Forklaring på ca 10 års hjelp

[Madelenemie]

Hei!

 

Forklaringen på at jeg i ca 10 år har fått hjelp, støtte og omsorg ca hver 14 dag av min psykiater fikk jeg i dag. Ekstremt mye hjelp, støtte og omsorg, bør jeg vel legge til.

 

Det startet med at jeg forklarte via brev, skrevet , altså utskrift, som jeg hadde med, at jeg hadde vært svært forelsket i henne, samt mye mer, som nå er mulig å si/skrive noe om, da det nå er plassert og mer forklart hvordan en slik følelse kunne oppstå, i meg. Siden følelsene nå er mer rasjonelle og logiske kan jeg snakke om det, noe jeg ikke ville gjort når det var på sitt sterkeste.

 

Min psykiater sa, " du har vel kjent at jeg har hatt varme følelser for deg også?"

Da svarte jeg ikke...for det har jeg absolutt ikke kjent,

men da min psykiater tydeligvis forstod at jeg ikke forstod, begynte hun å forklare, mer inngående hva hun hadde gjort, hvordan hun hadde støttet meg osv... Da sa jeg " ja", for da forstod jeg, at dette er det altså å ha varme følelser for noen. Jeg ble veldig glad inni meg, noe jeg ikke viste, da jeg er dårlig på sånt:-( men at min psykiater har hatt så varme følelser for meg har jeg ikke tenkt eller visst, det var jammen hyggelig å få innsikt i.

 

Da hun leste det jeg skrev om min egen forelskelse, relativt detaljert og med forklaringer av Tony Attwood, noe som plasserte og satte det mer i system og dermed ble en god og konstruktiv løsning, så smilte hun. Hun hadde et mykt smil og det liksom strålte ut av henne, jeg lurte på hvilken side hun var kommet til, men det var altså det med følelsene.

 

Siden det var siste time, ønsket jeg å skrive mer direkte, hvordan alt var, nå som min beundring er mer rasjonell og fornuftig, kan jeg innrømme det, tydeligvis ble hun rørt, og jeg fikk disse gode ord tilbake om at min egen psykiater har varme følelser for meg:-)

 

Det er jammen meg en kunst å være psykiater!!

Sitte der og ikke bare hjelpe mennesker, men i tillegg bli så glad i dem at man får varme følelser?

Bedre kan det ikke bli å være pasient,.

 

Jeg har min psykiaters mail og kan skrive, og jeg skal se henne igjen, ikke så ofte som før, men mer sjelden. Hun er et vakkert menneske, og jeg fikk faktisk sagt alle hemmeligheter til henne denne siste timen, og det er jeg veldig fornøyd med. Siden jeg skrev alt, er det noe jeg vet er tydeliggjort og noe konkret,

 

Jeg skrev på slutten Klem....(og mitt eget navn, og klem, har jeg aldri før skrevet til min psykiater, men i dag kjentes det korrekt)

 

Jeg er lykkelig!

 

Å nei nå glemte jeg hovedpoenget. Det var at grunnen til at jeg har fått hjelp så lenge er at jeg har vært motivert, møtt forberedt, og tydelig har hatt utbytte av hjelpen sa min psykiater.

Jeg spurte også om dette i brevet mitt.

Hun sa videre at mange pasienter er vanskelige å jobbe med, de vil ikke ha hjelp, og da er det ikke riktig å fortsette. Min psykiater mener at for mange er kortere terapi greit, men for pasienter som viser stor grad av motivasjon og som har utbytte av hjelpen, så er det ingen grense på tid, det er viktig å ta individuelle hensyn sa hun.

 

Så da er det forklart, det er bra.

 

 

 

 

[Caylee]

Så bra du går fast til en psykiater som du stoler på og har kjemi med! Det er kjempeviktig. Om en psykiater og pasient ikke har kjemi så kommer man ikke langt. Liker det at dere kan kontakte hverandre utenom timene. Det virker veldig betryggende ut.

 

Min forrige psykiater fikk tårer i øynene da jeg fortalte noe, og jeg spurte "Går det bra, det ser ut som du er trist". Da svarte hun at hun ble trist på mine vegne. Det rørte meg veldig.

 

Jeg tror noen psykiatere bryr seg veldig om pasientene sine. Veldig bra hun bryr seg om deg. Det betyr hun virkelig setter sin sjel i det hun gjør. Og at det at det gjør deg glad er jo veldig bra.