Om å gi dårlige råd og sette et dårlig eksempel

[umakenverdt]

Ja, har kjøpt noen bøker jeg skal lese nå, håper de hjelper litt. Dette med å oppsøke noenslags hjelp funderer jeg mye på, men finner ikke helt utav det.

Ellers hjelper det jo litt å fokusere på andre ☺ Jeg har så lyst til at andre skal få det best mulig. Det er synd det er så mange som har det vondt og vanskelig. Jeg har så lyst til å hjelpe på et eller annet vis.

[frosken]

Ja, har kjøpt noen bøker jeg skal lese nå, håper de hjelper litt. Dette med å oppsøke noenslags hjelp funderer jeg mye på, men finner ikke helt utav det.

Ellers hjelper det jo litt å fokusere på andre ☺ Jeg har så lyst til at andre skal få det best mulig. Det er synd det er så mange som har det vondt og vanskelig. Jeg har så lyst til å hjelpe på et eller annet vis.

Det _kan_være en flukt fra å ta ansvar for egne vansker å være veldig opptatt av å hjelpe andre.

[Gjest]

Med den salige blanding av forskjellige folk som finnes her på forum tenker jeg vi kan bidra på ulike måter. Trøst og omtanke kan uttrykkes selv om en har det rimelig trist og stusselig selv.. Kanskje kan andre følge råd du ikke klarer å følge selv hele tida- eks gå ut med åpne sanser og bevege seg litt. Ta vare på seg selv, spise - ikke la seg tiltrekke av onde krefter og rus,,

Kjenner og en begrensning , f eks gidder jeg i utgangspunktet ikke radle om egne negative erfaringer eks på ulike typer medisin. Kan jo virke for andre . Vet jeg har sagt mye stygt om nav , men prøvd å understreke at det er egen opplevelse . Andre kan ha sin og få masse støtte og hjelp av instansen;) prøver å være etisk og et menneske som uttaler meg avgrenset fra meg selv og egne ting når jeg uttaler meg her. Sier ikke at jeg greier det. Men er blitt imponert av flere

Vil ellers vise til Birger Franzens dikt " ord er så mektig":)

Og søren Kierkegaard ; hvis du i Sandnes skal hjelpe en annen må du vite mer enn han, men du må også vite det han vet".

Endret 4. januar 2015 av En namnlaus

[Gjest]

Det _kan_være en flukt fra å ta ansvar for egne vansker å være veldig opptatt av å hjelpe andre.

det tror jeg på.

[Gjest]

En felle en kan gå i er å generalisere ut i fra seg selv og eget " verdensbilde". Jeg tenker noe er allmennmenneskelig , samtidig er også alle unike med sin erfaringsbakgrunn og sine forutsetninger . Et par posjon ydmykhet skadet vel derved ikke? Men ikke alltid lett å leve opp til det ideelle ... Slår meg at de fleste folk er velmenende og snille når jeg leser her , samtidig er det vel ikke til å komme bort i fra at noen i frustrasjon og fortvilelse ser mest seg selv . Bør vel helst være en balanse i regnskapet . Empati både med andre og seg selv. En klok person jeg vet av sa; du må lære å anerkjenne deg selv før du kan anerkjenne andre. Var trist å høre på mange vis, men ser ikke bort i fra at det også lå omsorg for meg i denne uttalelsen . Å anerkjenne er ikke det samme som ren empati, slik jeg leser det i klinisk psykolog handler det vel så mye om å bekrefte den andres erfaringsverden, gjøre den gyldig.

Dette kan også handle om å gi noe tilbake i form av motstand , med den hensikt å styrke / utfordre - se noe den andre kan være blind for, sette i gang selvrefleksjon med det til hensikt å fremme åndelig vekst

Endret 4. januar 2015 av En namnlaus

[Gjest]

Og glemte en ting- et delt problem et halvt problem. Alenefølelse, fornemmelse av å sitte med egen fortapelse alene er ille. Å bli litt sett og forstått av andre er en god følelse uansett, jeg er blant de som i årevis har blitt bedt om å ta meg sammen , at jeg er karakterløs til tider , et vinglete freak, en tikkende bombe. også kjent ignorering el likegyldighet ift egen smerte . For egen del kjenner jeg meg mindre alene med psykiatri forum . Mindre alene med mine tristeste tanker og scenarier ... Og alle andres lidelse setter jo også i gang noe , ikke nødvendigvis meg det er mest synd på ikke nødvendigvis jeg som har det mest vondt. Det kan og virke oppdragende når du har lyst til å gi deg helt over ..,

Endret 4. januar 2015 av En namnlaus

[umakenverdt]

Det _kan_være en flukt fra å ta ansvar for egne vansker å være veldig opptatt av å hjelpe andre.

 

Det kan jeg være enig i. Men hvis man ikke får til å gjøre noe med sine egne vansker, og en bare blir mer motløs av å ikke klare det, er det ikke da bedre om man prøver å fokusere litt på også å hjelpe andre på et vis? Hvis det både gjør en selv og forhåpentligvis også andre litt godt? Dessuten føler jeg jo det er utfordrende til tider å snakke og skrive til andre mennesker om noe, spesielt om noe som betyr noe, slik at kanskje det kan bidra til å minske mine egne utfordringer knyttet til dette? Eller kanskje dette bare er mine egne metoder for å rasjonalisere hvorfor det jeg gjør er fornuftig for meg selv... Jeg vet ikke.

[umakenverdt]

En felle en kan gå i er å generalisere ut i fra seg selv og eget " verdensbilde". Jeg tenker noe er allmennmenneskelig , samtidig er også alle unike med sin erfaringsbakgrunn og sine forutsetninger . Et par posjon ydmykhet skadet vel derved ikke? Men ikke alltid lett å leve opp til det ideelle ... Slår meg at de fleste folk er velmenende og snille når jeg leser her , samtidig er det vel ikke til å komme bort i fra at noen i frustrasjon og fortvilelse ser mest seg selv . Bør vel helst være en balanse i regnskapet . Empati både med andre og seg selv. En klok person jeg vet av sa; du må lære å anerkjenne deg selv før du kan anerkjenne andre. Var trist å høre på mange vis, men ser ikke bort i fra at det også lå omsorg for meg i denne uttalelsen . Å anerkjenne er ikke det samme som ren empati, slik jeg leser det i klinisk psykolog handler det vel så mye om å bekrefte den andres erfaringsverden, gjøre den gyldig.

Dette kan også handle om å gi noe tilbake i form av motstand , med den hensikt å styrke / utfordre - se noe den andre kan være blind for, sette i gang selvrefleksjon med det til hensikt å fremme åndelig vekst

 

Jeg er enig i mange av dine kommentarer. Jeg synes også det er spennende å lese om kommunikasjon og konflikthåndtering, selv om dette er noe jeg er veldig dårlig på selv. Det å ikke anta at andre forstår hendinger og uttalelser på samme måte som deg (og at det ikke finnes en objektiv sannhet) er noe jeg tenker mye på og har lest mye om innen forskjellige fagretninger. Det er derfor jeg synes det er så vanskelig å gi råd, oppfordringer eller oppmuntringer, nettopp fordi det kan oppfattes på en helt annen måte enn det var tiltenkt. Lykkeønskninger og oppmuntringer kan oppfattes som krav og forventninger. Forståelse kan oppfattes som at man bare jatter med osv. Jeg synes nettopp av den grunn at kommunikasjon er så vanskelig.

 

Også er det jo det problematiske med å ha helt egne regler for seg selv enn andre. Mange forhold anerkjenner man hos andre, men ikke seg selv, selv om det når man sier det høres helt irrasjonelt ut. Jeg har forståelse for at når du har det slik har du det vanskelig, men ikke for at jeg selv synes dette er vanskelig. Det er jo et paradoks at jeg ikke opplever å kjenne noen mennesker som ikke er gode, foruten meg selv. Hvis jeg ser rasjonelt på det, høres det jo helt ulogisk ut, men det føles likevel slik.

[umakenverdt]

Og glemte en ting- et delt problem et halvt problem. Alenefølelse, fornemmelse av å sitte med egen fortapelse alene er ille. Å bli litt sett og forstått av andre er en god følelse uansett, jeg er blant de som i årevis har blitt bedt om å ta meg sammen , at jeg er karakterløs til tider , et vinglete freak, en tikkende bombe. også kjent ignorering el likegyldighet ift egen smerte . For egen del kjenner jeg meg mindre alene med psykiatri forum . Mindre alene med mine tristeste tanker og scenarier ... Og alle andres lidelse setter jo også i gang noe , ikke nødvendigvis meg det er mest synd på ikke nødvendigvis jeg som har det mest vondt. Det kan og virke oppdragende når du har lyst til å gi deg helt over ..,

 

Jeg har alltid pleid å holde personlige ting for meg selv, aldri delt noe særlig av det jeg synes er vanskelig og tungt. Jeg har holdt mine egne bekymringer og fortvilelser for meg selv. Har alltid vært snill og pliktoppfyllende, til tider for pliktoppfyllende (og kjedelig) har noen ment. 

Jeg synes derfor det er et veldig stort steg å skrive spørsmål og kommentarer her. Det er både veldig skummelt, men også litt godt å få råd for ting man har syntes har vært vanskelig lenge. Men det er skummelt å se at mange som kommenterer mener at det jeg har spurt om, ikke er problemer som er helt vanlige og som man bare må takle selv, og at jeg kanskje har behov for noe hjelp. Men det er også forbausende godt å få skrive ned det man synes er vanskelig, få noen realitetsorienteringer og faktisk bli hørt på. Jeg har alltid sagt at jeg ikke har noe behov for å bli sett, men innser vel at jeg kanskje har litt av det likevel.

 

Hvis det er noen andre som synes som meg, så kan jeg kanskje skrive her litt og så håpe på at mine kommentarer ikke sårer noen, fordi det er aldri meningen. Jeg skal tenke meg godt om før jeg gir råd eller oppmuntringer, men noen ganger klarer jeg rett og slett ikke la være fordi jeg får så vondt av hvordan den som skriver har det, og jeg har så inderlig lyst til at personen skal få litt trøst og oppmuntring på en eller annen måte. Men skjønner selvsagt at jeg ikke har særlig påvirkning på det, selv om jeg så gjerne skulle ønske det.

[Gjest]

Jeg har alltid pleid å holde personlige ting for meg selv, aldri delt noe særlig av det jeg synes er vanskelig og tungt. Jeg har holdt mine egne bekymringer og fortvilelser for meg selv. Har alltid vært snill og pliktoppfyllende, til tider for pliktoppfyllende (og kjedelig) har noen ment.

Jeg synes derfor det er et veldig stort steg å skrive spørsmål og kommentarer her. Det er både veldig skummelt, men også litt godt å få råd for ting man har syntes har vært vanskelig lenge. Men det er skummelt å se at mange som kommenterer mener at det jeg har spurt om, ikke er problemer som er helt vanlige og som man bare må takle selv, og at jeg kanskje har behov for noe hjelp. Men det er også forbausende godt å få skrive ned det man synes er vanskelig, få noen realitetsorienteringer og faktisk bli hørt på. Jeg har alltid sagt at jeg ikke har noe behov for å bli sett, men innser vel at jeg kanskje har litt av det likevel.

Hvis det er noen andre som synes som meg, så kan jeg kanskje skrive her litt og så håpe på at mine kommentarer ikke sårer noen, fordi det er aldri meningen. Jeg skal tenke meg godt om før jeg gir råd eller oppmuntringer, men noen ganger klarer jeg rett og slett ikke la være fordi jeg får så vondt av hvordan den som skriver har det, og jeg har så inderlig lyst til at personen skal få litt trøst og oppmuntring på en eller annen måte. Men skjønner selvsagt at jeg ikke har særlig påvirkning på det, selv om jeg så gjerne skulle ønske det.

å få noen synspunkt el litt respons utenfor eget hode er godt, så hvorfor ikke ? Jeg og litt varsom med replikkene ( håper jeg), men og bli revet med i et engasjement . Sikkert ikke usunt . Jeg har ofte fått høre jeg tuller når jeg er engstelig , derfor litt ok å få lov å kjenne på denne emosjonen litt mer . Finne ut hva som ligger til grunn for den. Synes du skal tillate deg å skrive om du kjenner di står for det

[Gjest]

Jeg er enig i mange av dine kommentarer. Jeg synes også det er spennende å lese om kommunikasjon og konflikthåndtering, selv om dette er noe jeg er veldig dårlig på selv. Det å ikke anta at andre forstår hendinger og uttalelser på samme måte som deg (og at det ikke finnes en objektiv sannhet) er noe jeg tenker mye på og har lest mye om innen forskjellige fagretninger. Det er derfor jeg synes det er så vanskelig å gi råd, oppfordringer eller oppmuntringer, nettopp fordi det kan oppfattes på en helt annen måte enn det var tiltenkt. Lykkeønskninger og oppmuntringer kan oppfattes som krav og forventninger. Forståelse kan oppfattes som at man bare jatter med osv. Jeg synes nettopp av den grunn at kommunikasjon er så vanskelig.

Også er det jo det problematiske med å ha helt egne regler for seg selv enn andre. Mange forhold anerkjenner man hos andre, men ikke seg selv, selv om det når man sier det høres helt irrasjonelt ut. Jeg har forståelse for at når du har det slik har du det vanskelig, men ikke for at jeg selv synes dette er vanskelig. Det er jo et paradoks at jeg ikke opplever å kjenne noen mennesker som ikke er gode, foruten meg selv. Hvis jeg ser rasjonelt på det, høres det jo helt ulogisk ut, men det føles likevel slik.

enig at det ikke er " bare , bare" å slenge rundt seg med råd, synes du tematiserer noe viktig .. Det er i alle fall min menig

[Gjest]

Ja, har kjøpt noen bøker jeg skal lese nå, håper de hjelper litt. Dette med å oppsøke noenslags hjelp funderer jeg mye på, men finner ikke helt utav det.

Ellers hjelper det jo litt å fokusere på andre ☺ Jeg har så lyst til at andre skal få det best mulig. Det er synd det er så mange som har det vondt og vanskelig. Jeg har så lyst til å hjelpe på et eller annet vis.

jeg trodde sånn ca 20 år at jeg skulle " helbrede" meg selv. Min fastlege sa at det må jeg slutte med. Kan lære meg nye teoretisk men det irasjonelle tar over, dessverre:( kanskje gjelder dette deg og? Endret 4. januar 2015 av En namnlaus

[umakenverdt]

å få noen synspunkt el litt respons utenfor eget hode er godt, så hvorfor ikke ? Jeg og litt varsom med replikkene ( håper jeg), men og bli revet med i et engasjement . Sikkert ikke usunt . Jeg har ofte fått høre jeg tuller når jeg er engstelig , derfor litt ok å få lov å kjenne på denne emosjonen litt mer . Finne ut hva som ligger til grunn for den. Synes du skal tillate deg å skrive om du kjenner di står for det

Slike personlige forhold er på en måte noe jeg ikke har fått noen særlige synspunkter eller responser på utenfor mitt eget hode, og som jeg også så sjeldent har prøvd å sette ord på. Har nok vært dårlig på å gi andre trøst, selv om jeg ønsker det så veldig. Faglige råd har jeg gitt en del av, men slike personlige og mellommenneskelige sliter jeg mer med. Det er dermed også for meg godt å få høre om jeg er helt på jordet, samtidig som håpet er at det kan være positivt for andre av og til. Jeg engster meg konstant, men noen ganger flyter det over og da har jeg problemer med å klare å være tilstede overhodet. Får voldsom panikkfølelse og tanker jeg ikke ønsker å ha.

 

jeg trodde sånn ca 20 år at jeg skulle " helbrede" meg selv. Min fastlege sa at det må jeg slutte med. Kan lære meg nye teoretisk men det irasjonelle tar over, dessverre:( kanskje gjelder dette deg og?

 

Jeg vet ikke. Jeg trodde jeg bare generelt slet en del med å klare å forholde meg til andre mennesker, og hadde en kanskje litt for stor frykt for å påvirke andre negativt eller feile generelt. Jeg tenkte/tenker litt at dette ikke er store nok vansker til at det burde tas opp med noen, at jeg burde klare å håndtere det selv. Her har jeg imidlertid fått det inntrykket at det kanskje er det, og at jeg kanskje hadde hatt utbytte av å be om hjelp. Men som skrevet synes jeg det er ekstremt vanskelig. Jeg tør rett og slett ikke. Jeg vet at det er dårlig gjort overfor alle snille menneskene her som har gitt meg råd, men jeg får meg rett og slett ikke til det. Da tenker jeg det nest beste er å lese seg opp og forsøke å lære seg teknikker selv. Jeg er imidlertid veldig glad for at du får hjelp, og at du synes å ha det i alle fall litt bedre, selv om jeg skjønner at du har det veldig tøft.

Endret 4. januar 2015 av umakenverdt

[Gjest]

Slike personlige forhold er på en måte noe jeg ikke har fått noen særlige synspunkter eller responser på utenfor mitt eget hode, og som jeg også så sjeldent har prøvd å sette ord på. Har nok vært dårlig på å gi andre trøst, selv om jeg ønsker det så veldig. Faglige råd har jeg gitt en del av, men slike personlige og mellommenneskelige sliter jeg mer med. Det er dermed også for meg godt å få høre om jeg er helt på jordet, samtidig som håpet er at det kan være positivt for andre av og til. Jeg engster meg konstant, men noen ganger flyter det over og da har jeg problemer med å klare å være tilstede overhodet. Får voldsom panikkfølelse og tanker jeg ikke ønsker å ha.

Jeg vet ikke. Jeg trodde jeg bare generelt slet en del med å klare å forholde meg til andre mennesker, og hadde en kanskje litt for stor frykt for å påvirke andre negativt eller feile generelt. Jeg tenkte/tenker litt at dette ikke er store nok vansker til at det burde tas opp med noen, at jeg burde klare å håndtere det selv. Her har jeg imidlertid fått det inntrykket at det kanskje er det, og at jeg kanskje hadde hatt utbytte av å be om hjelp. Men som skrevet synes jeg det er ekstremt vanskelig. Jeg tør rett og slett ikke. Jeg vet at det er dårlig gjort overfor alle snille menneskene her som har gitt meg råd, men jeg får meg rett og slett ikke til det. Da tenker jeg det nest beste er å lese seg opp og forsøke å lære seg teknikker selv. Jeg er imidlertid veldig glad for at du får hjelp, og at du synes å ha det i alle fall litt bedre, selv om jeg skjønner at du har det veldig tøft.

kanskje mest dårlig gjort ift deg selv ? Om du mistrives m situasjon kan det jo være verdt forsøket å gjøre noe med det...

[umakenverdt]

kanskje mest dårlig gjort ift deg selv ? Om du mistrives m situasjon kan det jo være verdt forsøket å gjøre noe med det...

 

Synes ting er vanskelig, men jeg klarer meg. Så lenge jeg holder hodet over vannet, sånn noenlunde, går det greit med meg. Men er redd det påvirker folk rundt meg for mye uansett hva jeg gjør. Men takk uansett