler ved å leve i en relasjon, og skal man det, må man tilpasse seg det andre menneske, noe jeg gjør, men det er også hyggelig å leve mer i fred og ro.

Dette er komplisert! Jeg tenker en del på det for tiden, da jeg før slapp disse bekymringene, jeg levde bekymringsfritt, holdt på med tingene mine og leste mine bøker og snakket på min måte, gikk ut døren når jeg ville uten å si noe osv osv.. Det er jo deilig. Men så kom opplysningene på løpende bånd, samarbeide, si i fra, avtale, si sånn og ikke sånn osv...

Jeg tror jeg rett og slett må sette opp en oversikt over fordeler og ulemper med å bli så til de grader forstyrret som jeg blir.

Endret 31. desember 2014 av Madelenemie