Tillit

[AnonymBruker]

Jeg har litt issues når d kommer til tillit. Erfaring har gjort d vanskelig å oppnå d, men samtidig har jeg så desperat lyst å ha d - trenger bare en eneste person jeg kunne hatt tillit til.

Og så finner jeg det helt uventet i en person jeg kjenner fra før.

En helt annen enn jeg så for meg.

Så jeg sier alt - absolutt alt, til han. Mye dårlig om meg..egentlig. Men godt å ha d sagt.

Og vi fortsetter å prate om alt mulig begge to, og respekterer hverandre uansett. Til tross for alt som blir sagt.

Så skjer d et tillitsbrudd. D er bare en liten "dum" ting egentlig. Men han gjør noe han lovte å la være - lese noe jeg hadde skrevet, og gikk litt langt for å gjøre d. Ikke d verste noen kunne gjort.

Men fortalte han at han ikke skulle d, følte meg bare dum, og fjernet d jeg hadde skrevet. Han lovte å ikke se, men fjernet d likevel, trodde jeg..han fant d likevel..og leste.

Og det var det som skulle til.. Kun d.. Nå får jeg ikke til mer.. Men vil så veldig ha d tilbake.

Men jeg kjenner han ikke veldig, ikke i lengre tid.

Er det da verdt å prøve? Eller ødelegger d bare mer for meg om d skjer igjen?

Føler jeg har så mye å tape, men også mye å vinne. Hva gjør man nå liksom?

Anonymous poster hash: 8ca9b...f15

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Ser du ikke har fått mange svar, da denne tråden kan være vanskelig å se klart. Du gir oss veldig lite for å forstå det forholdet du har til denne personen, og forhold rundt dette som kanskje trengs for å kunne gi deg et klokt svar.

Men tillit er ikke lett, og skal igrunn ikke være det heller. Det er noe man må jobbe med. Slik jeg forstår det har du ikke kjent denne personen så veldig lenge. Da skal det kanskje litt til før tilliten kommer. Kommer den raskt, kan den kanskje forsvinne like raskt og. Dette fordi du ikke har fått bygget tillit opp over tid, og laget et godt og solid grunnlag.

Du kjenner han kanskje bare rundt deg, og ikke ellers i livet og i hans egen hverdag? Dere har mer private "møter" enn sosiale med andre, virkerdet som.

Da har du isåfall mistet en annen viktig del av å lære han å kjenne, og også bli mer usikker på hvem denne personen er.

Det kan være godt å ha noen å vise tillit til, og kan fortelle alt til. Når du føler deg så desperat etter å ha en slik person der, vil du kanskje bli litt ukritisk i starten.

Derfor dukker "kritikeren" opp idet han gjør en feil.

En liten feil kanskje, men stor nok til å gjøre en person med allerede utfordringer mtp tillit, veldig usikker.

Du begynner å tenke mer over dette "forholdet" , stiller deg mer kritisk til det, og seg selv. Du lurer på hvordan du kunne få så stor tillit til en person når du egentlig har vansker med det.

Og fordi det er nytt for deg, og ikke helt "deg" å gjøre det, kan du legge "skylden" på han og føle deg "lurt".

Hvis du ikke klarer å slappe helt av med han som før, at noe viktig ble borte, som du føler du har behov for, så må du vente litt, kjenne på det og kanskje bruke mer tid på å bli kjent med han, i andre settinger og situasjoner.

Men er det bare tilliten du har problemer med, eller ligger det noe annet bak? Som gjør at med en gang det dukker opp en "liten ting" , gjemmer du deg bak det, og gir det skylda?

Fordi du kanskje innså du gikk for langt med å stole på denne personen, du innser det gikk altfor raskt - og du nå fikk panikk etterhvert, og grep den unnskyldningen du hadde for å backe litt unna?

Det meste blir ren gjetning, da jeg ikke har mye å gå på ut fra det du jar skrevet.

Men for å ha det sagt, hvis noen hadde lest noe jeg hadde skrevet, som var for privat til at jeg ville la en annen lese det.. Og personen lovte å ikke gjøre det. Jeg hadde blitt passe vanskelig med å ha med å gjøre selv! Men jeg ville nok ikke fått så vondt av det som deg. Der keg ville blitt forbannet, blir du veldig lei deg.

Håper ting ordner seg.

Alle trenger en person å ha full tillit til, ellers blir man veldig ensom.

Kanskje valgte du feil person? Fordi denne personen plutselig dukket opp å var veldig tilgjengelig, da du trengte det så sårt?

Ikke vet jeg. Men masse lykke til.

Anonymous poster hash: 3a714...30f

[AnonymBruker]

Tusen takk for et langt og utfyllende svar! Og at du tok deg tid til d.

Har bare litt masse å tenke på for tiden så d kan hende jeg overreagerer og alt som skjer rundt meg føles mye verre enn d egentlig er.

Og når d blir for mye , så er d så enkelt å bare "stikke av". Gjør d i de fleste settinger der jeg plages litt.

Jeg er kanskje ikke så flink med ulike relasjoner, kommer ofte til kort og føler derfor bare for å forlate det. Fordi d er mye enklere.

Jeg er flink til å "skru av" enkelte ting og glemme. Så det har på et vis blitt min styrke og det jeg kan! Alt annet er ikke så enkelt for meg.

Jeg håpte nesten du skulle gi meg et klart svar på hva jeg skal gjøre.

Det hadde vært enklere enn å tenke selv kanskje! Men kanskje umulig for deg å gjøre d..egentlig;)

Men jeg finner vel ut;) takk for svar!

Anonymous poster hash: 8ca9b...f15

[AnonymBruker]

Må bare spørre; er det noe mer enn bare nære samtaler dere har?

Det virker på meg at der er mer. Men kanskje jeg er helt på villspor!?

Jeg finner gode samtalepartnere og den tilliten jeg trenger i enten venner jeg har hatt over tid, familie eller kjæreste. De blir mer naturlig for meg enn å bare snuble over en du ikke kjenner like godt, og få en så nær relasjon med så raskt.

Derfor jeg tenker der må være noe mer. Er det noe enkere å ha noen som ikke kjenner hele deg bare?

Eller er det som jeg tenker ; følelser inne i bildet?

Jeg spør ikke fordi jeg trenger å vite. Men jeg spør fordi jeg tror kanskje dette er noe dere burde tenke på og finne svar på. Det kan ha litt og si vet du. Men kanskje det ikke er et tema, bare fordi jeg finner det mest naturlig at det er det mtp den kontakten dere plutselig fikk, hva vet vel jeg.

Anonymous poster hash: 6c649...c90

[AnonymBruker]

Og jeg ser den med å "stikke av", det kan virke enkelt der og da, fordi du verken liker å konfrontere andre eller deg selv. Det kan virke kaldt og "brutalt" i andres øyne, men i virkeligheten er det du som er redd kanskje, og ikke klarer tanken på å virke sårbar.

For innerst inne , når man løper avgårde, ønsker man som regel at noen skal komme løpende etter.

Correct me if I'm wrong.

Eller tenk litt på den for deg selv.

Kanskje det er på tide å stoppe opp, og bli?

Anonymous poster hash: 6c649...c90

[AnonymBruker]

Du er ikke helt på villspor. Har vært litt mer..sex. Men et helt avslappa forhold der.

Absolutt ingen følelser inne i bildet! Han er interessert i helt andre jenter enn meg når det kommer til følelser og forhold for å si det sånn!

Vi kan snakke om jenter han liker, vi begge kan ha sex med andre uten at den andre bryr seg.. Så sexen var bare en liten bonus, ikke noe big deal som betyr noe for oss på den måten.

Men spiller d noe rolle..?

Anonymous poster hash: 6c649...c90