Aksept

[Trine]

Er det mer akseptert å ha psykiske lidelser dersom man har vært utsatt for traumer? Om man har hatt en trygg og normal oppvekst, ikke opplevd værre ting enn de fleste andre, er det da akseptert å slite psykisk? Jeg ble endel mobbet på skolen og litt overkjørt av søsken, men føler ikke det er nok til å ha en grunn for mine psykiske problemer. Det er liksom ingen grunn til at jeg ikke skulle få livet mitt til å fungere, men jeg får det ikke til fordet. Føler bare at jeg er så anderledes enn alle andre. Er det greit å måtte ha hjelp selv om ingen andre har "skyld" i mine problemer? Tenker at de er selvpåført på en måte. Uten at jeg mener at jeg har gått inn for å få psykiske problemer, det er jo ikke noe jeg ønsker å ha, de bare er der, og det er vel fordi jeg er født sånn.

[AnonymBruker]

Trine, on 03 Jan 2015 - 12:47, said:

Er det mer akseptert å ha psykiske lidelser dersom man har vært utsatt for traumer? Om man har hatt en trygg og normal oppvekst, ikke opplevd værre ting enn de fleste andre, er det da akseptert å slite psykisk? Jeg ble endel mobbet på skolen og litt overkjørt av søsken, men føler ikke det er nok til å ha en grunn for mine psykiske problemer. Det er liksom ingen grunn til at jeg ikke skulle få livet mitt til å fungere, men jeg får det ikke til fordet. Føler bare at jeg er så anderledes enn alle andre. Er det greit å måtte ha hjelp selv om ingen andre har "skyld" i mine problemer? Tenker at de er selvpåført på en måte. Uten at jeg mener at jeg har gått inn for å få psykiske problemer, det er jo ikke noe jeg ønsker å ha, de bare er der, og det er vel fordi jeg er født sånn.

Jeg har hatt det mye som deg. En trygg og god oppvekst, men frosset ut i skolesammenheng. Får ofte dårlig samvittighet for jeg klager når jeg hører hva andre har opplevd igjennom livet. Men det er andre ting enn oppveksten som kan gi psykiske lidelser. Det har vel både med hva vi opplever i livet og gener. Hvem vi er og hvordan vi reagerer. Bipolare lidelser har lite med oppvekst å gjøre. Det er også flere andre psykiske lidelser som har mest sammenheng med gener. Anonymous poster hash: 61c19...d99

[AnonymBruker]

Er det mer akseptert å ha psykiske lidelser dersom man har vært utsatt for traumer? 

 

Føler du at andre mener dette?

 

Og er det mer akseptert å ha en somatisk lidelse?

 

Jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 4111b...409

[Trine]

Jeg har hatt det mye som deg. En trygg og god oppvekst, men frosset ut i skolesammenheng. Får ofte dårlig samvittighet for jeg klager når jeg hører hva andre har opplevd igjennom livet. Men det er andre ting enn oppveksten som kan gi psykiske lidelser. Det har vel både med hva vi opplever i livet og gener. Hvem vi er og hvordan vi reagerer. Bipolare lidelser har lite med oppvekst å gjøre. Det er også flere andre psykiske lidelser som har mest sammenheng med gener. Anonymous poster hash: 61c19...d99

 

Ja, mye har vel med gener å gjøre. Der stiller jeg ikke særlig sterkt. Men jeg er usikker på om det er akseptert å være svak. Hadde jeg vært sterk er det jo ikke sikkert jeg hadde slitt som jeg gjør. Føler at mange tenker at jeg bare må ta meg sammen for jeg har jo ingen god grunn for mine plager. Men familien min sier jeg er sterk for de syns jeg har mye motgang i livet.

[Trine]

 

Føler du at andre mener dette?

 

Og er det mer akseptert å ha en somatisk lidelse?

 

Jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 4111b...409

 

 

Jeg føler at andre mener det, men jeg føler mye som kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten.

Tror det er mer akseptert å ha en somatisk lidelse. Tror det er lettere for andre å forstå. Da jeg måtte opererte begynte sjefen min å mase allerede etter noen dager om jeg var tilbake på jobb uka etter. Da jeg sa "nei, jeg har jo ikke fått av gipsen engang til da" så forandret han seg akkurat som at det ikke var alvorlig før man hadde gipset. Kanskje jeg burde gipset følelsene mine. Folk har problemer med å forstå det de ikke kan se syns jeg det virker som.

[AnonymBruker]

Trine, on 03 Jan 2015 - 13:39, said:

Ja, mye har vel med gener å gjøre. Der stiller jeg ikke særlig sterkt. Men jeg er usikker på om det er akseptert å være svak. Hadde jeg vært sterk er det jo ikke sikkert jeg hadde slitt som jeg gjør. Føler at mange tenker at jeg bare må ta meg sammen for jeg har jo ingen god grunn for mine plager. Men familien min sier jeg er sterk for de syns jeg har mye motgang i livet.

Jeg mener det er hvordan vi har det og hva vi kan gjøre med det som er det viktigste, og ikke hvorfor vi har det slik. Anonymous poster hash: 61c19...d99

[frosken]

Jeg tror at mye handler om hvordan en selv ser på dette. Klarer du selv å akseptere dine svakheter? Hvis ikke, så blir det ofte slik at man tillegger andre negative oppfatninger som kanskje stammer fra en selv.

[Trine]

Jeg mener det er hvordan vi har det og hva vi kan gjøre med det som er det viktigste, og ikke hvorfor vi har det slik. Anonymous poster hash: 61c19...d99

 

Det er vel et godt poeng.

 

 

Jeg tror at mye handler om hvordan en selv ser på dette. Klarer du selv å akseptere dine svakheter? Hvis ikke, så blir det ofte slik at man tillegger andre negative oppfatninger som kanskje stammer fra en selv.

 

Hmm...jeg har ikke akseptert mine svakheter, men jeg prøver å gjøre det nå. Men så merker jeg at jeg blir sint når andre ikke helt forstår det. Folk har et inntrykk av at jeg er sterk og da er det vanskelig for dem å forstå at jeg egentlig er temmelig svak.

[Caylee]

Er det mer akseptert å ha psykiske lidelser dersom man har vært utsatt for traumer? Om man har hatt en trygg og normal oppvekst, ikke opplevd værre ting enn de fleste andre, er det da akseptert å slite psykisk? Jeg ble endel mobbet på skolen og litt overkjørt av søsken, men føler ikke det er nok til å ha en grunn for mine psykiske problemer. Det er liksom ingen grunn til at jeg ikke skulle få livet mitt til å fungere, men jeg får det ikke til fordet. Føler bare at jeg er så anderledes enn alle andre. Er det greit å måtte ha hjelp selv om ingen andre har "skyld" i mine problemer? Tenker at de er selvpåført på en måte. Uten at jeg mener at jeg har gått inn for å få psykiske problemer, det er jo ikke noe jeg ønsker å ha, de bare er der, og det er vel fordi jeg er født sånn.

Det har jeg ikke tenkt over så veldig. Men blandt "vanlige folk" og ikke profesjonelle kan det hende det stemmer dessverre. En annen ting er at mange bagataliserer hva som skjer med en angående mobbing. Mobbing er jo ikke så ille tenker mange, også profesjonelle. Men det er langt fra sannheten. Mange mobbeofre får ødelagt sitt liv, og sliter etterpå.

[Trine]

Det har jeg ikke tenkt over så veldig. Men blandt "vanlige folk" og ikke profesjonelle kan det hende det stemmer dessverre. En annen ting er at mange bagataliserer hva som skjer med en angående mobbing. Mobbing er jo ikke så ille tenker mange, også profesjonelle. Men det er langt fra sannheten. Mange mobbeofre får ødelagt sitt liv, og sliter etterpå.

 

Jeg er veldig sensitiv så mobbing og det å aldri føle noen tilhørlighet har nok gjort større skade enn jeg liker å tro. Men jeg syns liksom det virker som at nesten alle blir mobbet og at det er fordi jeg er svak at det har vært med og prege livet mitt så mye.

[Caylee]

Jeg er veldig sensitiv så mobbing og det å aldri føle noen tilhørlighet har nok gjort større skade enn jeg liker å tro. Men jeg syns liksom det virker som at nesten alle blir mobbet og at det er fordi jeg er svak at det har vært med og prege livet mitt så mye.

Spørs hva man mener med mobbing. De fleste har nok opplevd stygge kommentarer. Men om man foreksempel hører det regelmessig over flere år er det enda verre.

Ingen er svake, ikke du heller. Noen er bare mer følsomme, noe jeg ikke syns er negativt ialldall. De følsomme er ofte mer oppmersom og snille mot andre,

[Trine]

Spørs hva man mener med mobbing. De fleste har nok opplevd stygge kommentarer. Men om man foreksempel hører det regelmessig over flere år er det enda verre.

Ingen er svake, ikke du heller. Noen er bare mer følsomme, noe jeg ikke syns er negativt ialldall. De følsomme er ofte mer oppmersom og snille mot andre,

 

Det varte i mange år.

Det er slitsomt å være følsom.

[Caylee]

Det varte i mange år.

Det er slitsomt å være følsom.

Da skal du absolutt ikke føle at det er fordi du er svak. Å bli mobbet over mange år er ikke så normalt. La oss si i en klasse med 20-30 elever blir ca 2 elever mobbet. Har ikke kilde på det nå, men leste det engang.

Enig i det. Det er slitsomt. Har ikke så gode råd angående det. Prøver å løse gåten for å takle det selv

[Trine]

Da skal du absolutt ikke føle at det er fordi du er svak. Å bli mobbet over mange år er ikke så normalt. La oss si i en klasse med 20-30 elever blir ca 2 elever mobbet. Har ikke kilde på det nå, men leste det engang.

Enig i det. Det er slitsomt. Har ikke så gode råd angående det. Prøver å løse gåten for å takle det selv

 

Noen ganger så lurer jeg på om det var mobbing eller om jeg bare tolket det slik. men jeg var redd for å gå hjem fra skolen alene. Gikk nesten alltid alene hjem fra skolen. Noen ganger var de snille, mens andre ganger var de veldig slemme. Kanskje bare jeg som er altfor følsom og har hengt meg for mye opp i de negative episodene.

[Kayia]

Er det mer akseptert å ha psykiske lidelser dersom man har vært utsatt for traumer? Om man har hatt en trygg og normal oppvekst, ikke opplevd værre ting enn de fleste andre, er det da akseptert å slite psykisk? Jeg ble endel mobbet på skolen og litt overkjørt av søsken, men føler ikke det er nok til å ha en grunn for mine psykiske problemer. Det er liksom ingen grunn til at jeg ikke skulle få livet mitt til å fungere, men jeg får det ikke til fordet. Føler bare at jeg er så anderledes enn alle andre. Er det greit å måtte ha hjelp selv om ingen andre har "skyld" i mine problemer? Tenker at de er selvpåført på en måte. Uten at jeg mener at jeg har gått inn for å få psykiske problemer, det er jo ikke noe jeg ønsker å ha, de bare er der, og det er vel fordi jeg er født sånn.

Jeg er psykisk frisk selv, og rangerer ikke mellom ulike lidelser. Den ene årsaken er med andre ord ikke mer "verd" eller legitim for meg, hverken når det gjelder somatiske eller psykiske lidelser. Det jeg kan merke er at jeg kan tenke "hvorfor ønsker du det sånn?" i forhold til de som framstår som om de bare er sin lidelse om du skjønner, og også de som virker å trives som offer, men slik jeg har sett deg på dol er du ikke en av disse  

 

Ut over dette tenker jeg at de som har en stabil bakgrunn og ressurser rundt seg er heldigere enn de som ikke har noen å støtte seg på, og jeg har nok tenkt at det kanskje er større sjanse for at man oppnår å stabiliseres om man har ressurser rundt seg også? Jeg tenker likevel ikke at dette henger sammen 1:1, men at det er flere som ser og vurderer om oppfølgingen/ behandlingen ser ut til å ha effekt eller ikke, og ikke minst: kan gripe inn om den ikke gjør det.

 

Tilslutt tenker jeg at det er fort gjort å tenke at andre er så sterke, men i virkeligheten har de fleste sitt (og tenker gjerne at andre enn dem igjen er så mye klokere, sikrere og sterkere)

[Trine]

Jeg er psykisk frisk selv, og rangerer ikke mellom ulike lidelser. Den ene årsaken er med andre ord ikke mer "verd" eller legitim for meg, hverken når det gjelder somatiske eller psykiske lidelser. Det jeg kan merke er at jeg kan tenke "hvorfor ønsker du det sånn?" i forhold til de som framstår som om de bare er sin lidelse om du skjønner, og også de som virker å trives som offer, men slik jeg har sett deg på dol er du ikke en av disse

 

Ut over dette tenker jeg at de som har en stabil bakgrunn og ressurser rundt seg er heldigere enn de som ikke har noen å støtte seg på, og jeg har nok tenkt at det kanskje er større sjanse for at man oppnår å stabiliseres om man har ressurser rundt seg også? Jeg tenker likevel ikke at dette henger sammen 1:1, men at det er flere som ser og vurderer om oppfølgingen/ behandlingen ser ut til å ha effekt eller ikke, og ikke minst: kan gripe inn om den ikke gjør det.

 

Tilslutt tenker jeg at det er fort gjort å tenke at andre er så sterke, men i virkeligheten har de fleste sitt (og tenker gjerne at andre enn dem igjen er så mye klokere, sikrere og sterkere)

 

Noe av problemet når du tenker at "hvorfor ønsker de å være sånn" er nok ikke at man ønsker å være sånn, men når man er sånn så er det det man kjenner og er trygg på. Man vet hvor man har seg selv, og andre, når man står langt uti søla. Det er skummelt og veldig skremmende å skulle bevege seg ut av søla selv om man vet at det egentlig er det beste. Vet ikke om det ga noen mening, det høres neppe logisk ut, men jeg tenker ihvertfall ofte slik. Hvorfor kan jeg ikke bare være der jeg er, der hvor det tilsynelatende virker trygt, der man ikke trenger jobbe med seg selv og lukke opp øynene. Det er slitsomt å jobbe med seg selv.

 

Du har nok rett ang ressurser. De med ressurser kan nok like lett havne i kjelleren, men det er kanskje lettere for dem å komme opp igjen. Jeg tror jeg er arvelig belastet med mine problemer. Det er ikke foreldrene mine sin skyld at jeg er slik jeg er, men det er litt av hvert bakover i slekta så genene er vel ikke helt gode.

[Nicklusheletida]

Synes ikke du skal tenke på hva som er akseptert og hva andre måtte mene og tro. Det er uvesentlig. Tenk på deg selv og fremtiden og forsøk å være løsningsorientert.

 

Det eneste som betyr noe er målet der fremme, at du skal bli helt frisk eller friskest mulig.

[Trine]

Synes ikke du skal tenke på hva som er akseptert og hva andre måtte mene og tro. Det er uvesentlig. Tenk på deg selv og fremtiden og forsøk å være løsningsorientert.

 

Det eneste som betyr noe er målet der fremme, at du skal bli helt frisk eller friskest mulig.

 

Takk. Du har vel rett. Men jeg er vant med å leve for andre og ikke for meg selv så jeg syns det er vanskelig å tenke på meg selv og ikke bry meg om hva andre skulle mene om meg.

[AnonymBruker]

Takk. Du har vel rett. Men jeg er vant med å leve for andre og ikke for meg selv så jeg syns det er vanskelig å tenke på meg selv og ikke bry meg om hva andre skulle mene om meg.

 

Hvem er det du "lever for "nå?

Anonymous poster hash: 4111b...409

[Trine]

 

Hvem er det du "lever for "nå?

Anonymous poster hash: 4111b...409

 

 

Jeg prøver å leve for meg, men jeg føler at jeg ikke kan det fordi det ikke er bra nok. Så jeg prøver å finne en måte hvor jeg kan leve litt for meg og samtidig leve opp til kravene som stilles. Vet ikke hvordan jeg skal få det til. Tror jeg på et tidspunkt må sette meg til side for å gjøre andre fornøyd. Spesielt NAV tror jeg ikke aksepterer det om jeg skal leve for meg.