Uoversiktlig situasjon. Er litt stresset.

[Loft]

Jeg har skrevet her inne en del før, og fått god hjelp, så jeg håper dere kanskje kan hjelpe meg å sortere litt tanker og sette meg på rett kurs igjen denne gangen også. 

 

Det har vært masse stress på jobb i det siste. Det vil si, jeg har følt at det har vært masse stress, når det reelt sett egentlig var ganske rolig. Jeg fikk en stund mye ansvar, men klarte ikke å innfri. Jobben er nok ikke for absolutt alle, og det er (eller skal være) ett forholdsvis høyt nivå på det vi holder på med, men jeg synes likevel at jeg burde ha klart det bedre enn jeg gjør, selv om jeg ikke har så mye erfaring (om man er flink eller ei går mye på innstilling og personlighet, samt hukommelse (min er dårlig)), og jeg er sinna for at jeg ikke gjennomførte godt nok. Jeg har jobbet tregt, upresist, har ikke klart å holde oversikt, glemt ting, og tatt mange dumme avgjørelser.

 

Jeg har følt meg utilstrekkelig. Likevel, og det er her forvirringen kommer inn i bildet, fikk jeg påfallende gode tilbakemeldinger, fra flere, kollegaer og sjefer. Nesten helt på likt, som om det var fordi de synes synd på meg og ville trøste, eller sette mot i meg eller noe sånt, da de på sett og vis var avhengige av meg der og da, og at jeg ikke ga opp. Det var som de skjønte at jeg skjønte at jeg ikke fungerte, selv om jeg har forsøkt å forbli positiv og bitt alt i meg. 

 

Samtidig har det vært mye uroligheter, det har vært mye misnøye, konflikter, folk har sagt opp og jeg har overhørt snakk om oppsigelser blant sjefene, og jeg har delvis forståelse for det, selv om jeg tenker at noe av anvaret for det faktisk ligger hos ledelsen selv. Det blir sukket og akket i krokene, og det bidrar til at jeg blir usikker på om tilbakemeldingene er oppriktige. Er det mye som blir sagt med ironi som jeg ikke oppfatter, er fleipene egentlig narr, passiv-aggressivitet som jeg ikke oppfatter osv? Det siger igjennom at jeg ikke blir oppfattet som særlig smart (ikke at jeg synes det er noe rart). 

 

Jeg tror jeg overdriver en del, dvs. at jeg overdrev, men at det nå er blitt en slags selvoppfyllende profeti, også fordi jeg etter å ha gjort så mye feil ble synlig sinna, frustrert og sarkastisk på egne vegne, og på den måten avslørte meg selv, og oppførte meg umodent, urettferdig, og ikke klarte å ta meg sammen, men også pga. av alt dette andre her. Er redd for at dette siste ble dråpen, fikk beskjed om å ta meg sammen (men med penere ord, og det ble kleint og flaut), og jeg fungerte heller ikke særlig optimalt resten av dagen. Og da jeg fikk ros senere på dagen (av noen andre), klarte jeg heller ikke late som om jeg trodde på det.) Jeg er redd jeg ikke har en jobb så veldig mye lenger. Jeg kan jo ikke oppføre meg sånn. Bør jeg ta halen mellom beina og si opp/gi opp? Er det fordi jeg ikke takler arbeidslivet generelt, eller er det denne arbeidsplassen spesielt?

 

Som dere sikkert leser er det mye drama (igjen) og kaos rundt meg nå (føles det ut som). Noe av det som forvirrer meg er hvor mye av det som jeg tror andre tenker om meg er reelt, og hva som (før jeg dumma meg ut) var inne i mitt eget hode. Det er andre ting også som jeg sikkert burde formulert som spørsmål, men jeg klarer ikke å sette ord på det nå. Jeg tipper at jeg ikke bør skrive dette innlegget her også, at det ikke er konstruktivt osv. men det føles som om hodet mitt sprenges snart om jeg ikke får orden på det (litt overdrevet). Hva er galt med meg, hvorfor gjør jeg så mye tullete ting, og hvorfor får jeg ikke til ting bedre?

 

 

 

[frosken]

Jeg vet ikke om min tilbakemelding vil være til hjelp for deg, men det jeg fikk tanker om da jeg leste det du skriver er følgende: Er det mulig for deg å unnlate å handle som følge av din usikkerhet om hva folk mener eller ikke mener om deg? Kan du parkere tankene og spørsmålene til etter jobb og heller på jobb forsøke å fokusere på hva du faktisk skal gjøre?

 

Jeg tror også at dersom man ikke er verdens beste på å tolke omgivelsene, så er det bedre å ha som grunnregel at man tolker det som blir sagt positivt, og at man "tar folk på ordet'' inntil man evt. har helt klare holdepunkter for det motsatte. Sier noen noe positivt til deg, så forhold deg til det som et positivt innspill - ikke bland inn din egen usikkerhet mht om de virkelig mener det eller ikke.

 

Jeg synes så avgjort ikke du skal si opp jobben. Hvorvidt du blir oppfattet som "ikke særlig smart eller ikke" er kanskje ikke vesentlig? du er høyst sannsynlig god nok:-)

[Gjest Gargamel]

Hva folk tenker om deg kan være ganske omskiftelig. Folk kan være frustrert over deg en dag og imponert over deg neste dag. Det kommer ikke så mye godt ut av å spekulere på hva folk egentlig mener. Det er bedre å bruke energien på å gjøre en god jobb.

Når du fikk påfallende mange gode tilbakemeldinger kan det være tilfeldig, eller det kan være at noen har snakket sammen og blitt enige om at du trengte støtte og oppmuntring. Uansett kan du regne med at det var oppriktig ment. Man kan ikke være alt for kresen på hvorfor man får ros.

Det er fryktelig vanskelig å vite i hvilken grad du er alt for selvkritisk eller om du faktisk har gapt over for mye. Uansett om du kanskje behersker det koster det deg kanskje for mye å ha så mye ansvar. Det er ganske vondt, men det er bedre enn å aldri ta noen sjanser.

Det er litt kjedelig å oppdage at man når et tak for hva man er komfortabel med, og at man ikke vil fortsette å stige i gradene hele livet. Samtidig er det godt hvis man klarer å bruke erfaringen til å finne en rolle man faktisk trives med.

Jeg foreslår at du tar en medarbeidersamtale med nærmeste leder og forteller litt om hvordan du har det. Vær helt ærlig på hva du behersker og trives med. Ikke bruk for mye tid på unnskyldninger eller bortforklaringer av fortiden. Si at du lurer på om du tok vann over hodet og er litt bekymret for hvordan det går.

[Loft]

Takk for svar begge to.

 

Jeg gikk jo inn i den jobben her med en grunnleggende baktanke om at det ikke var vesentlig å bli likt (ikke at jeg ønsket å bli mislikt da, men det var underordnet da), og det gjorde at jeg klarte å gi litt mer f. Jeg synes selv jeg har vokst en god del på det, og har lært en god del om livet og mennesker. Det har vært og er tanker og egne forestillinger om andre som har blitt og blir ristet på, snudd på hodet, og balansert. Det gjør godt (og samtidig litt kvalmende vondt) å se at livet ikke er svart/hvitt, at folk ikke er ensidig perfekte/mislykkede, gode/slemme, og at ikke alle andre alltid sitter på sannheten, om livet, om fakta, og ikke minst, heller ikke om meg.

 

Det har gjort at jeg har turt mer enn før, å stikke meg frem, vise mine holdninger og fortelle om mine meninger (uten å være alt for redd for om de er ønsket eller ei). Jeg tar gjerne initiativet til en samtale (hvem skulle trodd det) og spør og graver. Jeg tror det er noe av det som har gjort at jeg har fått (for) mye ansvar (for) fort. Fremdeles er det mennesker jeg møter som jeg opplever som skremmende, men de blir færre og færre.

 

Men det er altså først og fremt (mangelen på) kvaliteten på arbeidet jeg gjør, som gjør meg så urolig innvendig nå. Jeg ønsker å kunne kjenne på at det jeg gjør, er bra nok. At ikke folk skal være nødt til å holde meg i hånda når jeg skal gjøre noe, men at jeg klarer å jobbe selvstendig og godt. Jeg skal forsøke å ta hente meg tilbake igjen til å kun fokusere på å gjøre en best mulig jobb, og ikke tenke så mye på om andre faktisk synes jeg gjør en god jobb. Jeg ser at jeg har sklidd ut, og hengt meg opp i det i en utrygg jobbsituasjon. Det med å ikke bli oppfattet som særlig smart er nok ikke veldig vesentlig. Samtidig så er det noe jeg savner selv, og kjenner på. Jeg savner ett miljø hvor det blir diskutert litt, og hvor det som sies på TV blir utfordret og vrengt på, slik at jeg kan begynne å tenke litt, å ikke bare ta inn alt passivt. Jeg tror det hadde hjulpet meg på jobb og i andre sosiale situasjoner også. 

 

Det er interessant å oppdage synes jeg, at folk setter opp så mange fasader, bevisst eller ubevisst, og å se hvor "falske" vi kan være. Jeg blir litt sjokkert når jeg oppdager en annen sannhet bak det som er på overflaten, og det drar frem usikkerheten i meg. Enten det er noen som tilsynelatende liker noen, men som snakker nedsettende om vedkommende etterpå, eller andre ting. Det er vel litt der jeg er, at jeg tror jeg begynner å få litt innsyn i de sosiale prosessene, og prøver å lære meg å akseptere at det er slik det er. Selv om det gjør meg kvalm og usikker.

 

Jeg støtter meg litt på vissheten om at jeg har venner som har vært der gjennom flere år, når jeg har isolert meg og vært på bånn og ikke sett dem på lange tider, men bare dukket frem fra hiet innimellom og sagt hei. De har tålt meg, og min usikkerhet, og mange av mine dårlige sider. Jeg har kunnet være meg selv med dem, og nå gleder de seg på mine vegne over at jeg har blitt mer sprudlende og positiv. Jeg er helt sikker på at de har hatt ting de har irritert seg over og mislikt med meg gjennom disse årene, og at det er ting de kommer til å irritere seg over. Jeg synes det også er godt å akseptere at det er ting jeg misliker og irriterer meg over ved dem, uten at de slutter å være veldig gode venner. Tvert om føler jeg med litt ydmyk (på en god måte) som har dem, og over at det er slik det fungerer. Dette er også til god hjelp på jobb, synes jeg, når jeg er usikker på hvor jeg har folk.